LogoHjem

Leif Welding Olsen – den første norske falne i annen verdenskrig

Tekst: Leif-Dan Birkemoe


Deler av ringveien i vårt distrikt, og veier i nærheten av den, har fått navn etter personer som er kjent for innsats under okkupasjonen. Vi finner Welding Olsens vei, Martin Linges vei, Paal Bergs vei, Johan Scharffenbergs vei, General Ruges vei, Olaf Helseths vei og Knut Valstads vei.
Den første som falt, Leif Welding Olsen, fikk en blindvei vestover fra General Ruges vei, oppkalt etter seg i 1962. Bussholdeplass med samme navn har det også blitt på hjørnet av General Ruges vei og Welding Olsens vei ved Skullerud skole.


Kaptein Leif Welding Olsen (1895-1940). Foto: Wikipedia commons.

På en fotograferingstur i området rundt Welding Olsens vei på Rustad treffer vi innehaver av Nærbutikken Rustad – Rustad Kjøtt- og Dagligvarer i nr. 3 - på oversiden av veien, med rekkehusene i terrasser ned mot turveien som fører mot Østmarka. Vi innleder en liten prat og innehaveren er helt klar på historien bak veinavnet. Han synes det er fint at den oppvoksende slekt også får kjennskap til hvem Welding Olsen var etter at vi har forklart om hvorfor Rundt Vannet skal minnes mannen som falt 8. april 1945 – for 75 år siden i år.

Den ombygde hvalbåten Pol III. Foto: Wikipedia commons.

Det finnes flere beretninger om hva som hendte vaktbåten Pol III og dens besetning natten mellom 8. og 9. april 1945. Som historielag kan det være naturlig å rette blikket mot det historielaget som ligger nær hendelsesstedet, nemlig Hvasser og Brøtsø Historieforening. I årboka fra 2007 – Øyboere i krig - skriver Einar Chr. Erlingsen og Kari Sundåsen i kapitelet Overfallsnatten om hendelsesforløpet.

Pol III – ombygd hvalbåt

Den 8. april 1940 hadde forløpt som vanlig for mannskapet på vaktskipet «Pol III» i Ytre Oslofjord, men med ett unntak: de hadde fått ordre om skjerpet beredskap og klart skip.

Det innebar blant annet at skarp ammunisjon var hentet fram til den lille 76 mm kanonen fartøyet var utstyr med. Blant mannskapet gikk praten naturligvis ivrig og spekulasjonene var mange, uten at noen egentlig visste hva som var i gjære. Den ombygde hvalbåten dekket midtavsnittet i den ytre vaktlinjen som strakte seg fra Hvaler over Torbjørnskjær og Færder til Svenner. Blant mannskapet var også en hvasserlending, Torbjørn Rasmussen Storemyr som var utskrevet til nøytralitetstjeneste som fyrbøter.

Også i et av de andre vaktskipene, «Skudd II», som patruljerte strekningen Færder – Svenner, befant det seg en hvasserlending, Roar Holm Olsen. Den siste delen av vaktlinjen, mellom Torbjørnskjær og Hvaler, ble dekket av vaktskipet «Farm». En indre linje på høyde med Fulehuk ble dekket av minesveiperen «Kjæk».

Kvelden begynte med klarvær og svakt måneskinn. Det var en del dis, særlig på østsiden av fjorden. Disigheten økte utover kvelden, og da det nærmet seg døgnets siste time, kom tett tåke sigende. Det blåste en lett sørveslig bris. Sjøen var smul, men med en del skvalpesjø.

Kl. 22.50 ble fyret på Færder slukket etter ordre fra fyrdirektøren. Derimot ble tåkeluren startet, ifølge Astrid Hansen, som befant seg på Færder denne natten. Det skjedde etter utrykkelig ordre fra fyrkontoret i Oslo, som var blitt kontaktet av fyrmester Oscar Holmsen etter et at beskjeden om å slukke fyret kom.

Sterk tysk flåtestyrke

Både på fyret og om bord på ”Pol III” ante man at man gikk en urolig natt i møte.

