En av gruppens ledere fikk overlevert fra Einar Rantrud en del dokumenter som fortalte om virksomheten under og like etter krigen, og det ble tatt kontakt med 24. St. Georgs gilde Oslo-Bryn for å danne en redaksjonskomite for et jubileumsskrift.

Responsen fra gildet var spontan og positiv, og jubileumskomiteen hadde sitt første møte 5.desember 1995. Fra gildet møtte Nils Langaard og Roger Hagen. Gildemedlemmene satt inne med mye verdifullt historisk materiale, og sammen med gruppens nåværende ledere startet Hagen og Langaard en systematisk innsamling av opplysninger.

Allerede tidlig i denne prosessen dukket de opp informasjon som fortalte at speiderarbeidet på Bryn var atskillig eldre enn femti år, og det ble stilt spørsmål om beretningen skulle omfatte omfatte NSF`s sammenhengende speiderarbeide på Bryn. Det ble derfor raskt bestemt at denne beretningen skulle omhandle tiden helt fra 1920.

Som underlag fra tiden før 1940 har vi har vi benyttet beretningen til Oslo krets og jubileumsboka til Vålereng-speiderne. Alt underlag fra krigsperioden er fremskaffet av Einar Rantrud. På jubileumsfesten 1996 kom det ønske om at Rantrud`s foredrag fra perioden under krigen også kom med i beretningen.

Perioden etter krigen bygger vesentlig på informasjon fra 1. og 3. Bryns årsrapporter og foreldre-foreningens protokoller fra 50 og 60 tallet.

Som følge av den tilleggsinformasjon som kom fram under og etter jubileumsfesten i 1996, og ønsket om å få beretningen mer utfyllende, har redigeringsarbeidet tatt lenger tid enn beregnet.

Gruppen bestemte derfor å utgi det endelige resultat som en 75-årsberetning.

Arbeidet med beretningen har også vist at mye verdifull informasjon og dokumentasjon om Bryn-speidernes 75-årige historie dessverre er gått tapt.

Bryn, desember 2000

Svein Holmby

Gruppeleder, 1. Bryn.

75 år med NSF-speidere på Bryn

Som kjent var det i årene 1910 og 1911 at speiderarbeidet i Norge først så dagens lys.

H. Møller Gasman`s virke i KFUM-arbeidet på Vålerenga og stiftelsen av 6. Kristiania Tropp i 1911, kan sies å være kimen til speiderarbeidet på Bryn, og fra Vålerengaspeidernes jubileums-bok, utgitt i 1971, finnes følgende beretning om stiftelsen av 1. Bryn så tidlig som i 1917:

6. Kristiania Tropp ble stiftet av Vålerenga KFUM`s gutteavdeling i 1911 med ingeniør Ellef Ramnæs som leder. Arbeidsvilkårene var godt tilrettelagt, og troppen hadde regelmessige møter i Ingeborggaten 8.

Få år etter starten var troppen så sterk at den kunne avse krefter til å danne en ny tropp.

Hans Angell og Thormod Føyen gikk da ut fra 6. Kristiania og stiftet 1. Bryn.

Arbeidet i 6. Kristiania stanset i 1918 på grunn av ledermangel, men ble tatt opp igjen i 1921 ved stiftelsen av 25. Kristiania.

Informasjon om arbeidet i 1. Bryn fra 1917 og frem til stiftelsen av 2 Bryn i 1926 vet vi lite om.

I Oslo Krets` historiske oversikt fra 1936, nevnes det først i årsberetningen for 1918 at det er stiftet omegnstropper. I 1918 består kretsen av 13 Kristiania tropper og 4 omegns-tropper med til sammen ca. 900 speidere.

2.Bryn 1926 – 1940

2. Bryn speidertropp ble stiftet 8. april 1926 med Asbjørn Bakken som leder. Andre kjente navn fra troppens første tid kan nevnes: Emil Walløe, Olav Øyråker, Knut Rantrud og Einar Rantrud.

Blant større arrangementer troppen deltok i kan nevnes:

Kretsleir i Filtvedt

Landsleir Åndalsnes

Troppsleir

Verdensspeiderleir (Jamboree) Arrowe Park, Birkenhead, England med tre deltakere fra troppen.

Avdelingsleir Stavern

Troppsleir på Voja, og troppens 5-års fest på Breidablikk

Landsleir Mandal

Ørnepatruljens leir ved Tønsberg

Avdelingsleir Stavern

Troppsleir Bamble

2. Bryn`s årsrapport for ble gjengitt i "Speideren" under Styrkeliste for Norsk Speidergutt-forbund, utgitt i forbindelse med Forbundets jubileum. Her fremgår det at Knut Rantrud er troppsfører.

I et tidligere nummer samme år opplyses det at ny roverpatrulje er dannet med Einar Øfsdahl som fører.

Totalt antall medlemmer i styrkelisten er 54 fordelt på:
3 ledere
rovere
1. grads-speider
2. grads-speidere
3. grads-speidere

Landsleir Jeløy, Forbundets 25 års jubileumsleir, troppens 10 års fest på Breidablikk, og troppsjubileumsleir ved Elvåga.

Bildet over henger på Speiderhuset og er tatt utenfor Breidablikk i forbindelse med 10 års festen.

Troppsleir i Vrådal, og Jamboree i Nederland med 2 deltakere fra troppen.

Elg og Hauk har patruljetur på Hansebråtan ved Steinsfjorden på Ringerike.

Troppsleir i Ådal, Elsrud gård ved Sperrilden, fottur gjenom Vassfaret.

Oslo Krets` Roverorienteringskonkuranse startet i 1931. I de første årene var dette et orienteringsløp med innlagte ferdighetsoppgaver. Hans Stenvik vant konkurransen både i 1939 og i 1940. I 1939 gikk løpet fra Grønlia i Østmarka. I 1940 gikk løpet fra 31. Oslo`s hytte på "Sellanrå" på Brunkollen, og 2. Bryn ble beste lag sammenlagt dette året.

KRIGSÅRENE 1941-1945

I september 1941 ble speiderarbeidet forbudt i Norge. Selv om det offisielle speiderarbeidet lå nede, holdt de enkelte speiderpatruljene fram arbeidet.

Vi gjengir her et brev fra et av medlemmene i 2. Bryn som viser hvor sterkt speiderbevegelsen hadde festet seg blant ungdom på den tiden.

1945

Straks freden kom, samlet lederne på Bryn seg for å starte planleggingen av speiderarbeidet i distriktet. Den 18. juni sendte Einar Rantrud ut følgende invitasjon:

Kjære speiderbror.

Alle troppens medlemmer, ulvunger, speidere, seniorer, rovere og "gamlekarer" innkalles til møte på Nordre Skøyen hovedgård, torsdag den 21. juni 1945 kl. 1900. Speiderdrakt hvis du har og dessuten sangbok. Vi regner med at du kommer.

Vel møtt.

En gang speider – alltid speider.

En medlemsoversikt fra 16. juni 1945 viser at 2 Bryn hadde 78 medlemmer. Det ble satt i gang aspirantpatrulje straks. Fra høsten av ble det satt i gang flere patruljer, og det var 60 aspiranter som skulle opptas ved årsskiftet. Gruppen ble derfor delt i tre tropper

1., 2. og 3. Bryn. Stiftelsesdatoen for 3. Bryn ble 28/12 –45 og for 1. Bryn 31/12- 45.

Innmeldingsblankettene for 1. Bryn tropp viser et medlemstall på 35 speidere fordelt på 5 patruljer.

Ledere i de tre Bryn-troppene var:

Bryn: Johan Toftner, Nils Langaard og Rovar Magnum.

Bryn: Einar Rantrud og Sverre Låtun.

Bryn: Kåre Birkeland, Otto Hallan og Leif Tansem

Arne Birkeland forlot 2. Bryn og startet 1. Alnabru (nå 1. Haugerud).

Troppenes distrikt var:

Bryn: Fjellhus, Teisen, Malerhaugen og Etterstad

Bryn: Høyenhall, Ryenberget

Bryn: Godlia, Hellerud og Oppsal

1946

Fredag 11. januar ble felles juletrefest og opptakelsesfest arrangert på Breidablikk for de tre Bryntroppene. I innbydelsen står det at dette er siste gang den gamle troppen samles før delingen. Arbeidet i troppene kom straks i gang, og denne våren vant 3. Bryn den første terrengLeken i 5. Oslo avdeling.

Fra 28. juni til 6. juli ble felles sommerleir for Bryntroppene arrangert på Brevikstranda i Bamle

Med Rovar Magnum som leder. I skrivet til deltakerne er det spesielt uthevet at følgende rasjoneringskort må medbringes:

Ett sukkermerke, 16 mel-og brødmerker og 2 fettmerker.

I 3. Bryn`s 10 års beretning står det at sommeren bragte en flott badeleir i Bamble.

1947

Felles sommerleir for Bryntroppene skulle etter de opprinnelige planene arrangeres i Mjøndalen,

Men måtte flyttes til 15. Oslo`s hytte "Halvardbo" ved Langen i Ski. Tidspunktet for leiren var

28. juli – 7 august, og Otto Hallan var leirens leder. Samme høst gikk det store "Gullrushet" fra Circle City til Scrape Lake. Noen fikk gull og heder – andre fikk rå fisk.

"Klondyke", koia som ble oppført under krigen ble dette året revet. Den var etter krigen blitt brukt som tømmerkoie for Losby bruk. Da ingen meldte sin interesse for å bruke koia, ble den brent.

1948

Ulvearbeidet i 1. Bryn startet med 3 ledere og 10 ulvunger.

