"Østmarkas Frognerseter"

I 1926 var det klart: Østmarksetra sto ferdig bygget, og serveringen åpnet den 4. mai. På Frognerseteren hadde de hatt servering siden 1891. Og friluftsfolkets tanke om en ”Østmarkas Frognerseter”, et utfarts- og serverings- sted hvor markagåere og middagsgjester kunne spise og hygge seg i staselige omgivelser, hadde etterhvert fenget såpass mange at de to kommunene Aker og Oslo gikk sammen om å bygge. Samme året som setra ble åpnet, gikk trikken helt opp til Oppsal, slik at også for de som bodde på andre kanter av Oslo var det enkelt å komme til seters. Det er lett å se for seg det sydende folkelivet det må ha vært her de første årene.

Arkitekt var Thorvald Astrup, som ellers er mest kjent for flere store industribygg – og ikke minst et av de flot- teste trebyggene i jugendstil, det såkalte adminiet på Rju- kan, Norsk Hydros administrasjonsbygning fra 1908.

Byggearbeidet ble utført av de to kommunene Oslo og Aker som eiere.

En kunne forestille seg Thomas Heftye som en av de som stod bak ideen: Bankieren, konsulen og friluftsmannen hadde etablert landsted på Sarabråten litt lengre inn i Østmarka, og var en sentral pådriver for mye av det som handlet om friluftsliv i Oslo i tiden fram til hundre- årskiftet.

Det var også Heftye som tok initiativet til stiftelsen av Den Norske Turistforening i 1868, og han var forening- ens første formann. Men skriftlige kilder viser ingen for- bindelse mellom Heftye og Østmarksetra utover at en av sidebygningene der er bygget med tømmer fra Heftyes villa på Sarabråten som ble revet i 1917. Og Heftye (1822–1886) døde 40 år før setra ble bygget.

Allerede i oktober året etter åpningen brant bygningen, og serveringsvirksomheten ble stengt. Men det tok mindre enn seks måneder før bygningen var rehabilitert og restauranten igjen var i full drift. Siden da har huset stått der stort sett uforandret.

Krigen: Kriegsmarine og Reichskommisariat

Mot slutten av andre verdenskrig, i 1944, ble setra rekvi- rert av den tyske okkupasjonsmakten. Den tyske mari- nes stab i det besatte Norge tok bygningen i bruk, samti- dig som nærmest hele den kollen setra ligger på ble sprengt ut slik at tyskerne fikk et stort bunkersanlegg i fjellet. Dermed får historien om Østmarksetra bokstave- lig talt et nytt lag. I fjellanlegget 20 meter under setra, som i lengderetningen var på hele 70 meter, ble det byg- get to etasjer med 60 rom. Den røde hytta som fortsatt står litt falleferdig nede ved Ulsrudvannet, ble bygd av tyskerne som vaktstue. Området ble omgitt av piggtråd, og kan neppe ha vært særlig innbydende for turgåere.

En kan spørre seg hvorfor en marinestab ville ha hoved- kvarter så langt fra sjøen. Men vi vet at okkupasjons- makten sprengte ut en tunnel under Ekeberg-restauranten ved Sjømanns- skolen for å lage et kommunikasjons- senter, og at det ble gravd ned kabler herfra til Østmarksetra. Slik at en linje fra setra og nesten ned til sjøen hadde man iallfall. Og det er murfundament etter en stor radiosender på toppen av kollen; den kan ha vært sterk nok til å sende til hele Europa.

Men tyskerne hadde også et annet for- mål med å rekvirere setra: Reichskom- missariat für die besetzten Norwegischen Gebiete («rikskommissær for de okku- perte norske områder»), som satt i stortingsbygningen og var underlagt Hitler personlig, styrte et norsk mario- nettregime med konstituerte statsrå- der. Planen var at kommissariatet skulle flykte til fjellanlegget under se- tra hvis de allierte invaderte Norge.

Etter krigen: Familien Engblom, fra Kvikklunsj til trøfler, urban explorers

Oppå kollen var selve setra intakt og klar til sin opprin- nelige bruk allerede rett etter krigen. De kommunale eierne valgte da å sette bort driften av setra og serve- ringsvirksomheten til en driver som også skulle bo på stedet. Dermed kom Rolf Engblom inn i bildet. Med seg hadde han sin sønn som da var fire år og som altså fikk det meste av sin barndom og oppvekst på setra. Han heter Jan Engblom og bor og driver sammen med sin Wenche stedet i dag. Fram til midten på 70-tallet drev familien Engblom setra slik den hadde blitt drevet før krigen; sportskafe og kiosk.

↩

Fra midten av 70-tallet ble driften lagt om til ren restaurant og etter hvert kun lukkede selskaper. Dermed ble setra et mer eksklusivt sted; mindre tilgjengelig for den vanlige turgåer. Men maten og vinen var det iallfall ikke noe å si på; restauranten markerte seg som en av Oslos beste kjøkken – og vinkjelleren, som far og sønn Eng- blom har bygget opp, ble omtalt som Norges beste! Res- tauranten mottok på denne tiden diplom fra britiske ”The International Wine and Food Society” som første norske restaurant. Beliggenheten, den nasjonalromantis- ke rammen – hvem glemmer det store vikingskipet som koldtbordet anrettes på – og den gode maten har gitt en fantastisk ramme rundt et ukjent antall bryllup og andre store begivenheter opp gjennom noen tiår.