Verken Torbjørn Storemyr eller de øvrige 14 om bord på «Pol III» visste at en sterk tysk flåtestyrke nærmet seg under dekke av tåken. Den ble anført av de store krysserne «Blücher» og «Lützow», den lette krysseren «Emden», artilleriskoleskipet «Brummer» og torpedobåtene «Albatross», «Möwe» og «Kondor» og besto i tillegg av en rekke mindre krigsfartøyer. Til sammen var drøyt 2000 mann på vei innover fjorden denne natten. ↩

Vaktbåter: «Pol III» og «Skudd II» var ombygde hvalbåter som var satt inn for å håndheve norsk nøytralitet ved innløpet til Ytre Oslofjord forut for krigsutbruddet i 1940. Merk kanonrøret som stikker fram fra presenningen på den lille 76 mm kanonen fartøyet var utstyrt med. Kilde: Rune Sørlie, Vestfold Fylkesmuseum.

«Pol III» kaptein Leif Welding Olsen hadde ordre om å stoppe alle krigførende makters krigsskip med de midler som sto til rådighet hvis noen forsøkte å trenge seg inn i fjorden. Ved 23-tiden hadde han tatt kvelden, og overlatt kommandoen på broen til vakthavende offiser, løytnant og overkanoner Hans Bergan. «Pol III» hadde nettopp vendt ved Færder fyr og på nytt satt kursen mot Torbjørnskjær.

Torbjørn Storemyr var også gått av vakt og befant seg i disse skjebnesvangre minuttene på dekket akterut. Der ble han vár en stor bølge som kom rullende over den ellers rolige havflaten, og forsto at den måtte komme fra et passerende fartøy.

Gjennom tåken med slukte lanterner

Det var etter alt å dømme Bergan som først fikk se omrissene av to store fartøyer som i 18 knops fart kom fossende gjennom tåken med slukte lanterner. Han varslet straks Welding Olsen, som kom opp på broen og ga ordre om å slå full fart med kurs mot de ukjente fartøyene. Samtidig ble det telegrafert en melding til admiralstaben om at fremmede krigsskip forsøkte å trenge seg inn. Deretter beordret Welding Olsen avfyring av et løst varselskudd med fartøyets kanon. Klokken var noen få minutter over 23. Norge var i krig.

Etter slaget: Vaktskipet «Pol III» ble sterkt ramponert tauet inn til Kaldnes i Tønsberg etter at det ble funnet drivende ved Færder. Kilde: Rune Sørlie, Vestfold Fylkesmuseum.

Kolliderte

Kort etter kolliderte det norske vaktskipet med torpedobåten «Albatross». De øvrige skipene i invasjonsflåten fortsatte som skygger innover fjorden. I kaoset som oppsto ble det også sendt opp en hvit rakett og to røde Verys lys fra «Pol III» som varsel om at fremmede skip var i ferd med å trenge seg inn. Da var klokken blitt 23.15.

De to båtene drev et stykke fra hverandre etter sammenstøtet, før «Pol III» igjen gikk opp langs siden av det tyske skipet for å praie. I mellomtiden var det blitt tent en lyskaster på «Albatross» som opplyste det som videre skjedde.

På kloss hold fant det nå sted en kort samtale mellom kaptein Welding Olsen og den tyske fartøysjefen. Samtalen foregikk på tysk. Men løytnant Bergan, som selv ikke behersket dette språket, mente at den tyske fartøysjefen forlangte at «Pol III» skulle overgi seg, og at kaptein Welding Olsen bestemt avslo dette.

Ild med mitraljøser

Under ordvekslingen ség fartøyene igjen fra hverandre. Og da avstanden var blitt et par hundre meter åpnet «Albatross» ild med mitraljøser og bestrøk «Pol III» fra for til akter. Ilden gjorde lite skade på selve skipet, men kapteinen fikk et skuddsår i det ene benet og måtte legge seg overende på broen. Ingen blant det øvrige mannskapet ble truffet.