Nils Langaard ble flokkleder med Reidun Andresen og Bjørg Kjellberg som assistenter.

Johan Toftner ble gruppeleder og Rovar Magnum troppsleder. Alle troppene deltok på lands-leiren i Mandal. Før landsleiren holdt 3. Bryn treningsleir ved Rundvann 30. april til 2. mai, der sneen om morgenen 1. mai lå 30 cm. Høy rundt teltene. Dessuten ble det arrangert pinseleir ved Lautjern dette året. Det fortelles at treningen gikk fint, og at det var en godt forberedt tropp som entret kuvogna på Vestbanen.

Utpå høsten dette året startet også 3. Bryn ulvearbeid med Roy Ulsnes som leder. I 1948 ble også foreldreforeninger startet. Disse var til stor hjelp, blant annet under byggingen av Speiderhuset.

1949

Året startet med juletrefest for Bryntroppene på "Breidablikk". Arbeidet var ellers i vesentlig grad viet reising av Speiderhuset, og i årsrapporten i 1. Bryn står det:

"…..eget lokale er innviet i år uten gjeld".

Gruppeavisen for 1. Bryn hadde sitt første nummer i februar. Blant mye stoff finner vi her

"Tiursangen" skrevet av pf. Per Gulliksen og troppens rop:

Innsats, vilje, speidersmil,

1. Bryn har speiderstil!

I 3. Bryn tok Bjørg Sagsveen over ulveflokken, mens Johan Toftner overtok som troppsleder i 1. Bryn.

1950

Leif Tansem kom tilbake som leder i 3. Bryn etter tre år som leder i en annen tropp i Oslo.

Sommerleiren med Roger Hagen som leirsjef, ble arrangert ved Brevik i Telemark. Torsdag

21.9. ble det holdt konstituerende møte for Alna-Bryn avdeling. Dermed utgjorde troppene på

Bryn og Alnabru egen avdeling i Oslo med Johan Toftner som avdelingsleder. Frem til denne omorganiseringen hadde Bryn-troppene tilhørt 5. Oslo avdeling.

Om den årlige 17. mai-paraden står det følgende i et brev fra Erling Lystad, formann i 17 mai komiteen, datert 14. april 1950:

Ærede speidere.

På vegne av 17. mai komiteen, tillater jeg meg at forespørre om de vil gjøre 17 mai komiteen den glede og Ære at paradere som vanlig om morgenen kl 8. ved Bautaen i Skøyenparken. Denne parade med flaggborg, virker så verdig og imponerende, at jeg haaber den må bli en aarvis del av programmet17. mai. Jeg tillater meg samtidig at takke for tidligere mønstringer. Dette er nå blitt tradisjon at speiderne møter opp på Bryn Torv og marsjerer med musikk-korps opp til bautaen.

1951

I 3. Bryns ulveflokk vikarierte Kari Andersen som Akela, og troppen arrangerte denne sommeren leir i Djupdalen i Østmarka, med Erik Tallaksrud som leder.

Mødrene i 3. Bryn startet støtteforening, og i 1. Bryn arrangerte foreldreforeningen felles tur for ulvunger, speidere og foreldre i Østmarka. Samme år ble følgende hjelpetjeneste gjennomført:

"Vedhugst til fordel for trengende i menigheten".

1952

St. Georgsdagen ble markert med gudstjeneste i Østre Aker kirke. I 1. Bryn var nå Per Gulliksen blitt troppsassistent, og troppen deltok på lendsleiren i Verdal.

3.Bryn holdt sommerleir på Lopperudvollen ved Hagatjern i Eiker dette året.

1953

Familieturen til 1. Bryn ble dette året lagt til Ødegårdsmosen i Østmarka, og Reidun Andresen overtok som flokkleder

Roger Hagen arrangerte og ledet vandreleir gjennom Nordmarka, Krokskogen og Vassfaret.

1954

Driften av 1. Bryn ulveflokk ble foreløpig innstilt på grunn av ledermangel. Derimot ble roverlaget startet med 9 aspiranter og 3 ledere, med Per Gulliksen som roverleder. Sommeren bød på avdelingsleir ved Røytjern i Søndre Høland med Otto Halland og Roger Hagen i leirstaben.

1955

Ole Blekkerud tok over som troppsleder i 1. Bryn og nye troppsassistenter ble Tore Gulliksen, Thor Westberg og Bjørn Larsen. Sommerleiren var dette året lagt til Håøya i Oslofjorden. 2.Bryn søkte i 1939 Aker kommune om å få reist et minnesmerke på Haukåsen på stedet der den første speidertroppen ble stiftet. Arbeidet ble fulgt opp av Norsk Speidergutt-Forbund etter krigen og bautaen ble avduket med ca. 250 tilstede.

DONS-BAUTAEN AVDUKET SØNDAG 22. MAI 1955.

Utdrag av 4. St. Georgs Gildes referat fra begivenheten, skrevet av Erling Ingebretsen.

Søndag 22. mai ble en begivenhet! Sol og vind fra gry til kveld, speidere og andre av alle årganger – med kurs for Sarabråten og Haukåsen. I anledning av dagen var det gitt tillatelse til biling fra Østmarksetra til Sarabråten, hvor også en mengde sykler sto lagret. Kl. 15.15 ankom speidersjefen Birger Brekke, og kretsleder Muller ønsket alle speidere, ledere og alle andre turfolk hjertelig velkommen. Først spilte en oktett fra Frelsesarmeens 3. korps en marsj. Så sang vi: "Det bles eit frø frå framant land" – men den melodien kjente ikke vi – og de fleste andre! I det hele tatt sang speidergutta elendig – det var bare de voksne – de gamle – som sang.

Så ga Muller ordet til avd. leder Pål Røed – formann i bautakomiteen: Alt i 1939, mens Chr. Dons ennå levet, kom det på tale å reise en bauta for Norges første speidersjef. Krigen satte en stopper for planene, men man glemte ikke saken, og etter krigen tok man, etter de første hektiske års nyordningsarbeider av forskjellig slag – atter fatt. En komite på 4 ble satt ned av Forbundet. Forslag om utforming, plassering og annet tok tid. Da så planene endelig ble godtatt og plassen funnet, helst så nær det stedet hvor Chr. Dons i 1910 den 23. mai stiftet Norges første speidertropp 1. Kristiania, satte man i gang: Til alle landets speidertropper utgikk der befaling at hver speidertropp i landet skulle sende en stein fra sitt sted med sitt navn på til Bryn stasjon. Komiteen med hjelp andre ledere og gamlekarer fikk så kjørt alt frem til Sarabråten. Selve Bautaen hviler på et granitt-fundament, utenpå dette er alle troppenes steiner murt inn rundt omkring. Jo, her ser du steiner fra Lindesnes til Varanger, ifra Bergen til grensen i øst – ja, endog en fra Svalbard. Oppå granittsokkelen er så plasser en granittlilje 75 cm. Høy, alt i alt 3 m. høy, med en totalvekt på – 8 tonn. Alt er båret opp av speidere! De tyngste to delene – sokkelen og liljen, ble- tross ille spådommer – taljet rett oppetter fjellskråningen – på et solid fundament og med hjelp av solide vaiere, taljer og et kraftig spillverk – rullende på stokker som måtte flyttes etter hvert – stykke for stykke – med et utrolig utholdende arbeide av frivillige speidere. Alt arbeide er utført av speidere, og han takket hjertelig for hjelpen. Så ble de 4 komitemedlemmene kalt fram og fikk en hjertelig hyllest av Speidersjefen. Vi sang så: "I fra Lindesnes til Varanger" – til langsomt orkester.

Så holdt Speidersjef Brekke talen for dagen: "Kjære speidere! Den ide som Chr. Dons 1 1910 realiserte på dette sted har vist seg å være en livskraftig ide. Det frøet som han sådde blant noen få norske gutter den gang er vokst til det vi er i dag. De idealer han holt fram, speiderloven og speiderløftet, et program som siktet på å utvikle guttene praktisk og fysisk, moralsk og religiøst – var nettopp noe for norske gutter". Speidersjefen ga så et tilbakeblikk på speidersakens første tid fram ti i dag, og minte om at det stadig må være Dons` tanke som speiderne må følge. Han erklærte så bautaen for avduket og innviet. (Pål Røed løsnet snoren og fjernet dekket). Alle flagg ble senket og alle hilste med Speiderhilsen Vi sang to vers av "Ja vi elsker " (1. og "Norske mann i hus og hytte"). En liten speider fra 1. Oslo la ned en nasjonalfarget bukett med takk til Chr. Dons – trådte tilbake noen skritt og hilste bautaen. Til slutt talte Chr. Dons` sønn konservator Johs. Dons: "På en stille gravlund på den andre siden av byen reiste far et hvitt marmorkors på mors grav, derunder hviler han og selv – han døde for et par år siden. Dit går vi for å minnes våre døde. Her – ved denne bauta – minnes vi den levende Chr. Dons, som i en periode av sitt liv hadde den lykke å få være med å starte speidersaken i Norge. Det er gripende for meg å se alle disse steinene fra hele landet – min interesse og mitt arbeid er geologi bl. a. far tok ivrig del i min interesse for steiner, og på sin siste embetsreise nordover sendte han meg steinprøver med nøye angivelser av vitenskapelige data. Da jeg og mine brødre etter hvert ble ledere hadde vi mye glede og hjelp av far i vårt arbeide. Han likte ikke å være toppfigur – helst sammen med de få. Han mintes Mandalsleiren, med de mange tusen gutter – var dette det rette miljø for den enkelte lille speidergutt? Han gjentok stadig: Patruljen – den lille kameratflokken – ut på tur sammen – ut i vår herlige Norske natur".