Slik ble det aldri; Terboven ble funnet død ved sitt oppholdsted på Skaugum rett før kapitulasjonen 8. mai 1945. Men etter planen skulle han pussig nok ha tatt tilflukt i Østmarka – rett ved den flyktnings- ruta som ble brukt av mange nordmenn som måtte flykte til Sverige under krigen.

Fra fjellanlegget i 2004. Foto: Olav Urdahl, Aftenposten

Etter at Rolf Engblom hadde drevet og bodd på stedet i 35 år, besluttet kommunen at den ville selge. Og fra 1981 har setra vært eid av Engblom-familien.

Inne i fjellet var det Sivilforsvaret som overtok etter krigen. Og fjellanlegget må ha blitt tatt i bruk som en form for beredskaps- eller tilfluktsrom. Men noen særlig transportaktivitet til og fra hulen har ingen rapportert om verken på 50-, 60- eller 70-tallet. Senere må ideen om å bruke hulen for slike formål ha blitt lagt på is eller avskrevet. For fra åtti- eller nittitallet får vi en ny bruks- variant, mye hyggeligere enn krigs- og beredskapsbruken: Sivilforsvaret leier nå fjellanlegget ut til en minigolf- klubb og en petanqueklubb, som dermed uforstyrret kan ha sine medlemsaktiviteter inne i fjellet. Disse leieforholdene ble avsluttet i 2004 eller 2005. Siden da har anleg- get ikke vært i bruk. Og Østmarksetra er ikke et av Os- los offentlige tilfluktsrom.

Dermed satte forfallet inn. Et Aftenposten-oppslag fra april 2009 beskrev anlegget som meget fuktig, og det blant etterlatenskapene var det blant annet en full diesel- tank, en dieselgenerator og lysarmaturer og kabler som kan inneholde miljøgiften PCB. Sivilforsvaret sa at dette nok var det anlegget de hadde i Oslo som var i dårligst stand. Og som det heter om Sivilforsvarets 21 fjellanlegg i Oslo kommune Beredskapsetatens årsberetning for 2008: ”Anleggene dreier seg i hovedsak om tidligere alarmplasser i fjell – der staten eier selve anleggene mens kommunen er grunneier. Anleggene er som følge av langvarig manglende vedlikehold fra sivilforsvarets side i særdeles dårlig forfatning. Etter hvert som forfallet utvikler seg, vil anleggene kunne bli et betydelig sikkerhets- og miljøproblem for kommunen om intet skjer.”

I samme årsmelding påpekes også at Beredskapsetaten gjennom sin egen utleievirksomhet har ”erfart en viss interesse fra eiendomsutviklere for anlegg som disse. Det kan derfor foreligge et inntektspotensiale for kommunen som bør utnyttes.” Rundt 2007 foreslo Bered- skapsetaten overfor Direktoratet for sivil beredskap, som har ansvaret for fjellanleggene, å få overta dem. Men det dro ut med direktoratets tilbakemelding. Først i 2011 later det til å ha blitt avklart for Beredskapsetaten at inntektspotensialet likevel ikke overstiger kostnadene, for i årsredegjørelsen for dette året heter det om prosjekt Alarmplasser at ”det er ikke regningssvarende å overta disse anleggene fra Sivilforsvaret. Prosjektet blir derfor ikke realisert.” Og dermed er det ikke lenger planer, og det pågår ingen utredning, for å ta i bruk fjellanlegget til noe som helst. Anlegget er sanert – også for miljøfarlige stoffer – og stengt permanent.

Så permanent er stengningen, at den som vil komme seg inn i anlegget i dag må ta seg gjennom solid sement i alle åpninger. Dermed kan heller ikke såkalte Urban Explo- rers (folk som utforsker og fotograferer menneskeskapte ting som er forlatt) lenger dyrke sin interesse for hulen. For at en del folk har vært på oppdagelsesferd her inne helt fram til åpningene ble gjenmurt, kan en lese om på bloggene deres. En av dem slutter slik: ”Ufattelig trist at en slik sal støpes igjen.”

Avslutning: Hvordan ser setra ut i 2026?

For brukerne av denne delen av Østmarka er det særlig to spørsmål som trenger seg på: Er det mulig å se for seg at man en vakker dag går tilbake til å drive sports- kafe slik den opprinnelige intensjonen var, gjerne i kom- binasjon med restaurantdriften? Og hva kommer til å skje med fjellanlegget; vil det bli tatt i bruk igjen og til hva? Ser en helt fram til 100-årsjubileet i 2026, er det ikke gitt hvordan Østmarksetra og kollen den ligger på kommer til å framstå. Men at det kan være rom for mer folkeliv på dette historisk viktige stedet enn i dag – det er sikkert.