LogoHjem

En liten muroppgave

Av Lone Veel Midtbø

Østensjø skole i Oslo har en annerledes gymsal. Den er en del av norsk kunsthistorie. Nå har salen også fått en plass i litteraturen. Det har den svenske forfatteren Kerstin Ekman sørget for.

skole

Østensjø skole malt i 1932 av Reidar Tideman

Ikke langt fra Østensjøvannet ligger to murbygninger. Den eldste ble bygget i 1917, den andre i 1925. Sammen utgjør de Østensjø skole. I bygget med de røde mursteinene ligger den lille gymsalen. Noen meter foran den ene kortveggen henger det et stort nett. Ingen fotballer får passere dette. For hele veggen er dekket av noe verdifullt.

Det kommer overraskende på deg. I skarp kontrast til tregulvet og de rutete gardinene steiler en hest mot taket, i blå og gule skyer. Rundt hilser mennesker mannen som rir hesten, og i sine røde klær avtegnes han klart mot de duse fargene rundt. Han er seierherren som vender hjem, i et veggmaleri signert den norske kunstneren Bjarne Ness. Dette maleriet er også en del av historien om Elis, en unggutt som tusenvis av mennesker verden over har blitt kjent med gjennom den prisbelønte svenske forfatteren Kerstin Ekmans bøker.

To malertalenter

Elis eier ikke mye her i livet, men malertalent, det har han. Vi møter ham i Kerstin Ekmans bok Guds barmhärtighet fra 2000, den første boka i trilogien Vargskinnet. Elis er på rømmen fra fattigdom og ulykke i Sverige, og blir tatt hånd om i Trondheim. Han lider av tuberkulose, og havner på sanatoriet Breidablikk. Her får han et malerskrin, og det viser seg at han har talent.

Hjemme hadde han vært kjent for å kunne tegne hester slik at de så virkelige ut. Med malerpenslene i hånda reiser Elis etter hvert fra Trondheim og havner til slutt i Kristiania. Her blir han erklært frisk fra tuberkulosen, og begynner som maleelev hos Alexander Vold.

I virkelighetens Kristiania sliter en annen ung kunstner for livets opphold. Hans navn er Bjarne Ness, og også han har reist fra Trondheim til hovedstaden. Ness deler skjebne med Elis: han lider av tuberkulose. Han deler også Elis’ store lidenskap. Bjarne Ness er en begavelse med tegneblyanten og malepenselen. Han har likevel ikke jobbet stort med kunsten ennå, for han er fattig og trenger penger for å klare seg. Derfor jobber han ved Jernbanen. Når han kommer til Kristiania, får han endelig utvikle sitt store talent ved hovedstadens skoler for tegne- og malekunst.

Kerstin Ekman forteller at hun under arbeidet med boka Guds barmhärtighet så på bilder og leste om norsk kunstliv på 20-tallet, siden hun hadde bestemt at hennes romanfigur Elis skulle befinne seg i landet på den tiden.

Jeg leste en god bok om Bjarne Ness sitt korte liv, og syntes jeg fant mange likheter med min hovedpersons livssituasjon. Dessuten likte jeg veldig godt Ness sine bilder, sier Ekman.

Dermed bestemte hun seg for å ta med en virkelig hendelse fra Norge på 1920-tallet, med nordmannen Bjarne Ness i sentrum.

Veggmalerienes tid

20-årene innleder veggmaleriene og komposisjonens tid i norsk kunst. Særlig er freskene populære, en type veggmaleri malt rett på våt mur. I 1922 fullfører Alf Rolfsen sine fresker i Telegrafbygningen. Samtidig arbeider Axel Revold, som senere blir Ness’ lærer, med sitt store verk, freskene i Bergens Børs, ferdige i 1923. Senere utsmykker Per Krohg Sjømannsskolen på Ekeberg. Kanskje inspirerer dette beslutningen om at Østensjø skole skal få et stort veggmaleri i den nybygde gymsalen i 1926. Veggmaleriet skal plasseres over to dører, med underkanten i øyehøyde. Den unge, norske kunstneren Bjarne Ness blir forespurt om å lage et utkast. Han planlegger et monumentalt maleri med stram komposisjon, som forestiller en ung gutt på en steilende hest, omringet av folk, som vendt hjem etter en stor dåd. Så får også bildet tittelen ”Seierherren vender hjem”.


Elis, Serine og hestene

I Ekmans bok får Elis på samme tid høre om det samme maleoppdraget. Konkurransen om dette oppdraget er alt Elis kan tenke på. Han lager utkast til veggmaleriet, og vil male sin barndomsvenninne Serine:

”Ända var det Serine och hestarna han skulle göra på gymnastiksalsväggen i Østensjø skole. Det fanns inga överväganden. Han visste. Han hade alltid vetat: detta ska göras stort.”

Som Ness har Elis store planer og store ambisjoner. Elis tenker først naturalistisk, og vil male trettifem hester mot en tynn jentekropp.

”Cézanne med sina badare hade varit målare att fylla opp en yta med såna ambitioner.”

I skissene han tegner blir ikke hestene flere enn åtte, hver og en av dem plukket nøye ut etter minnet av hestene fra hans hjemsted i Sverige. Etter tre måneders arbeid med utkastet leverer han inn kartongen sin til konkurransen.

”Den tjugosjunde september kom hans lärare Vold opp på hans hybel. Han sa att tävlingen nu var avgjord och att en som hette Bjarne Ness fått uppdraget.”

Bjarne Ness. ”Den lungsotaren, tänkte Elis. Den jävla tunna tarmen.” Og han har bare malt én hest, oppdager Elis skuffet.