Han takket på familiens vegne, de var der til og med 4 generasjoner Chr. Dons.

Så var det slutt – eller kanskje heller – nå tok det til! Først alle trengt rundtom i ivrig leting blant alle småsteinene av alle slag og fasonger – med troppens og gruppens navn inngravert – på alle slags vis. Men over det hele hever seg den store, tunge granittliljen – mot vest – øst – nord – syd. På sokkelen er innfelt en kobberplate utført av Håkon Heggeland:

TIL MINNE OM

NORGES FØRSTE SPEIDERSJEF

CHR. DONS

SOM PÅ DETTE STED STIFTET

1. KRISTIANIA SPEIDERTROPP

23. MAI 1910

Så ble det hilsing og samtale med flere gamle kjente.

Vi var de siste på stedet den dag Så drev også vi – hjemover. Men bautaen står der og liljen taler sitt gamle, evigunge språg: "Vær beredt"

1956

Det store arrangementet var landsleiren på Voss. 3.Bryn under ledelse av Roger Hagen

foretar kanoferden over Hardangervidda før landsleiren. Planleggingsarbeidet med å få restaurert Ulvenseter til 1. Bryns troppshytte tar til utpå høsten

Vi tar imot ungarske flyktninger

Etter oppstanden i Ungarn kom det mange flyktninger til Norge. Et samarbeid mellom Flyktningerådet og Norsk Speidergutt- Forbund gjorde at mange speiderfamilier med jevnaldrende gutter tok til seg ungarere. Også i vårt distrikt, i alt fem familier, tok imot ungdommer i alderen 14 –18 år. Meningen var at de skulle bo hos vertsfamilien 1 6 mnd. De fleste bodde faktisk lenger og enkelte har ennå i dag kontakt med sin vertsfamilie. For mange ble dette en vellykket integrering, med norskopplæring på kveldsskole, for raskt å komme ut i arbeidslivet.

1957

Ulveflokken i 1. Bryn starter opp etter to års dvale. Kari-Wally Andresen blir flokkleder.

1958

Tore Gulliksen overtar som troppsleder i 1. Bryn, med Rolf Gjølstad som troppsassistent. Dette året la man grunnlaget for mye som etter hvert skulle vise seg å bl "1. Bryn-spesialiteter". På Ulvenseter startet man opp to tradisjonsrike familiesamlinger; skirennet Kampen om speidertotem og "vårsleppet" Til Seters.

I juni startet man tradisjonen med leirbålskveld ved speiderhuset for alle tre Bryn-troppene.

Dette var et stemningsfullt arrangement gjennom flere år, men etter hver tillot ikke brannvesenet bålbrenning lenger, og tradisjonen måtte dessverre opphøre.

Denne sommeren var det kretsleir ved Bjerttjern mellom Gullverket i Eidsvoll og Nord-Odal.

1959

Per Gulliksen overtok som gruppeleder i 1. Bryn etter Johan Toftner, og Svein Enger, som kom fra 17. Oslo roverlag, overtok som roverleder. Per Hjerten, 1. Bryn fikk i oppdrag å overlevere beløper for Speiderjobben 1959.

1960

Bryn inviterte til årsfest 14. februar. Tidligere år hadde det vært vanlig å samles til juletrefest. Først på "Breidablikk", dernest noen år på Klosterheim 0g de siste årene på Nordre Skøyen hovedgård.

Thor Westberg overtok som troppsleder i 1. Bryn samtidig som Odd Christiansen ble ny troppsassistent og Tore Gulliksen ble assistent i roverlaget. Alna-Bryn avdeling skiftet navn til Østmarka avdeling, som følge av at 1. Oppsal og 1. Bøler var kommet med. Johan Toftner gikk av som avdelingsleder etter at han, med unntak av Otto Hallands lederår midt på femtitallet, hadde ledet Alna-Bryn avdeling sammenhengende siden den ble dannet i 1950. Sommerens store begivenhet var jubileumslandsleiren på Brunlanes i Vestfold, der alle Bryn-troppene deltok. 1. Bryns pinseleir ved Geitsjøen i Losbymarka var også en stor begivenhet, med tropevarme, yrende badeliv og mange solforbrenninger.

Gruppens 15 års jubileum skulle etter planen arrangeres søndag 19. februar på Nordre Skøyen hovedgård, men måtte avlyses på grunn av kollisjon med skolens vinterferie. Gruppen mottok gratulasjoner fra forbundet ved speidersjefen Bernh. Muller. Troppen deltok på speideruka siste uke i april på Frogner Hovedgård med demonstrasjon av ryggsekkpakking. Det var til sammen 18 skift, hvert skift bemannet med to speidere. Thor Westberg ledet troppen i 1. halvår, sammen med Bjørn Larsen og Odd Christiansen. I høsthalvåret deltok Harald Rygg og Ole Blekkerud som ledere i troppen. God aktivitet i roverlaget "Askeladden".

1962

Årsfest på Nordre Skøyen hovedgård i februar. 12 ulvunger gikk over som aspiranter i troppen. Øivind Bull fikk oppgaven med å drive aspirantpatruljen. Arne Pedersen og Trond Aas tar seg av førerpatruljen. Roverlaget ledes av Svein Enger med Tore Gulliksen og Rolf Gjølstad som assistenter. Troppen har pinseleir ved nordenden av Skålsjøen med speideropptagelse. Sommerleiren, Eventyrleiren på Krokskogen. "En leir som smaker av storfugl", ble arrangert av avdelingen i første uke av skoleferien. Arne Pedersen overtok som troppsleder etter sommerferien.

Gruppen arrangerte "Kurvfest" på Klosterheim til inntekt for blinde barn i oktober (speiderjobben dette året). Til inntekt for samme sak ble det også arrangert rebusløp for biler og motorsykler. Berit Nilsen (senere Gulliksen) overtok som flokkleder etter Kari Enger ved starten av høst. Semesteret. Berit hadde tidligere erfaring fra 4. Bryn og 1. Trasop. Tore Gulliksen blir ny lagleder.

1963

Arne Pedersen var troppsleder med Øivind Bull og Leif Haugen som assistenter ved årsskiftet. Astrid Bøler kom inn som flokkassistent. Rolf Gjølstad var lagleder. Ulvenseter ble godt benyttet av guttene i troppen. 2 patruljer deltok i avdelingskonkurransen og ble nr. 8 og 10.

1964

Årsfest på Nordre Skøyen Hovedgård 2. februar. Landsleir i Bodø der ni speidere deltok sammen med Nils Langaard og Gunnar Aass som ledere i troppen.

1965

Arne Pedersen overtok som gruppeleder. For øvrig med et år med generasjonsskifte og stor utskifting av ledere. Per Hagerup blir ny troppsleder etter Arne Pederen. Anne Landkart og Kari Aspeid ble nye ledere i flokken. Roverlaget "ble lagt på is" ved starten av året. Arne Pedersen omkom i en trafikkulykke, og gruppen deltok i bisettelsen med æresvakt, flagg og banner.

1966

Kretsleiren i Vassfaret var årets høydepunkt, med stor deltagelse fra troppen. Ved avslutningen av året måtte virksomheten i flokken opphøre, og gruppen hadde heller ingen gruppeleder. Speiderne i 1. 2. og 3. Bryn ble slått sammen til en tropp.

1967

Speiderne fra 1. Ulven ble tilsluttet 1. 2. 3. Bryn, som fortsatte under navnet 1. Bryn speidergruppe. Troppen hadde et godt medlemspotensial , og ledere i troppen var ved årets utgang Harald Rygg med Per Hagerup, Øivind Bull og Øystein Karlsen som assistenter.

1968

Troppen besto av fem patruljer. Elg vant kretsens flaggpatruljekonkuranse med Rein på22. plass. God deltagelse på gruppens pinseleir ved Børtervann, og på forbundets landsleir på Jørstadmoen Troppen ankom med tog til Fåberg stasjon i helt korrekt speiderdrakt med speiderkortbukser! På leirområdet laget troppen et solur som imponerer en pressefotograf, og bildet kommer dagen etter som stort oppslag i Lillehammer Tilskuer. På høsten ble nytt roverlag startet opp, med Per Hagerup som leder.

1969

Førerpatruljetur ble gjennomført i februar. Turen gikk i Meheia med overnatting i telt med tre deltakere. Troppsleir ble arrangert ved Oven i Råde, og ny ulveflokk ble stiftet 28. november med Kari Aspeid som flokkleder og Ellen Jacobsen som assistent. Lagleder var Per Hagerup og Gunnar Aass troppsleder med Øivind Bull , Øistein Karlsen og Jan-Erik Kihlgren som assistenter.

1970

Kretsleiren ble arrangert på Elsrud med vandretur de fire første dagene. Dette falt sammen med ny varmerekord i Norge med 35 grader.

1971

Harald Rygg overtar som flokkleder i løpet av våren etter Kari Gustavson (tidligere Aspeid). Troppsleir ble holdet i Pernesbukta øst for Fredrikstad. Roverlaget hadde eget trenings-o-løp fra Ulsrudvannet i september. Roverlaget deltok også på kretsens o-løp i oktober. 11. desember fant vi Ulvenseter nedbrent til grunnen.

1972

Troppens pinseleir ble holdt på Storøya i Lyser. Alle syklet fra Oslo. Troppen deltok også på speidermanøver i Østmarka.(nybyggere og indianere i området ved Eriksen) og forbundets landsleir på Røros. Flokken deltok på ulvungenes dag i kretsen og kjempet om Hathis tann og i avdelingen om kongens ankus. Flokken fikk en hederlig 2. plass. Roverlaget la ned et stort arbeid i "Operasjon ved". Det ble søkt om permisjon for korporal Kihlgren for deltakelse som leder på landsleiren. Søknaden ble innvilget av en tidligere speider i 1. Alnabru!

