En typisk løsning fra den tiden, var å plante fruktrær på rekke og rad, og med bringebær og andre bærbusker langs gjerdet mot naboen.

De fleste avsatte et stykke med åpen jord for dyrking av grønnsaker.

Enkelte fant også plass til et lite jordbærfelt, selv om dette ikke var vanlig, og årsaken var nok den, at andre bærsorter ga større avling,

Folk hadde god tid til høsting den gang, og var derfor heller ikke særlig betenkt over å plante verken rips eller solbær, bærsorter som egnet seg spesielt godt til så vel safting som sylting.

Stikkelsbær var riktignok lett å dyrke, lett å høste og ga store avlinger, men egnet seg bare til syltetøy, og hadde derfor begrenset nytteverdi.

Blomster og prydbusker var for spesielt interesserte. .

Det oppstod tidlig en skjult konkurranse naboene i mellom, om hvem som kunne frembringe den fineste frukten og de beste grønnsakene. Beboere med spesiell kompetanse som gartnere og lignende oppnådde straks stor popularitet som nyttige rådgivere.

Det tok ikke langtid før beboernes interesse for sine hager, førte til at det ble stiftet et hagebrukslag, og 9. september 1925 var Golia hagebrukslag et faktum.

Etter at Golia hagebrukslag var stiftet, tok det heller ikke lang tid, før den skjulte konkurranse naboene imellom, førte til forslag om å arrangere utstilling etter mønster fra byens mange kolonihager

Den første utstillingen skulle holdes i gymnastikksalen på Østensjø skole, og ble først planlagt med to avdelinger, en for frukt og en for grønnsaker.

Hele opplegget bar preg av at her var det menn som skulle konkurrere. Det var ingen i det mannsdominerte styret som var inne på tanken om at ektefeller eller andre kvinner kunne være interessert i å delta.

Det var heller ingen som tenkte på, at tross alt var det kvinnene som tok hånd om markens grøde etter at avlingene var kommet vel i hus.

Men kvinnene protesterte. De ville også være med. Det ble derfor etablert en ny avdeling for "konserves" på lik linje med avdelingene for "frukt" og "grønnsaker".

Kvinnene i Golia var således datidens rødstrømper, og i festskriftet for Golia hagebrukslags 25 års jubileum ser vi avdelingen for konserves avbildet med veggmaleriet "Seierherren" av Bjarne Ness i bakrunnen. Selv om symbolikken ikke var tilsiktet, så passer det godt, for det var en seier for kvinnene i Golia å få være med fra første stund.

Avdelingen for frukt var delt i tre klasser, avhengig av hvor mange sorter som var utstilt. Det skulle være 6 eksemplarer av hver sort av epler og pærer, og ca en halv liter av plommer, kirsebær og moreller .

Utstillingen måtte av naturlige grunner holdes etter at innhøstingen var over, men dette kunne også føre til problemer. Kirsebær og moreller som lå lekkert anrettet i hvit bomull, kunne være mange uker gamle, og knapt spiselige om noen skulle få lyst på det

Sommereplene hadde nok også sett sine beste dager.

Avdelingen for grønnsaker var også inndelt i klasser, og ble vurdert på tilsvarende måte.

De utstilte produkter var i første rekke rotfrukter som gulrøtter. neper, kålrot, persille, løk, pastinakk og ikke å forglemme purre og selleri.

Ved premieringen var det helt klart at det var størrelsen det kom an på.

En utstiller hadde lagt fram et gresskar som må ha veid innpå 20 kg.. Dette skapte diskusjon om hva gresskar kunne brukes til. Svaret var syltede gresskar, som var et like ukjent begrep i husholdningen den gang som det er i dag.

Den geniale forklaringen var imidlertid, at gresskar kunne tørkes og brukes som erstatning for sukat, ved baking av julekake,

At slik bruk av gresskar kunne ha et meget begrenset omfang, ble framholdt med alvor og styrke. Gresskar burde derfor utgå av sortimentet ved framtidige utstillinger, mente mange, uten at dette fikk gjennomslag.

Det omtalte gresskaret er for øvrig avbildet i det samme festskriftet, sammen med meloner dyrket på friland og litt hjelp av utrangerte varevinduer.

Avdelingen for konserves omfattet hermetisering av frukt og grønnsaker, foruten syltetøy, geleer og forskjellige typer saft, så vel rå som kokt.

For konserves var kravet et glass eller en flaske av det som ble utstilt.

Ved bedømmelsen var utseende av stor betydning. Emballasjen måtte være av gjennomsiktig glass, slik at innholdet var synlig, Det gjaldt alle produkter. Saft på mørke ølflasker var uhørt. Datidens melkeflasker var heller ikke egnet, ikke bare på grunn av problemer med korking, men også på grunn av den høye returpanten.

Kvinnene ble honorert ved å vise sparsommelighet i husholdningen den gang.

Vinmonopolets gjennomsiktige engangsflasker var derfor favoritten, og disse ble tatt godt vare på fra år til år. Den dyktige husmor hadde alltid et rikholdig lager av rene saftflasker når høsten nærmet seg.

Kreativiteten var stor, og et år skapte det stor beundring da en av deltakerne stilte ut hermetiske voksbønner og hermetisk blomkål.

Voksbønnene var like lange som høyden på glasset og sirlig pakket tett i tett og ga et praktfullt inntrykk.

Det hermetiske blomkålhodet var også dandert på en helt utrolig dekorativ måte.

De utstilte produktene måtte ha merkelapp som viste innhold og årgang..

Enkelte deltagere kunne presentere illustrerte merkelamper som var det rene kunstverk, og med en skjønnskrift som få kan oppvise maken til i dag..

Maskinskrevne merkelapper forekom naturligvis ikke.

Det var utarbeidet klare regler, for bedømning og premiering, og hvilke kriterier som skulle legges til grunn.

Juryen bestod av tre dommere, hvorav en med spesiell faglig kompetanse. Juryen måtte være nøytral og ble derfor hentet utenfra.

Konkurransen om å bli best, kunne enkelte ganger nesten ta overhånd.

Det ble avdekket at noen av deltagerne allerede tidlig på sommeren hadde tynnet ut kart på deler av frukttrærne sine, for å fremme veksten av de få eksemplarene de hadde øremerket for utstillingen.

Dette ble kritisert, selv om vi i dag vet, at de som ble kritisert i virkeligheten var forut for sin tid.

Det ble også avdekket eksempler på, at medlemmer av laget hadde kjøpt naturgjødsel, og plantet hva som trengtes til utstillingen i selve gjødselhaugen.

Alt dette ble stemplet som usportslig opptreden, og den diskusjonen som fulgte hadde mange likhetstrekk med dagens dopingdebatt

Senhøstes var det stor fest med premieutdeling. Alle fikk premie og diplom. Noen få fikk førstepremie, de fleste annen eller tredjepremie. Ikke alle var lik fornøyd, men alle var enig om at de hadde hatt en hyggelig aften med naboer og venner.