Historiske vandringer er en fin måte å bli kjent med lokalhistorien i Østensjø. Historielaget arrangerer vandringer både i egen regi og i samarbeid med andre lag og foreninger i bydelen.
Her kan du lese om noen av våre tidligere historiske vandringer:
×
Bryn stasjonsby
Vandringen i Bryn stasjonsby en kald oktoberdag i 1998, var historielagets aller første utendørsarrangement.
På tross av været var vi mer enn 70 frammøtte.Under kyndig ledelse av Karsten Sølve Nilsen og Pål Rosland ble det en interessant vandring i Norges aller første stasjonsby. I kjølvannet av at det ble etablert jernbanestasjon her i 1854, vokste det fram en rekke industribedrifter. Disse gav igjen grunnlag for abeidsplasser og med dem innflytting av folk til stedet.
I tillegg til flere teglverk var det her sink- og blyhvittfabrikk, linspinneri, bryggeri og takpappfabrikk.
Mye er borte idag, men mye står også igjen. Dette bør utnyttes og sees i sammenheng med Alna miljøpark.
????Les historien om Bryn stasjon her.????
Her er stasjonsbygningen fra 1884 til venstre. Da stasjonsbygningen til høyre kom i 1903, ble 1884-bygget stasjonsvokterbolig
På den andre siden finner vi bygningen som i 1880-årene ble oppført for Erlanger bryggeri. Fra 1908 holdt Norske Jernstøperier til her, og fra 1930 årene fram til 2005 OWA fabrikker som drev med lakkproduksjon
×
Østmarka fra Ulsrud til Sarabråten
Vår vandring i september 1999 hadde vi lagt til Østmarka og omtrent 20 mennesker dukket opp. Vi skulle gå i Thomas Heftyes fotspor til Sarabråten og til å guide oss hadde vi fått Catrine Senje. Hun øste villig av sine store kunnskaper om Sarabråten og viste oss detaljer under veis som det er vanskelig å legge merke til om man ikke vet at de er der. I bakken opp fra Ulsrudvannet så vi på en godt bevart forstøtningsmur fra Thomas Heftyes tid. Etter å ha passer korketrekkeren og kommet ned til Nøklevannet gikk vi langs "gamleveien". Denne går til høyre for dagens sti, men er fortsatt svært tydelig og fin å gå langs.
"Korketrekkeren" - anlagt av Thomas Heftye kan vi se den dag i da
Sarabråten var virkelig et kultursentrum. Både kongelige og kulturpersonligheter var hyppige gjester her i siste halvdel av forrige århundre. Først reiste man gjerne med jernbanen til Bryn og herfra med hest og kjerre til Sarabråten. Og på Sarabråten ventet et lystig selskapsliv.
Hjulbåten "Sara" ble brukt til lystturer på Nøklevann
Men også for vanlige mennesker betydde Sarabråten mye. Sent på 1800-tallet var Sarabråten det aller viktigste utfartsted for Kristianiafolk, for dette var lenge før Holmenkollen og Frognerseterens tid. I tretti år var "Sarabråtrennet" en begivenhet. Det kunne være opp til 300 deltakere og mellom 2000 og 3000 tilskuere.
Desverre måtte bygningene på Sarabråten rives i 1911 siden Nøklevann skulle reguleres til drikkevann. Lenge stod der som ble kalt "Kuskeboligen" igjen, og dette huset ble brukt til servering og innlosjering. En dag i 1971 brant imidlertid Kuskeboligen og idag står bare murene i gjen som minner om Sarabråtens storhetstid.
Sarabråten slik den så ut ved starten av 1900-tallet
×
Christinedal og Høyenhall fabrikker
Den 8.mai 1999 arrangerte historielaget sin vandring på området rundt "Christinedal". Omtrent 75 frammøtte på en lørdag formiddag understreker igjen stor interesse. Til å lede vandingen og kåsere om utviklingen på området brukte historielaget denne gangen sine egne ressurser (Bjørn Lilleeng), men vi hadde også god hjelp av Laila Thommesen som leder reklamebyrået som i dag har tilhold på Chistinedal. Spesielt hyggelig for oss i historielaget var det også at Harry Fett's 2 døtre og flere andre fra familien møtte opp for å delta og også bidra med sine egne erfaringer fra Christinedal-perioden.