1973

Ulvenseter ble gjenreist. Sommerleiren på Elsrud ble arrangert sammen med 1. Haugerud. Trygve Fossheim var formann i foreldreforeningen. Han representerte firmaet Buen Aarak, som har levert den hytta. I forbindelse med gjenreisingen var det praktisk talt kontinuerlig dugnadsarbeid i gang fra 1. mai til langt på høst. Speiderpappa Osvald Samuelsen må fremheves som en av de mest trofaste sliterne. Speidere, ledere og rovere deltok i "Jamboree on the air", med amatørradiostasjon

Som for anledningen var installert på Speiderhuset. Ole Langaard kom inn som flokkassistent.

1974

Etter gudstjenesten på St.Georgsdagen serverte speiderne kaffe og kaker på Solvang sykehjem og underholdt med lysbilder fra speiderturer. Kr.himmelfartsdag var det beisedugnad på Ulvenseter som ble gitt i gave fra Alf Bjerke. (sitat fra innbydelsen: kom når det passer, men gjerne tidlig!)

Pinseturen gikk til fots fra Enebakk kirke til Skullerud. Kretsleiren lø på Kvamsøy i Hardanger i en uke med strålende vær. St.Hansaften ble tilbragt i Bergen underveis til Kvamsøy. Det ble startet opp med felles ledermøter med Oslo 28. Haugerud (NSPF). Et etablert samarbeid tok form.

1975

1. Bryn og 28. Haugerud hadde, etter innvitasjon fra Randi Synnes, Trude Skaseth, Gunnar Aass og Ole Langaard, felles troppstur søndag 16. mars fra Haujåsen skole. Flokken fikk en fortjent 4. plass i Ulvungenes dag på Brannfjell for alle flokker i Oslo og troppen har sommerleir ved Merkedammen i Ramnes kommune i Vestfold.

En delegasjon fra gruppen besøkte verdensjamboreen ved Lillehammer med overnatting på hytta til fam. Kristiansen (Torkel) på Helgøya i Mjøsa. Før sommerferien var det felles tur til Blåhaug for Oslo 28. og 1. Bryn. Roverlaget hadde en ukes kanotur på Velmunden. I oktober avholdt troppene i Oslo felles bykonkurranse med start på Hovedbrannstasjonen med omvisning og avslutning på Postmuseet. Samme måned deltok flokk og tropp på kretsens høstmanøver i Østmarka, der ulvungene var "skadet i flystyrt" og skulle finnes, bahandles og bringes til oppsamlingsplass ved Kroktjern.

1976

Jan-Erik Kihlgren overtok som troppsleder etter Gunnar Aass, som fortsatte som flokkassistent. Troppen deltok i fast turnus i "0perasjon ved" og besøkte blant annet Teknisk museum. 1. Bryns 30-årsjubileum ble markert på årsfesten i februar. Gruppen ble i den anledning omtalt i Gamle Aker budstikke 19. februar med bilder og tekst fra årsfesten og fra Ulvenseter. Pinseleiren på Storøya i Lysern ble arrangert sammen med Oslo 28. Haugerud. Troppen deltok på forbundets landsleir i Åndalsnes der flere ledere i gruppen hadde oppgaver innen programområdet "Hobby og nevenyttighet".

1977

2. Bryn og 28. Haugerud hadde felles troppsleir på forbundets leirsted ved Kragerø og med blant annet utflukt til Jomfruland. For første gang ble det arrangert Gildeleik for speidergruppene på Bryn – et meget vellykket arrangement 3. og 4. september med innkomst på Ødegårdsmosen. Den årlige "Kampen om Speidertotem" hadde 55 deltakere. I kretsregi var gruppen med på "En dag i steinalderen" der det blant annet skulle males mel til brød og bakes brød. "Ny dugnadsinnsats for operasjon ved". Gildet arrangerte grøtfest i desember for ledere, rovere/rangere og patruljeførere.

1978

Norsk Speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund slo seg formelt sammen og dannet

Norges speiderforbund 23. april. Vår gruppe markerte begivenheten sammen med Oslo 28 på en tilstelning i Skøyenparken samme dag. Under Ruskenaksjon i marka hadde vi ansvaret for området rundt Branntårnet. Troppen hadde pinseleir med 19 deltakere ved Mangen med kanoer 12.-15. mai, to tre dager etter at isen hadde gått. Troppen deltok på NSPF`s siste landsleir på Ulven som gjester hos Oslo 28. Haugerud. Vi fikk beis til Ulvenseter gratis fra Jotungruppen . Ved innsamlingsaksjon til flomrammede i India ble et bilde av Andrew Rutherford fra 1. Bryn slått stort opp i Aftenposten mandag 16. oktober. Gruppen solgte adventslys til inntekt for Norges Blindeforbund.

1979

Pinsetur gikk gjennom Nordmarka fra Stryken til Movatn sammen med Oslo28. Første kveld måtte en gutt med fiskekrok i fingeren til behandling på legevakta, men sammen med en leder kommer han tilbake til troppen ved midnattstider. Troppen hadde i mellomtiden plukket opp tre småjenter (med paraplyer og koffert) som hadde mistet kontakten med sin egen KFUK-tropp Dagen etter overleverte vi dem til letemannskapene fra Lunner lensmannskontor som møtte oss ved Trehjørningen. Årets troppsleir ble holdt på forbundets leirsted Tredalen på Hvaler.

Oslo 28 – 1 .Bryn

27 august 1979 slo Oslo 28 Haugerud og 1. Bryn seg sammen til en felles gruppe med navnet 28 -1. Bryn Anne-Sofie Bredesen ble valgt til gruppeleder med Unni Flakstad og Harald Rygg som gruppeassistenter. Jan-Erik Kihlgren ble troppsleder i stifinnertroppen og Øystein Karlsen, Alfhild Kittelsen og Erland Bakken ble flokkassistenter. Gruppen gikk over 4-delt programstruktur; med ulveflokk, stifinnertropp, vandretropp og roverlag.

Den nye vandretroppens førerpatrulje hadde sin første kanotur på Velmunden i september. Julemøte ble holdt på Trosterud fritidssenter. Dette året dro vi mye nytte av Lena Hellstrøm og Staffan Arve fra Stockholm, midlertidig bosatt i Oslo, som aktive ledere.

Gruppen talte 70 medlemmer pr. 1/11.

1980

Ledere i stifinnertroppen var Jan-Erik Kihlgren og Unni Flakstad. I vandretroppen var Øystein Karlsen, Anne-Sofie Bredesen og Erland Frydenlund ledere. Flokkens ledere var Harald Rygg, Alfhild Kittelsen og Erland Frydenlund (som i 1979). Sjøvettdiplomet Kjersti Johansen (senere Frydenlund) kom inn som assistent i RR-laget, der Øyvind Bull var lagleder.

Roverlaget leide former og støpte kanoer. Helgetur til Blåhaug ble arrangert for hele gruppen i månedsskiftet mai-juni. Årets troppsleir ble lagt til Gloppen ved Gjeving i Risør kommune. Der ble det mye sjøvettaktiviteter med seiling i VG-joller og de fleste kvalifiserte seg til Sjøvettdiplomet.

1981

Den tradisjonelle årsfesten i februar ble erstattet med juletrefest i januar. RR-laget (forsterket med de eldste vandrerne) var på helgetur til Hagaset i Dagalifjellet. Påskeleir ble arrangert sammen med 1. Hakadal ved Tjernslivangen i Romeriksåsene, pinseturen gikk til Børtervann, der også de eldste ulvungene deltok, og troppen deltok på forbundets landsleir ved Åsnes i Solør. T-trøyer påtrykt Oslo 28 – 1. Bryn og bilde av det gamle branntårnet ble trykket på speidermøtene. Roverlaget stilte med tre lag i bilrebusløpet for Osloroverne. Ett av disse haler i land en førsteplass og pådrar seg dermed ansvaret for neste års bilrebusløp.

1982

Pinseleiren gikk til Våja i Lunner ved Roa, og gruppen arrangerte O-løp for kretsen med start fra Bjartbakken. Troppens sommerleir var en fjelleir ved Flåtjern på Ringebufjellet. Det ble kjøpt inn teltoven til gruppens store telt.

1983

Jan-Erik Kihlgren fikk hjelp i troppen av Jon Hesle og Tore Skifjeld. Åse Gulliksen og Hege Widnes kom også inn som ledere i løpet av året. Pinseleiren fant sted ved Børtervann med kanoer, og dette året var det kretsleir på Sørlandet i Risør kommune (Sørlandet camping). Tre lag fra roverlaget deltok i Oslorovernes billøp. På høsten tok vi i bruk forbundets nye treningsprogram med trær og tresorter som ramme.

1984

Nye T-skjorter ble trykket opp før sommerleiren. Pinseturen gikk gjennom Nordmarka med start fra Stryken. Sommerleiren ble arrangert sammen med 1. Oppsal på Brenna i Finnskogen.

1985

Troppen deltok på forbundets landsleir på Notodden i august, med flom og påfølgende evakuering. Vi hadde imidlertid en beliggenhet som viste seg å bli en "øy" midt i leirområdet og slapp dermed å evakuere. Vandretroppen villmarkstur til Velmunden i slutten av september ble meget vellykket på tross av, mildt sagt, guffent vær.

