Den nye boka til Even Saugstad er et funn for alle Østmarkaelskere!

Vi som er glade både i Østmarka og lokalhistorie har sikkert sørget for å skaffe oss kunnskap om Sarabråten gjennom kilder som allerede eksisterer. Den fascinerende historien om Sarabråtens vekst og fall har vært et nyttig bakteppe for mange turer i vår nærmeste skog. Med nasjonalromantikk som drivkraft inviterte Thomas Heftye den tids kjendiser inn til sitt Sarabråten. Alt fra kongelige til kunstnere og forfattere samlet seg her.

Vi har hørt om romantiske karjolturer fra Bryn stasjon, via Ulsrud gård og korketrekkeren, og om Heftye, blåsende i sin lur, ønsker velkommen på tunet. Og etter hvert dannet han, sammen med Åsmund Olavsson Vinje og andre, turistforeningen.

Er det da behov for en egen bok bare om Sarabråten? Grunnen til mitt entydige ja på dette spørsmålet, er at dette er en bok som for første gang setter Sarabråten inn i en større sammenheng. Livet på Sarabråten var på mange måter et speilbilde på det norske samfunnet. Først i siste halvdel av 1800-tallet hadde den økonomiske utviklingen ført til at begrepet «fritid» fikk noen mening for stadig større folkegrupper. Heftye la til rette for at det var til Sarabråten at folk flest begynte å gå på tur.

Saugstad beskriver også grundig hvordan Sarabråten ble et naturlig senter for folkelivet rundt Nøklevannet. Dette var en tid da det myldret av mennesker på husmannsplassene. Og de fleste plassene lå under Sarabråten. Mye av livet på husmannsplassene er nok fortsatt skjult i historiens mørke, men boka avdekker opplysninger som jeg iallfall tidligere ikke har fått med meg. Og neste gang jeg trasker gjennom Østmarka, blir turen ekstra interessant, for da har jeg nyervervet kunnskap om plassene jeg passerer, Dalbakk, Lutvangen, Gullsmeden… Og hva med litt mer spesielle steder som Nøklevannsbråten og Smedhytten?

I tillegg har Even Saugstad gransket nytt kildemateriale som familien Heftyes gamle album og gjestebøker. Nye opplysninger om kjente objekter som korketrekkeren og veifyllingen over Nøklevann er avdekket.

Men også Sarabråtens nyere historie blir viet mye plass. Hva skjedde med Sara, hjulbåten? Og ble tømmeret etter Sarabråten brukt til å bygge Østmarksetra?

Livet på Sarabråten tok ikke slutt etter at Heftyenes tid var over. Gjennom det meste av 1900-tallet var Sarabråten bebodd, og vi får høre om gleder, sorger og utfordringer hos beboerne også i denne perioden.

Alt i alt er dette en bok jeg anbefaler på det varmeste.