”Den [hesten] hadde peruk som en teaterdam och tomma ögonhållor. Ett Picassohästhovud.”

Ingen tilknytning til Østensjø

Og med det har Kerstin Ekman skrevet Østensjø skoles gymsal inn i litteraturhistorien.

Jeg har ikke selv noen tilknytning til Østensjø skole eller Østensjøområdet. Jeg ble fascinert av Bjarne Ness, og ville knytte ham til Elis sitt liv. De har mange likheter. Men det er tilfeldig at Elis maler et hestemotiv slik som Ness. Hans tilknytning til hester er mye eldre enn mitt bekjentskap med Bjarne Ness, forteller Ekman. Også i virkeligheten er det Bjarne Ness som til slutt får oppdraget på Østensjø skole, og det med et maleri av en hest med ”Picassohode”. Egentlig vil Ness til Paris denne høsten, men slik går det ikke. Da er det kanskje en trøst at han får sitt første store utsmykningsoppdrag. Hans venn og malerkollega Ole Mæhle skriver om Ness at han ”hadde lenge nok ønsket seg en tom vegg for selv å prøve sine evner på den.” Ness forteller om konkurransen i et brev til den samme Mæhle i november:

”Jeg har faat en liten muropgave. Et felt i en gymnastiksal paa Østensjø skole. Det er omtrent 30 m2, eller 8,5 * 3,5 - skal utføres med caseinfarger.”

Ness har jobbet hardt med utkast til konkurransen, og det blir enstemmig godtatt av ”juryen”: overlærer Johan Evje, kunsthistoriker og apoteker Erling Lone, Axel Revold, Hans Ødegaard og skolestyret. Veggen han skal dekorere er kortveggen lengst unna inngangsdøra i gymsalen. Ness skriver til Mæhle:

”[Utkastene] er blitt godtatt av Revold og E. Lone, Hans Ødegaard og dertil et helt skolestyre. Dette siste er rent ut sagt blitt begeistret for det. (…) Revold synes kompositionen var udmerket. (…) Det blir et forfærdelig slit tænker jeg, men ogsaa frygtelig morsomt.”

Ness bruker lang tid på bildet, og det står ikke ferdig før i februar 1927. I et brev til foreldrene


7. februar forteller han hvordan han opplevde avdukningen:

”Forfærdelig, jeg syntes det var forfærdelig, at staa saan ret op og ned mens alle glor paa en og klapper, uf. Jaja, nu er det over; har ikke faat nogen kritik enda, men den kommer vel. Jeg er ikke tilfreds med det jeg har gjort, saa jeg saa helst at der ingen kritik kom.”

Endelig ferdig med bildet kan Ness gjøre det han har mest lyst til. Hele sitt kunstnerliv har han drømt om å reise til Paris. Økonomien og andre private forhold har gang på gang hindret ham i å reise fra Norge. Høsten 1927, et halvt år etter at han fullførte ”Seierherren vender hjem”, får han et reisestipend og drar til Paris. Men han får bare en kort stund i byen, før han dør av tuberkulose, 25 år gammel.

Mellomkrigstidens malertalent

Bjarne Ness anses som en av mellomkrigstidens største malertalenter. Han ble født i 1902 og vokste opp i arbeiderstrøk på Lademoen i Trondheim. Senere tok han kunstutdannelse i Oslo ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole, ved Axel Revolds private skole og så ved Statens kunstakademi. Han debuterte på Høstutstillingen i 1925 med komposisjonen ”De tre ryttere”. Hester ble et sentralt motiv i hans kunst.

På mange måter er Ness’ skjebne tragisk: Han sliter lenge før han får komme i gang med det han virkelig brenner for, og når han endelig gjør det, er det for sent.

Ingen freske

”Seierherren vender hjem” blir ofte omtalt som en freske, men dette stemmer ikke helt. En freske er et maleri som er malt ”al fresco”, det vil si rett på våt murpuss.

”Seierherren vender hjem” er ikke malt rett på den våte muren, for skolen var ferdigbygget før salen ble dekorert. Bjarne Ness forteller i et brev at bildet skal males med kaseinfarger. Det er farge utrørt i kasein, et slags ostestoff, og lesket kalk. Dette er en teknikk som ofte brukes i stedet for al fresco.

Dette har også Kerstin Ekman observert, selv om Elis i utgangspunktet helst vil male al fresco: ”Det [maleriet] borde göras på en vägg som ännu var våt, i en skapelselukt av lera. Men det var förstås inte möjligt i verkligheten, inte i Østensjø skole.”

Förlorarskan

Det sier Elis mens han ennå drømmer om sitt første store oppdrag. Skuffelsen er stor når han ikke får det. Senere i boka tar læreren hans ham med til skolen for å se det ferdige maleriet, slik at Elis kan lære av Ness. Selv lurer Elis på hva han kan lære: Å male som Bjarne Ness? Han deler ikke kunsthistorikernes oppfatning av det norske talentet:

”Seierherren vender hjem” hette bildet. Förlorerskan, tänkte Elis och såg på Serine bland hästarna. Han visste nu varför han var där: han skulle lära sig hur de tänkte. I fråga om måleri hade han ingenting att lära av Bjarne Ness.”

Kerstin Ekman selv er for øvrig ikke enig i sin romanfigurs uttalelser om Bjarne Ness.

Jeg deler overhodet ikke Elis negative oppfatning av Ness sitt maleri. Det var bare Elis bitterhet over å tape som måtte uttrykkes på den måten, forklarer Kerstin Ekman.