1986

St.Georgsdagen ble feiret i Oslo domkirke i anledning av at speiderarbeid i Oslo hadde vært drevet i 75 år. Speidere fra gruppen deltok i Anne Sofie Bredesens begravelse med flagg og banner, der speiderledere bar kisten fra kirken til gravplassen. Troppens sommerleir i august var lagt til Bergsjø i Hallingdal 1080 meter over havet med 21 deltakere. Jan-Erik Kihlgren overtok som gruppeleder. Harald fortsatte som flokkleder og gruppeassistent. Gruppen leide Breidablikk til juleavsluttning.

1. desember tok gruppen igjen navnet 1. Bryn.

1987

1.Bryn inviterte kretsens speidere, rovere og ledere til O-løp fra Østmarksetra under mottoet: Speiding = aktivt uteliv. I pinsen var det leir ved Voia i Gran allmenning med kanoer og VG-joller. Troppen deltok også med 14 deltakere på kretsleieren Revåa ved Dokkvann i Vestre Gausdal. Troppen hadde julebordstur til Ulvenseter med mye god mat, julegaver og besøk v Julenissen.

1988

Guri Spilhaug kom med i gruppen som flokkassistent. Harald overtok som gruppeleder igjen. Gruppen markerte S.Georgsdagen i Skøyenparken med laker og konkurranser søndag 24 april. Pinseleiren var en vandretur gjennom Nordmarka fra Stryken til Maridalen. Sommerleiren på Auesøy mellom Grimstad og Lillesand, ble arranger sammen med Manglerud, 1. Hakadal og Søndre Nittedal, og 1. Bryn deltok med fire speidere på verdensjamboree i Australia. Gruppens juleavslutning ble lagt til Søndre Skøyen kapell. Dette er i ettertid blitt en tradisjon. Det samme gjelder troppens julebord på Ulvenseter.

1989

Pinseleir ble arranger sammen med 1. Hakadal ved Elvann i Nordmarka (like ved hytta til fam. Spilhaug Torkildsen) med leide kanoer. Gruppen arrangerte igjen o-løp for kretsen. Vi reiste sammen med resten av Oslo Østmarka krets til landsleiren på Skaugum med båt fra Honnørbrygga til Holmen slipp og gikk til fots resten av veien.

1990

St.Georgsgildet arrangerte Gildeleik i Skøyenparken en hverdags kveld i juni istedenfor en helg på høsten. Sommerleiren lå på Tjuvholmen ved gamle Rødnes kirke. Leiren var felles for 1. Bryn og 1. Haugerud.

1991

Pinseturen var dette året lagt opp som vandretur gjennom Østmarka fra Krokhol til Skullerud, med overnattinger ved Steinsjøen og Svartkulp. Ledere og rovere deltok på plantedugnad i Skøyenparken etter oppfordring fra parkkomiteen ved Einar Rantrud og Roger Hagen. Ingen fra gruppen deltok på kretsleiren på Flautangen ved Sandefjord. 1. Bryn hadde en deltager med på Jamboreen i Korea.

ORIENTERING

Bryn-speiderne har alltid lagt vekt på å fremelske med god opplæring i bruk av kart og kompass. Dette har da også resultert i at en stadig møter aktive og tidligere Bryn-speidere i o-løypa. Mange er de som under og etter sin speidertid har blitt medlemmer av orienteringsklubbene i distriktet.

Høsten 1991 arrangerte en av o-klubbene i distriktet sitt klubbmesterskap fra Ulvenseter med stor deltakelse fra 1.Bryn.

Odd Hopp`s ord 1951 er fortsatt like aktuelt:

På tur, på haik, i terrengleker, i konkurranser har orientering alltid vært med og skaffet opplevelser og minner. Orientering har vært, er og vil alltid bli en forutsetning for og et grunnlag for speidernes friluftsliv.

1992

Sommerleir ved Levang ved Kragerø sammen med 1. Oppsal. Sissel-Margrethe Mejland var kontaktperson for 1. Bryn . Vi bestiger Glittertind sammen med 1. Oppsal 5. september, og senere.

På høsten dro troppen på felles kanotur for 1. Bryn og 1. Hakadal til Øyangen ved Ringkollen.

På Ulvenseter ble tradisjonen tro skirennet, Kampen om speidertotem, og Til seters gjennomført. Opplegget med troppsturer og flokkturer samt troppens julebord ble også gjennomført.

1993

Friluftsåret ble innledet søndag 3. januar med nyttårsløp på Lautjern. Flokken gikk tur i lysløypa fra Skullerudstua og stekte boller og annet smågodt på bål bak husene ved Fjellstadbakken.

S.Georgsdagen ble feiret i Oslo sentrum med marsj fra Universitetsplssen til Akershus festning. Flokkens drage Bryn-julf var også med. Troppen var på kanotur i Losbyvassdraget fra Kr. Himmelfart-torsdag til følgende søndag. Troppen deltok på forbundets landsleir på Eidskog i august. Speidere i tropp og roverlag var på helgetur med kanoer på Stprøyungen på Romeriksåsene. Det var nå 20 år siden gjenreisningen av Ulvenseter, og dette ble markert med arrangement på hytta 12 desember.

1994

Flokkens lysløypetur startet nå fra enden av Solbergliveien og omfatter bål og kos ved Rundtjern. Troppsleiren med kanoer var lagt til "Fjorda" (Velmunden) i Gran på Hadeland. Programansvarlige for leiren var Øyvind Holmby og Kristian Torkildsen. Janne Romsås kom inn som ny flokkassistent etter Guri Spilhaug. I september arrangerte gruppen, i Øystein Karlsens regi, for første gang familie-overnattingstur med telter og kanoer til Storøyungen i Romeriksåsene.

1995

Svein Holmby ble valgt til ny gruppeleder i januar. Pinseleiren ble tilbragt i kanoer på Trevann i Søndre Land. Kretsleiren var lagt til Gumøy utenfor Kragerø, der småspeidere fikk komme på besøk ett døgn under leiren. Kristian Torkildsen var eneste deltager fra 1. Bryn på Jamboreen i Nederland. Utpå høsten arrangerte kretsen "Finlandia" ved Rausjø skole.

Alt tydet på at familieturen var blitt en tradisjon , og denne ble gjennomført i månedsskiftet september/oktober på Øyangen på Ringkollen.

1996

50 års jubileum feires på Nordre Skøyen Hovedgård. 1.Bryn speidergruppe holdt årsfest 12 februar.

70 års-jubileum ble markert den 20. mars der tidligere speidere var invitert.

I alt 91 eldre speidere møtte til denne markeringen. Odd Hopp var spesielt invitert og holdt en hilsningstale ispedd minner fra sin tid i Forbundet. Einar Rantrud var hovedtaler, og hans kåseri:

"Spredte trekk fra Brynspeidernes virksomhet under Den annen Verdenskrig" er tatt med i dette jubileumsskriftet.

Speidersjefen var blant de som hadde sendt hilsninger i forbindelse med jubileet. Harald Rygg ble tildelt NSF`s hederstegn og Jan-Erik Kihlgren ble tildelt Æreskniven av kretsleder Lars Homb.

Troppens sommerleir ble holdt i området rundt Bengtsfors med padling i Dalslands Kanal.

Harald Rygg , Jan-Erik Kihlgren, Øyvind Holmby og Kristian Torkildsen var ledere.

1997

Troppen deltok på NSF`s landsleiren ved Austrådt i Trøndelag, med Harald Rygg og Øyvind Holmby som ledere.

1998

Troppens sommerleir ble en ukes flåtetur på Klara-elv i Sverige sammen med 1. Haugerud.

1999

Troppen deltok på Oslo-kretsens sommerleir i Karlsvika ved Tønsberg.

Høsthaiken gikk Røverkollen med innlagt gullgraving. Bjørnar møtte spøkelse, og dette kom i Akers Avis:

Nifse historier på speidertur:

Hva skjedde på Røverkollen natt til søndag?Guttene i 1. Bryn speidergruppe hevder at

de så et spøkelse. Men så er det jo slik atspøkelseshistorier hører med når man erpå overnattingstur i marka.

De siste årene har vi hatt et stabilt medlemstall i flokk og tropp, og "Askeladden roverlag" har stadig tilvekst av eldre speidere fra troppen. Flokken har igjen blitt styrket på ledersiden i det

Sissel- Margrethe hsr kommet tilbake og har fått med seg Erik Lund. I troppen har Jan Einar Gundersen (innflyttet trønder og tidligere speider i 1. Klæbu) styrket laderstaben.

Ved utgangen av 1999 var medlemstallet: 22 Ulvunger (3 ledere)

13 Speidere (2 ledere)

6 Rovere (1 leder)

7 Ledere og direkte medlemmer

Til sammen 48 medlemmer.

Kristian Spilhaug Torkildsen tok over som kretsleder i Oslo Østmarka Krets fra årsskiftet. Samtidig ble Tormod Andersen og Kristian Sørensen medlemmer i kretsens speiderombud.

2000

Troppen reiste til Danmark og deltok på KFUM`s landsleir i Randers med 14 speidere og ledere.

Vi fikk der en vennskapstropp utenfor Ålborg som ønsker å komme til vår landsleir i Fredrikstad neste år.

Fra i høst har Tormod Andersen og Kristian Sørensen overtatt som ledere av roverlaget.