Christinedal 1916
I løpet av det siste året har store blokker kommet opp på det som var området til Harry Fett's kultursentrum Christinedal. Også her har en måttet vike for "framskrittet" og krav om å utnytte det som utnyttes kan til bolig- og næringsformål. Heldigvis tar dagen eiere godt vare på selve hovedhuset, og mange er det i årenes løp som har lurt på hva det var for slags hus de har fått glimt av mens de kjørte langs Østensjøveien.
Vi må tilbake til 1850-årene for å finne den første etablering av industrivirksomhet her. Den nye hovedbanen fra 1854 gav gode forutsetninger for handel og industri, og først ute var Peter W Kildal som anla en "Kridt- og Brisselmølle" (brissel = et slags fargestoff) her. Noe seinere kom det istedet et jernstøperi på samme sted. Etterhvert ble både mølle og jernstøperi nedlagt, og Kildals gode venn Eduard Fett fikk kjøpt området i 1890. Eduard Fett, som opprinnelig kom fra Tyskland, hadde i 1870-årene etablert Vallø Papp- og Vattfabrikk utenfor Tønsberg. Denne fabrikken brant i 1889 og etterhvert ble virksomheten flyttet til Høyenhall.
Fabrikken etter at det brant der i 1916
Eduard Fett fikk med seg flere av sine trofaste medarbeidere fra Vallø, og mange etablerte seg i det som var i ferd med å bli forstaden Bryn.
Høyenhall fabrikker produserte gjennom en årrekke både tapeter og vatt/tekstiler, men det viktigste var uten tvil asfaltimpregnert takpapp som ble markedsført gjennom varemerket "Norit". På det meste var mere enn 200 mennesker ansatt med takpapproduksjon og taktekking. Fabrikken ble av ulike årsaker nedlagt i 1973 og i dag huser industribygningene alt fra bilverksted til maling- og antikk-utsalg.
Villaen Chistinedal's eldste del stod ferdig i 1901. Fram mot ca 1920 ble den ombygd flere ganger. De første ombygningene sto Eduard Fett for, men ca 1910 tok sønnen Harry Fett over virksomheten. Mosaikkterassen mot syd er f.eks hans verk. Den ble fullført ca 1920 etter tegninger av en rekke av Harry Fetts kunstnervenner. Chistinedal var ellers berømt for sin store samling av Christian Krogh-bilder og innehodlt en tid også en unik boksamling.
Høyenhall fabrikker med Østensjøveien bak i 1935
Det er imidlertid det som ble kalt "den gule stue" (som idag er rødmalt!) som er områdets eldste eksisterende hus. Huset kan lett observeres fra Østensjøveien der det ligger rett på andre siden av dammen. Kildene forteller at dette huset opprinnelig stod på husmannsplassen Rognerud, men ble flyttet til området for å fungere som bolig til fabrikkens bestyrer.
Arbeiderboligen i sveitserstil ble bygget i 1898. Seinere kom det et uthus med et tilbygg i to etasjer med pyramidetak. Dette huset kan sees fra Bryn senter dersom man retter blikket mot øvre i Harry Fetts vei. Her er det også fint å legge merke til at dagens eiere tar godt vare på dette kulturminnet.
????Les mer om Christinedal og Høyenhall fabrikker her????
×
Oldtidsveien fra Østensjø til Nordre Skøyen
Vår vandring langs oldtidsveien samlet ca 70 deltakere en fin lørdag i mai 2000. Vi hadde fått 3 faglige "tungvektere" til å lede vandringen: Reidar Fønnebø, Catrine Senje og Helge Sollie. Ingen kjenner denne veistrekningen bedre enn Reidar Fønnebø. I tillegg bidro Helge Sollie med kåserier underveis: Om tidligere småbruk i området rundt oldtidsveien og om tilblivelsen av småhusbegyggelsen på Oppsal. Mens vi sto på det beste utsiktspunktet over vannet, gav Catrine Senje gav oss en levende innføring i Østensjøvannets mysterier.
Tore Solbakken forteller om planene for Østensjø gård
Vi startet på Østensjø gård der gårdens nåværende eier Tore Solbakken fortalte om planene framover for Østensjø gård. Et imponerende restaureringsarbeid er igangsatt, det blir spennende å se på fortsettelsen! Reidar Fønnebø fortalte om de eldste spor etter veifar i området. Her har folk vandret ihvertfall siden vikingetiden! Fønnebø viste oss underveis spor i terrenget, murer o.l. som man ellers ikke legger merke til.
Oldtidsveien forbi Østensjø gård
Det som er karakteristisk med denne veistrekningen er dens "mange ansikter". Noen steder tjener den som tilførselsvei til beboelsesstrøk, noen steder er veien knapt synlig blant busker og trær, og andre steder er den helt forsvunnet i hustomter og moderne veier. Det er derfor viktig at vi tar vare på det som er igjen til glede for kommende generasjoner.