Slagmark: Slik så dekket på «Pol III» ut etter beskytningen fra den tyske motortorpedobåten «Albatross». Kilde: Rune Sørlie, Vestfold Fylkesmuseum

Det ble nå gitt ordre om å forlate skipet. Tyskerne fortsatte beskytningen under bestrebelsene med å få låret livbåten, og mannskapet måtte flere ganger kaste seg i dekning for å unngå å bli truffet. Under denne beskytningen ble taljeløperne til livbåten skutt av, så løytnant Bergan ga i stedet ordre om å låre fartøyets pram. Den sårede kapteinen ble lagt i bunnen, og i alt 12 av det øvrige mannskapet, blant dem Torbjørn Storemyr, hadde rukket å ta seg om bord da prammen kantret som følge av overbelastning og samtlige havnet i den iskalde sjøen. ↩


«Bry dere ikke om meg gutter, jeg er ferdig likevel»

Welding Olsen var i mellomtiden sterkt svekket av blodtapet. Da han havnet i sjøen skal han ha sagt: «Bry dere ikke om meg gutter, jeg er ferdig likevel. Redd dere selv. Hils hjem hvis dere klarer dere». Så forsvant han i dypet. Han var den første nordmann som falt som følge av den tyske invasjonen.

Ordene gjorde naturligvis et uutslettelig inntrykk på de som hørte dem. Torbjørn Storemyr levde til han var nesten 90 år, men glemte dem aldri.

Sammen med sine 11 skipskamerater lå han nå og klamret seg til skroget på den kantrede prammen. To av mannskapet hadde ikke rukket å ta seg om bord før kantringen, disse kunne nå hjelpe sine søkkvåte og nedkjølte kamerater tilbake om bord på «Pol III» igjen. Tyskerne hadde i mellomtiden stanset skytingen og kom nå langs siden for å plukke opp det norske mannskapet og ta dem ombord som fanger. Deretter forsøkte «Albatross» å senke den norske båten med sine 10 mm kanoner, men «Pol III» drev unna i tåken og mørket.

Vakttjeneste: Situasjonen med vaktbåtene i Ytre Oslofjord natten til 9.april 1940. Kilde: Gyldendal

Godt behandlet

De norske fangene ble godt behandlet på «Albatross», og fikk tørre klær og etter hvert også mat. Så fortsatte ferden videre innover fjorden, hvor «Albatross» fikk en varm velkomst av den norske mineleggeren «Olav Tryggvason» og ble påført en god del skader. Da satt mannskapet fra «Pol III» fortsatt innesperret under dekk.

«Vi hørte jo at det dundret og skjøt, men visste ikke hva som foregikk», fortalte Torbjørn Storemyr.

Ført til Akershus festning

Ved 9-tiden om morgenen 9. april ble de norske fangene overført til krysseren «Emden» som da lå utenfor Son på østfoldsiden. Om formiddagen 10. april ankom «Emden» Oslo, hvor besetningen fra «Pol III» først ble ført til Akershus festning. Støvlene hadde de sparket av seg da de havnet i vannet, nå måtte de går barbent. Hvassermannen hadde fått låne en bukse av en tysk matros som nå kom løpende og forlangte å få den tilbake. «Dermed hadde jeg som eneste plagg kjeledressen som jeg kom i direkte fra maskinen».

På Akershus fikk fangene sko. Så ble de ført videre til Møllergaten 19 hvor de måte love ikke å føre videre krig mot tyskerne. Ved middagstid samme dag ble de satt fri med hjemreise betalt.

Vraket av Pol III

Vel framme med toget i Tønsberg gikk Storemyr til Kaldnes hvor vraket av «Pol III» i mellomtiden var tauet inn. Her fant han både klærne og klokken sin i god behold på lugaren.

I forvirringen som rådet disse første krigsdagene var Tønsbergs Blad kommet i skade for å fortelle at bare en av mannskapet hadde overlevd, og at 14 var døde. Hjemme i Storemyr på Hvasser gikk Torbjørns kone Kirsten i stor uvisshet, men familien greide å gjemme avisen unna slik at hun ikke fikk se artikkelen. I stedet kunne Karin Hansen fra Alf P. Hansens landhandel komme med den glade telefonbeskjeden at Torbjørn var blitt tatt til fange av tyskerne, men ville slippes fri og komme hjem.

Fra Øyboere i krig. Hvasser og Brøtsø Historieforening Gjengitt etter tillatelse av forfatteren Einar Chr. Erlingsen.

Bronsemonumentet av Welding Olsen i Horten. Også kalt Welding-statuen. Foto: Wikipedia commons