3. Bryn speidertropp stiftet 28/12 -48

År Gruppeleder Troppsleder Troppsassistent Flokkleder Flokkassistent Antall

• 1946 Otto Halland Kåre Birkeland 29
• 1947 " Leif Tansem ?
• 1948 " " ?
• 1949 Otto Halland " " Roy Ulsnes 42
• 1950 " " Erik Tallaksen " Bjørg Sagsveen 39
• 1951 " " " Kari Andersen " 30
• 1952 " " Roger Hagen " " 55
• 1953 " Erik Tallaksen " Bjørg Sagsveen 50
• 1954 " Roger Hagen " 53
• 1955 " " " 55
• 1956 " " Bjørg Hagen 36 1957 Roger Hagen Frank Larsen Svein Lorenzen og " Tor Høgvard og 33 Jon Vold " Øystein Halaas 33
• 1958 Roger Hagen Frank Larsen Jon Vold Øystein Halaas 26
• 1959 " " Otto Halland 31 1060 " " " 21
• 1961 " Birger Sørsdal " 18
• 1962 " Tor Høgvard " 13
• 1963 " " " 5
• 1964 " " " 5
• 1965 " " 0
• 1966

Speiderhuset i Thygesons vei.

Av Nils Langaard

I 1941 fylte 2. Bryn speidertropp 15 år, og Norge var da et okkupert land. Troppen hadde over 80 medlemmer, fordelt på ulvunger, speidere og rovere. Den gang var Breidablikk speiderhus, og husleien ble dekket av vår medlemskontingent i Bryn Kristelige Ungdomsforening. Bryn KFUK og KFUM hadde også sine møter på Breidablikk, så det ble ofte trangt om plassen.

Under okkupasjonen drev vi vårt speiderarbeide, men da det kom ordre fra tyskerne om at all speiding var forbudt og at alt speiderutstyr skulle beslaglegges, gikk vi under jorden, både mannskap og materiell. Kontakten mellom medlemmene av troppen var meget god under hele krigen.

Så kom freden, og arbeidet med å samle speiderne etter fem lange år ble startet. Dette gikk meget bra, og etter oppslag av plakater, meldte mange nye seg som aspiranter. Vi hadde møte med over 60 gutter i Skøyenparken. Nå ble vi mange i 2. Bryn speidertropp, og troppene 1. og 3 Bryn ble dannet.

På Breidablikk skulle vi ha møtene, - og nå ble det trangt om plassen!

Da kom tanken: "Speiderhus!"

En speiderfar nevnte for oss at en tyskerbrakke på Bygdøy skulle fjernes. Vi takket ja og han ordnet saken. Vi stilte med mannskap og utstyr for demontering. Dagen kom og en lastebil med store lyskastere, bilbatterier og verktøy av mange slag dro til adressen på Bygdøy.

Brakken var bygget med vegger, dører og vinduer i seksjoner, og alt var i god stand. Vi gikk i gang med taket som var kledd med trespon. Dette ble høvlet av med spader, økser og spett. (For en jobb!) Takbord og matter av isolasjon fikk fyken, og nå skulle takåsene ned – tunge og ikke helt ufarlige. Alt gikk fint.

Nå var solen gått ned og mørket kom. Alle lyskasterne ble satt i stilling og strøm tilkoplet. Nå sto veggene og pipa tilbake i flomlyset. Hver veggseksjon ble pent demontert og lagt i stabler. Takåser og brukbare materialer ble samlet. Det var natt og vi var slitne. Det kom et brøl da pipa datt.

Dagene fulgte med opprydding og bortkjøring av de delene som skulle bli speiderhus. Ny oppgave: Hvor skulle speiderhuset settes opp? Kåre Birkeland skaffet lagerplass hos Grorud på Hellerud og speidergruppa Kåre Hagerup fikk av Oslo kommune lov å plassere huset i det gamle steinbruddet i Thygesons vei ved Skøyenparken, og vi skulle betale bygselavgift på kr. 1,00 pr. år.

Det kan nevnes at dette steinbruddet hadde gitt stein til bygging av Østensjøbanen, og etter som byggeplassen bare var på fjellgrunn, var det vanskelig å få frem vann.

Året var 1948, troppen hadde fått foreldreforeninger og vi sto med byggeplaner. Vi møttes på plassen der huset skulle stå, og oppgaven ble å fjerne alle vekster og jord der grunnmuren skulle støpes. (For en jobb - med slegge spett og vann!) Vi måtte vaske vekk all jorda før støping. Vann ble hentet i bøtter og spann. Forskalingen ble ferdig oppsatt, og støpingen startet.

Hvem skulle reise huset? Byggmester Alf Hansen i godlia tok jobben, mens speidergruppa og arkitekt Arne Hertzenberg ordnet tegninger og anmeldelser. Så kom en ny oppgave: Penger til huskomiteen som skulle følge byggingen av huset. Komiteen gjorde selv et godt arbeid, blant annet underholdningsaften i Godlia Velhus 5. mai 1948 som var meget vellykket og ga hele 500 kroner i overskudd.

Nå var selve byggearbeidet i gang og huset ble reist. Speidergruppa Halvor Urang tok alt murerarbeid med pipe og peis, og alt arbeidet gikk videre etter programmet.

I troppsleder Johan Toftners årsrapport for 1949 står det skrevet:

"Speiderhuset". Eget lokale, innviet i år. Ingen gjeld!

I speiderhuset henger følgende hilsen fra 1. 2. og 3. Bryn speidergrupper:

BRYN 23-10-49.

BADEN POWELL har sagt at takk er en meget viktig form for høflighet som altfor ofte glemmes, men som en ekte speider aldri vil unnlate, og det er å takke for alt det gode han har fått.

En gave er ikke din før du har takket. Leiren er ikke slutt, selv om du har pakket sekken og ryddet bakken, før du har takket eieren for bruken av plassen, og Gud fordi han har gitt deg en strålende opplevelse. Slik blir det vel også her, huset er ikke vårt før vi har takket.

Vi takker for huset.

I tillegg til denne takk, bør vår takk gå videre i gjerning som viser at vi verdsetter gaven.

Vårt speiderløfte sier at vi etter beste evne må:

Gjøre vår plikt mot Gud og fedrelandet, hjelpe andre,

Lyde speiderloven.

Måtte dette løftet og vår speiderlov være rettesnor i alt speiderarbeide i våre grupper. Kan dette hus bidra oss til å bli bedre speidere håper vi vår takk ikke bare blir ord.

Til slutt sier vi alle med ulvungene:

VI VIL GJØRE VÅRT BESTE!

HISTORIEN OM ULVENSETER.

(Hentet fra den første hytteboka)

Det var en gang ei hytte som lå i tette skauen rett nord for Branntårnet. På gamle kart het den "Ulvenseter" og har vel trolig vært sommerresidens for buskapen på Ulven gård i sin tid.

Da 1. Bryns troppsleder Johan Toftner på en skautur i 1954 kom forbi hytta, var den nær ved å forfalle. Det var tydelig at den ikke hadde vært i bruk på lang tid. Tømmerveggene var fremdeles hele, men på grunn av et hull i taket, var både dette og gulvet helt råtne.

På forsiden av verandaen var hytta prydet med utskjærte dragehoder, som fortalte om svunne tiders storhet.

Johan så straks mulighetene i denne hytta. Han så hytta for seg som et ideelt tursenter for speiderne i 1. Bryn speidertropp….. "Jeg må få greie på hvem som eier hytta", sa han til seg selv.

Guttene og foreldrene ble satt inn i saken, og mange turer ble fra nå av lagt denne veien. Spørsmålet var først: Hvem eier hytta? Det ble spurt i øst og vest – en henvendelse til skogvokter Messelt ga svaret: Frk. Ingeborg Johansen. Dernest var spørsmålet: Hvordan komme i kontakt med henne? Har noen kanaler som kan føre frem?

På et foreldremøte i 1956 fortalte fru Hjerten at hun hadde en mulighet for å komme i kontakt med henne. Fru Hjerten meldte seg snart med resultater, foreldreforeningen ble innkalt til møte den 28/9 på speiderhuset, og hyttekomite ble nedsatt. Frk. Ingeborg Johsnsen var villig til å låne oss hytta, og etter en del forhandling kunne vi sette i gang.

Før arbeidet på hytta kunne ta til på alvor, måtte alle nødvendige materialer være på plass, og transporten av disse var ikke gjort på en søndag. Følgende oppstilling kan fortelle hva for en jobb dette var:

Murstein til pipe, 100 taksten, diverse maling, lakk og olje, skruer, stift og låser, 2 ruller glassvatt, 2 sekker sement, 4 sekker kalk, 7 hl. Sand (våt), materialer til inventar, glass og kitt, parafinlamper, ovnsrør, dyttestry, ovn, 1300 m. bord til gulv, tak og hems, 5 tylft lekter, tjærepapp.

Takket være fulltallig fremmøte av foreldre og gutter flere søndager på rad, ble materialene båret meter for meter opp bakkene fra Fagerholt og på plass på hytta, samtidig som arbeidet på hytta gikk med liv og lyst.

Det gamle taket og takbjelkene ble fjernet. Gulvet ble brutt opp, da dette var helt råttent. Pipa og peisen var ikke i brukbar stand, og etter en del overveielser ble også denne revet. Det var nå på høy tid at hytta ble tatt hånd om, da den neppe hadde stått en vinter til. Det var til og med kommet så langt at de øverste stokkene var begynt å råtne. Også disse måtte skiftes ut, og så kunne oppbyggingsarbeidet begynne. Nye bærebjelker til taket ble hugget til på stedet, og lagt på plass. Likeledes nye stokker i veggene. To lag med takbord ble lagt med glassvatt imellom, og tjærepapp, lekter og taksten til slutt. Nytt gulv og hems ble laget, og ny pipe ble murt opp stein for stein, og senere pusset. Nye vinduer ble satt inn, og vinduslemmer og dører forsynt med bolter og lås. Innvendig ble hytta dyttet med stry, vasket og gulvet oljet. På vinterføre ble ovnen kjørt på kjelke opp til hytta.