I dag blir deler av oldtidsveien benyttet som tilførselsvei til boligstrøk
Ved å gå langs veien i dag kan vi forestille oss hvordan det var å komme østfra på vei mot Oslo i middelalderen. Kanskje var det et "saluhus", et vertshus, på Nordre Skøyen. Her fikk folk en matbit og kanskje overnattet før de fortsatte ferden videre.
Andre steder er veien helt eller delvis forsvunnet
Gravhaugene vi passerer underveis, bl.a. ved Nordre og Søndre Skøyen, er et bevis på at det var et far her før kristendommen kom til landet.
Gravhaugen ved Søndre Skøyen gård forteller om et eldgammelt veifar
Mot Nordre Skøyen
×
I Kildals fotspor
"I Kildals fotspor" var tittelen, og ca 35 glade vandrere var møtt opp for å delta på ferden i det nydelige turværet. I tillegg til egne krefter hadde vi alliert oss med noen ekte Høyenhallveteraner for å gjennomføre vandringen på en forsvarlig måte. Odd Borgeresen, Gunnar Bogen og Kjell Sælen bidro med detaljkunnskap og interessante, muntre og tildels selvopplevde historier fra Høyenhall i gamle dager.
Petter Wessel Kildal har etter manges mening fått en for liten plass i folks bevissthet. Dette var en av de virkelig store personligheter på Bryn i siste halvdel av 1800-tallet.
Han kom fra små kår på Sunnmøre og flyttet til Oslo i konfirmasjonsalderen. Etter å ha spart endel penger, startet han forretningsdrift på Egertorget i 1840-årene. Skøyen gård var nettopp blitt delt i to på denne tiden (Nordre og Søndre) og Petter Kildal kjøpte store områder fra disse gårdne. Ved Østensjøbekken startet han etterhvert en omfattende fabrikkdrift: Brissel- (fargestoff) fabrikk, kalkfabrikk, mineralvannsfabrikk var blant hans virksomheter.
Ved stabbesteinene i den gamle veien opp fra Østensjøveien
For å sikre råstoffet til denne fabrikkdriften anla han en stor frukthage på høydeplatået på Høyenhall. 10000 bærbusker og 4-5000 frukttrær gjorde sitt til at dette i 1870-årene var Norges største frukthage. Mange av dem som bodde på eller i nærheten av Høyenhall fikk arbeid her i sesongene. Den dag i dag kan vi fortsatt se trær som står igjen fra Kildals tid.
Odd Borgersen ved dukkestuen til Kildals døtre
"On the top of the hill": Høyenhalls høyeste punkt. Innenfor denne hekken var Kildals 3 meter høye utkikkstårn
Etter Kildals død i 1882 ble eiendommen etterhvert solgt og utparsellert til den småhusbebyggelse vi kjenner i dag.
Under selve vandringen prøvde vi å legge vekt på detaljer som de aller fleste ikke kjenner i dag. Våre før nevnte Høyenhallveteraner tok oss inn i hager og pekte ut detaljer langs ruten som gjorde dette til en stor opplevelse. Hekken rundt Kildals tårn på Høyenhalls høyeste punkt står den dag i dag, og dukkestuen til Kildals barn (fra 1862) finner man i fortsatt i en Høyenhallhage.
For oss som ikke ferdes så mye på Høyenhall var dette også en kjempefin måte å bli kjent i lokalmiløjøet her. En kaffetår utenfor speiderhuset Breidablikk avsluttet vandringen hele 3 timer etter at vi startet. Her var det ikke snakk om å bli slitne nei, historieinteressen er mye større enn som så!
×
Vandring i det Bryn som forsvant
9.juni foretok vi historielagets vårvandring 2001.
Med utgangspunkt i Gunnar Reibys beretning om livet i Murgården på Bryn fortok vi en vandring i et område som er i stor forandring.
Desverre var ikke værgudene på vår side den 15. juni 2002, så oppmøtet var heller labert. Men vi som møtte opp fikk ihvertfall glede av Gunnars kunnskaper og fortellerglede. Det var også mange andre Bryn-veteraner som bidro med sine erfaringer.