Søndag 9. mars 1958 ble hytta offisielt åpnet med en skisøndag (åpen hytte) for hele troppen med foreldre. Det ble arrangert skirenn med premier, og store og små koste seg i det fine været.

Hytta ble nå tatt i bruk i tiden fremover, og det som skulle til av inventar og utstyr, ble ordnet etter hvert.

Den videre historie.

av Harald rygg.

Hytta ble straks et populært mål for patruljeturene. Liste ble satt opp over hvilken patrulje som hadde rett til bruk av hytta hver helg. Maten ble laget på primus, eller på ovnen vinterstid. Etter hvert etablerte det seg også et rikholdig kjøkkenservise av gjenglemte kopper og bestikk.

Det ble også et assortert utvalg av herreløse tøfler på hytta..

Hyttefuter de første årene var først Bjørn Kristiansen, senere Bjørn F. Larsen. Et år kom det radio på hytta, en riktig antikk, tung sak som krevde 90 volt anodebatteri og separat glødestrøm batteri.

Ingen lommeradio akkurat! Jeg husker en gang vi ankom hytta og oppdaget at radioen hadde stått på en uke. Nye batterier var ikke billige, og tunge var de å frakte opp.

Som regel kom vi til hytta ved å ta bussen til "Sandbakken" i nærheten av Dr. Dedichens klinikk.

På veien passerte vi den nå gjenfylte dammen ovenfor Dedichen før Fagerholdt. Kjente og kjære steder fikk navn som ingen vil finne på Østmark-kartet, som for eksempel Ørkenlangen og Corner`n. Senere da Østensjøbanen var forlenget fra Oppsal til Bøler, ble den vanlige veien til hytta å ta trikken til Ulsrud, derfra til Ulsrudvannet og den stien vi bruker fremdeles fra Lutdalen. Ennå i dag ser vi her spor etter den gamle telefonlinjen til Branntårnet. Bakken fra Kroktjern opp til platået nedenfor Branntårnet fikk tilnavnet "Henget" fordi det var ganske tøft ø kjøre ned der på ski med stor sekk på ryggen. Senere er for øvrig skiløypa lagt i sikksakk her. Veien fra Mariholtet til Haukåsen har også gjort skituren til hytta enklere.

I det gamle Branntårnet kunne vi gå opp til en plattform under brannvakthytta på toppen. Om kvelden kunne vi derfra skue rundt og se lys fra nesten alle himmelretninger, deriblant på østsiden av Øyeren. Branntårnet måtte i begynnelsen av 60-årene vike plass for områderadaren for Oslo lufthavn.

Ved trengs det mye av til en gammel og gissen tømmerhytte. Vedskjulet var ikke alltid like velfylt. Enkelte år måtte vi ut på vedhogst før vi kunne fyre opp. Etter slike opplevelser på kalde høst- og vinterdager har enkelte av oss sagt at mangel på tørr ved må vi aldri få oppleve igjen. Skogen rundt Ulvenseter er jo full av tørrgraner!

Det tok lang tid å få varme i hytta på kalde dager. Med god fyring steg temperaturen 3 grader i timen, så leseren kan jo selv regne ut når temperaturen var passe. Var det riktig kaldt, fyrte vi opp to primuser i hjørnene lengst fra ovnen. Problemet var at temperaturen ikke sluttet å stige når det var varmt nok, og hemsen ble plagsomt varm når vi skulle sove.

Den gamle hytta var meget benyttet av 1. Bryn i årene fra 1958 til 1971. 11. desember dette året, en uke etter at kuskevillaen på Sarabråten brant ned, fant vi Ulvenseter nedbrent. Hytta var et stort savn for 1. Bryn, og ved hjelp av brannforsikringssummen gikk man nå i gang med å få gjenreist hytta på samme sted. Imidlertid gjorde drikkevannsrestriksjonene dette umulig, så hytta måtte plasseres 50 m. lenger øst. Med ny leieavtale med grunneier kunne så byggesøknad sendes inn. Gårds- og bruksnummer er under Ellingsrud gård. Den 30. april var endelig byggemeldingen godkjent, og 1. mai 1973 startet byggearbeidene med ny hytte. Hytta sto under tak i november 1973. Alt av materialer ble kjørt opp til den nye radarstasjonen på toppen av Haukåsen

JUBILEUMSFEST PÅ NORDRE SKØYEN HOVEDGÅRD I ANLEDNING AV AT SPEIDERARBEIDET PÅ BRYN ER 70 ÅR

KÅSERI AV EINAR RANTRUD

Kjære speidere,

Jeg er anmodet om å holde et kåseri her i kveld med selvvalgt emne.

Jeg har kalt kåseriet:

”SPREDTE TREKK FRA BRYNSPEIDERNES VIRKSOMHET UNDER DEN ANNEN VERDENSKRIG”.

Jeg gjør oppmerksom på at kåseriet bare skal være et supplement til kveldens jubileumsskrift, hvor hovedtyngden av det historiske materiale om Brynspeidingen er fremstilt.

For å levendegjøre og konkretisere de episoder og virksomheter som er omtalt i kåseriet, har jeg lagt vekt på å få med flest mulige datoer, personnavn og stedsnavn.

30 årene:

Speidertropp, patruljeførergruppe, 2 seniorpatruljer (Bamsepatruljer), Roverpatrulje, og en stor Ulveflokk.

Like før krigen søkte vi Aker kommune om tillatelse til å reise et minnesmerke på Haukåsen bak Sarabråten i Østmarka. Det skulle være til minne om den første norske speidertropp som ble stiftet der av Dons. Skriftlig tillatelse ble gitt like før krigen. Så noe mer kunne ikke bli gjort med den saken da. Etter krigen har jo Speiderforbundet reist et slikt minnesmerke der.

KRIGSÅRENE:

Så kom den annen verdenskrig rasende inn over landet 8. og 9. april 1940. Vi fortsatte speidingen som før, og alle troppens elementer fortsatte sitt arbeide.

Troppen satte straks i gang etableringen av en kombinert førstehjelpsstasjon og brann-observasjonspost på Nordre Skøyen Hovedgård. Vi fikk gratis lokaler og telefon her på gården. Vi ble tildelt et omfattende sanitetsutstyr. Brannvaktene holdt utsikt fra tårnet på gården.Vi fikk støtte til dette arbeide fra distriktet, da det stadig var krigshandlinger med bombing og antiluftskyts over Oslo-området.

De fleste patruljeførere, seniorspeidere og rovere deltok i dette arbeide. Vi inndelte mannskapene i vaktlag, og holdt arbeidet i gang dag og natt. Mange av deltakerne var skoleelever, som fikk fri fra skolen for å delta. Styrken besto av 36 mann, og tjenesten pågikk i april og mai 1940.

Våre vaktprotokoller er dessverre ødelagt.

Så vidt jeg husker, hadde vi bare en brannutrykning, og det var til skogen omkring Bjartbakken i Østmarka.

11. SEPTEMBER 1941 - ALL SPEIDING FORBUDT

Tidlig om morgenen 11. september 1941 ble det erklært unntakstilstand i Aker, Bærum og Oslo kommuner. Samtidig ble det erklært portforbud etter klokken 2000.

I ly av unntakstilstanden, ble det samme dag klokken 2130, over tysk radio fra Oslo meddelt at okkupasjonsmakten hadde utstedt en forordning om at Norsk Speidergutt-forbund var forbudt og skulle opphøre å eksistere øyeblikkelig. Det var Sverre Låtun fra Beverpatruljen som hadde hørt meldingen. Han ringte meg klokken 2140 og underrettet meg om det som hadde hendt.

I forordningen, som kom i avisene neste dag, ble det meddelt at ingen skulle oppsøke sine speiderlokaler, og at alt speidermateriell og effekter, speiderdrakter m v, regnskaper og kassabeholdninger skulle innleveres. Det ble gjort oppmerksom på at enhver overtredelse av forordningen ville medføre en bot på 100.000 kroner eller 3 års tukthus.

Det ble gitt ordre om at vår tropp skulle levere penger, bankbøker og regnskaper på kretskontoret i Stortingsgaten 12 den 30. september 1941.

Innlevering av personlige effekter, drakter, luer , belter, snorer, distinksjoner samt leirutstyr, telter, kjeler, flagg og bannere m.v. skulle leveres i Møllergaten 17, 4. etg. Tirsdag 14 oktober.

Vi hadde således en rimelig tid til å områ oss og legge våre planer.

12 . SEPTEMBER 1941.

Jeg tok fri fra kontoret, og gikk til Storgt. 12. Der møtte jeg Mæhlum, Larsen og Løvstad, som var ansatt på Speiderdepotet. De meddelte at ruten i inngangsdøren i 1.etasje var slått inn om natten av det tyske sikkerhetspolitiet, som deretter hadde gått opp i 2. etasje og forseglet dørene til Speiderdepotet. Det var tysk vakthold i gangen. Personellet fikk ordre om straks å forlate bygningen. Bare kassereren ble holdt tilbake for å overlate nøkler og kasse til tyskerne.

Om ettermiddagen samme dag holdt Jan Henrik Tveten, Johan Toftner, Erik Andressen, Hans Stenvik og jeg et rådsmøte hjemme hos meg. Vi ble enige om å sette i gang en hurtigrassia for å få unna materiell og utstyr som vi ikke ønsket å innlevere. Verktøy, troppsutstyr, telter, arkivsaker etc. ble pakket i ryggsekker og sendt av gårde pr. sykkel.

I løpet av dagene som fulgte, la vi om løpenumrene for bøkene i troppsbiblioteket, slik at vi tok unna fagbøker og troppens 13 innbundne årganger av ”Speider`n”. Vi manipulerte våre regnskaper, og beholdt en del penger.