Joh. Petersens Lin- og Bomullsveveri i 1931. I øvre høyre billedkant Havehuset og Murgården
Det meste av virksomheten her var tidlig i forrige århundre sentrert rundt Joh. Petersens Lin- og Bomullsveveri. Mange av arbeiderne bodde i den nå forlengst nedrevne "Murgården". Det eneste bolighuset fra den gangen som er spart er det såkalte "Havehuset".
2002 var et dramatisk år for dette området. Det gigantiske prosjektet "Alnafossen næringspark" har forvandlet det til det ugjenkjennelige. Deler av fabrikken og "Havehuset" er spart, de er vernede bygninger.
Det samme området våren 2002
La oss i det minste håpe at tur- og rekreasjonsmulighetene her fortsatt blir utviklet: Planen er ihvertfall at dette området skal inngå i en sammenhengende park fra Middelalderbyen på Loenga til Alunsjøen.
Les boka til Gunnar Reiby om 'Murgåren' for flere detaljer!
×
Vandring i området rundt Abildsø gård
På tross av elendig værvarsel startet vi historielagets vårvandring i flott turvær 24. mai 2003. Denne gangen hadde vi valgt området rundt Abildsø gård som tema, og omtrent 35 frammøtte deltok på vandringen. Vandingen ble ledet av Reidar Brevik, en erfaren lokalhistoriker med store kunnskaper om dette området.
Reidar Brevik forteller om gravhaugene på Tallberge
Første stopp var en av gravhaugene på Tallbergåsen. Mye tyder på at dette er graver fra eldre steinalder (500 f.Kr -550 e.Kr) og viser at her har det bodd folk i lang tid. Gravhaugene er imidlertid ikke gravd ut, så det er en viss usikkerhet knyttet til deres alder.
Så fortsatte vi til området rett nord for Abildsø gård. Her ble det i 1930-årene gravd ”stubb-lofts leire” som var leire brukt i bygningsindustrien Dette var en tilleggsnæring på gården i en periode hvor gården hadde store økonomiske problemer.
Her høstet man stubb-loftsleire på Abildsø gård i 1930-årene
Flere detaljer om selve gården fikk vi under samlingen på gårdstunet. Nå er gården eid av ideelle stiftelser, men har hatt et omskiftende eierskap de siste 15-20 årene. Heldigvis er all diskusjon om vern av gård og kulturlandskap tilbakelagt, slik at denne perlen er sikret for framtida. I historielaget tar vi sikte på et egen møte som bare tar for seg selve gården til høsten.
En interessert forsamling foran Abildsø gård
I forsettelsen av vandringen ble det spesielt lagt vekt på de endringer som har skjedd på vei og boligfronten de siste 100 årene. Abildsø var svær tidlig ute med foreningsvirksomhet, en arbeiderforening ble stiftet tidlig på 1900-tallet. Forsatt kan vi se ”Folkets hus”, en bygning som ble satt opp midt i 1930-årene og som er en fortsettelse av arbeiderforeningenes virksomhet. Forsatt ser vi også reminisenser av det opprinnelsige veinettet. Veiene gikk fra gammelt av kun mellom gårdene på den tida, noe felles veinett var det ikke behov for. Så ved å legge sammen noen av de veistubbene vi ser i dag og sammenlikne med gamle kart, får vi et visst inntrykk av hvordan veinettet opprinnelig så ut.
Hovedbygningen har blitt flott restaurert
Typisk for bebyggelsen for Abildsø er også ”3-generasjonstomter”. Mange hytter kom opp i 1920-årene. Det er ganske rart å tenke på at Abildsø ble benyttet som hyttefelt på den tida.
Seinere ble hyttene gjerne oppgradert til bolighus. Her var det god plass til frukt- og grønnsakdyrking, 2 mål var standarstørrelse på tomtene her.
ypisk for tomtene på Abildsø: 3 generasjoner med boliger
Seinere fikk slik dyrking mindre betyding og i 1950-årene fikk vi neste genereasjons boliger på samme tomt. Så på 1970, 80, eller 90 tallet kom gjerne enda et hus på samme tomta, slik at vi ofte ser representanter for tre stilepoker samlet under ett.
Tilslutt gikk vi ned til Abildsø skole som opprinnelsig ble bygget på gården Haslefets grunn i 1859. Dette var skolen til hele distriket i lang tid før Bryn skole (i 1903) og Østensjø skole (i 1917) ble grunnlagt. Abildsø skole kom som følge av Niels Wetlesens entusiastiske arbeid. Hans tanker og ideer om skole ble seinere nedfelt i skolelovene i fra 1860 og 1889, men ble altså ”prøvd ut” på Abildsø skole flere år før lovene ble vedtatt.