Vi leverte kassabok, bankbøker og bilag den 30 september 1941 på Forbundskontoret.

Vi gjennomgikk systematisk alt vi hadde av troppsmateriell og de effekter som speiderne hadde innlevert. Vi beholdt det beste og la i en egen haug, og samlet skrapet i en kasse. Forordningen krevde at det ble ført lister over alt som skulle innleveres. Vi laget 2 sett lister, en for utstyr som skulle underslås, og en for materiell som skulle innleveres. Alt vi skulle beholde, ble lagt i den store, gamle leirkassen og foreløpig plassert på loftet på Breidablikk. Leveringslisten hadde betenkelig magert innhold. Men vi fikk ta risken! Vi holdt kontakt med pikespeiderne, som skulle innlevere sitt materiell dagen før oss, nemlig mandag 13. oktober. De meddelte at innleveringen var den rene komedie, og at kontrollen hadde vært lik null.

TIRSDAG 14 OKTOBER 1941.

Etter en times strev med å få tak i drosje, kunne vi endelig dra av gårde til innleveringsstedet for materiell, som var Møllergt. 17, 4. etg., med inngang fra Pløensgate rett overfor inngangsporten til nr 19. Vi lempet ut på fortauet kjeler og fat, kokerister, speiderskjorter, arkivsaker, telter, teltduker, nedbretter, pappesker og annet. Til slutt kom flagget og banneret.

Vi sendte straks en mann opp i fjerde etasje i indre gård, for å sondere terrenget. Speiderdepotet hadde 3 lagerrom i bygningen hvor vi skulle levere utstyret. Situasjonen viste seg å være meget gunstig. Mens jeg avledet oppmerksomheten ved å snakke med mannen som tok imot våre saker, plasserte de andre sakene våre oppi hauger av utstyr som andre tropper allerede hadde levert, slik at kontroll var helt umulig. Etter at jeg hadde levert en miniliste over troppens materiell, mottok jeg kvittering for utstyret.

Vi gikk avsides og diskuterte situasjonen, og ble enige om å orge med oss ting som var av særlig verdi. Vi pakket med oss 5 nye livliner, en del speiderfløyter, og en mengde speiderbelter. I indre rom fant vi pakker med speiderlitteratur. Vi tok flere pakker med ”Scouting for boys” og Roverboken, dessuten en pakke med Melodiboken. Det var 10 bøker i hver pakke, og helt nye. Vi trakk oss hurtig tilbake, og anbrakte våre fullstappede vasker samt alle pakkene på en kafe i nærheten, og dro deretter tilbake for å hente flere pakker. En troppsfører fra Speiderpikene kom hurtig bort til meg og hvisket: ”Gestapo er kommet, skynd dere ut”. Jeg spurte hvordan hun visste det. Hun sa at hun nettopp hadde fått vite det av sin kretssjef, fru Lykken, som hadde gjenkjent 2 mann fra Victoria terrasse. Vi underrettet hurtig hver av de andre og dessuten gutta fra 25. tropp, Larsen Røsto og Gulbrandsen, som også hadde begynt å raske med seg utstyr. Vi forsvant i ilmarsj ut av bygningen med det vi hadde samlet, og satte oss på kafeen og slappet av.

ONSDAG 16. OKTOBER 1941.

Hans Stenvik og jeg satte i gang en ny henterunde. Vi tok sikte på å skaffe mest mulig av Roverboken, Speiderboken og ”Scouting for boys”. For ikke å bli gjenkjent fra tidligere besøk, hadde vi denne gang utstyrt oss med andre klær samt regnfrakker. På tross av 2 hirdmenn og en vaktmann oppe i lokalene, fikk vi med oss diverse pakker, og reiste deretter hver til vårt.

I dagene som fulgte, 25/11, 2/12 0g 10/12, fortsatte vi å hente utstyr i Møllerg. 17. All innlevering var avsluttet den 16/11, og lokalene var sperret. Imidleertid sto det fortsatt mange kasser med utstyr nede i gården, og noen også på gangen i 4. etasje. Hans Stenvik, Erik Andressen, Bernhard Berbom og jeg deltok i disse raidene. Vi fikk med oss en ny fin tromme, signalhorn, livliner m. v., men vi la mest vekt på å redde telter. Vi brukte brekkjern til å få opp kassene. Aldri hadde vi visst at uttrekking av spiker kan skaffe så voldsomme lyder som her mellom murveggene. Det var et møte i 2 etasje, og hver gang forsamlingen stemte i en ny sang, satte vi i gang med å brekke opp kasser nede i gården. Hver gang politibilene hadde utrykning fra nr. 19 gjennom porten vis–a-vis, måtte vi gå i dekning, da billyktene lyste opp hele gårdsplassen i nr. 17.

Det kan være interessant å merke seg at det emblemet av St. Georgs kamp mot dragen som pryder invitasjonsbrevet til denne jubileumsfesten, er et avtrykk av et av de emblemene vi rasket med oss fra nr. 17. Vi tok en hel eske rett for øynene på vaktene.

Når det gjelder den juridiske, den rettslige siden ved saken, må det være klinkende klart at vi var i vår fulle rett da vi tok tilbake våre eiendeler, som rettsstridig var fraranet oss. For oss fremsto det nærmest som en plikt å redde verdiene.

SPØRSMÅL FRA HIRDEN.

En tid etter at speidingen ble forbudt, kom en mann fra Malerhaugen ved Etterstad hjem til meg, og spurte om jeg ikke kunne overføre hele troppen til Nasjonal Samlings hirdavdelinger, siden speiding nå var forbudt. Noen overføring ble det ikke noe av.

DANCKE-HYTTA.

På skrå overfor Dalbakk, på østsiden av Søndre Elvåga, hadde familien Dancke en stor hytte. Hans Stenvik kjente eieren, og fikk låne nøklene, slik at vi fritt kunne disponere den. Den ble stilt til vår rådighet fra høsten 1941, og ble et fast møtested for konferanser, trening og overnatting. Den fikk ikke noe kodenavn.

LAGRINGSPROBLEMER.

Vi sto overfor et stort problem. Krigen så ut til å dra i langdrag. Hvor skulle vi på mer varig basis lagre alt vårt utstyr, den mengde troppsmateriell vi hadde reddet speiderdrakter, telter, arkivsaker, rulleblader, patruljebøker, mapper med korrespondanse, referatprotokoller, boksamling, fotosamling m. m. Nå lå alt sammen lagret og gjemt hos lederne og de eldre guttene, og utgjorde en konstant fare. Under verandaen hjemme hos Rolf Holth lå mesteparten av bokpakkene fra Forbundets lager i Møllergt. 17.

Hva ville skje om slike forhold ble avdekket ved en eventuell husundersøkelse? Vi måtte finne et sted hvor alt kunne ligge samlet og trygt. Vårt dyrebare og uerstattelige troppsarkiv ble foreløpig

Lagret på loftet i garasjen til Hans Stenvik.

21. 0KTOBER 1941. ”BIKKJEHUSET”.

Erik Andressen kjente Bjørn Lie som eide Skogen gård som lå ved gårdsveien fra Enebakkveien til Sølvdobla. Kanskje han kunne skaffe lagerplass?

Erik, Hans og jeg lastet opp syklene med telter, og dro ut til Skogen gård. Bjørn Lie turde ikke la oss lagre tingene på låven, men han viste oss flere fine gjemmesteder rett oppe i skogen på egen eiendom. Han la til at det var stukket unna mange våpen i nærheten. På 3. Nordstrands speidertropps hytte var det et stort våpenlager som i all hast måtte flyttes da speidingen ble forbudt. Dette våpenlageret lå nå spredt omkring i skogen ved gården.

Bjørn førte an. Vi dro østover jordene, over bekker, og kom frem til en smal inngang inn mellom fjellet som hellet utover og en kjempestein som hellet innover. Innenfor utvidet rommet seg. Under var det en ny smal åpning. Nede videt rommet seg ut, og her var det plass til lagring. Stedet fikk dekknavnet ”Bikkjehuset”.

Vi lagret de teltene og teltdukene vi hadde med i ”Bikkjehuset”. Vi tok enda en tur ut med 5 telter og en del teltduker den natten. Senere ble det mange turer til gjemmestedet. Under rekognosering rundt ”Bikkjehuset” i Dagslys, fant vi flere kasser med geværer og maskingeværer, godt kamuflert.

VI TRENGTE RASJONERINGSKORT FOR MATVARER.

Vi skaffet tilveie og sørget for å fordele ekstra rasjoneringskort til de fleste speiderne som deltok i Milorg.

PLAKATER.

2. juledag, den 26. DESEMBER 1941, laget Nils Langaard og jeg Østmarkas største plakater noensinne. Nils skaffet utstyret: Sort lakk, pensler og diverse meter med blendingsgardiner, hvite på den ene siden, sorte på den andre. Sammenklistret sort mot sort, ble de hvite på begge sider. Teksten var kort og fyndig: ”Jo svakere NS er, jo sterkere er Norge”. På den andre siden: ”Frem kongsmenn”. Vi brukte hansker mot fingeravtrykk. Senkveldes lørdag den 24. januar 1942, ble ett sett av plakatene spent ut med tau mellom trærne høyt over kjøreveien innenfor Østmarksetra. Det andre settet ble hengt opp inne ved Katisa. Vi serverte populært blikkfang for turgjengerne. Neste dag var nemlig søndag. Deltagerne var: Øfsdahl, Beruldsen, Herd Magnussen og jeg.

Hensikten var å sette mot i folk, og samtidig tirre quislingene.

KRETSBANNERET.

Den 10. desember 1941 spurte Kretssjefen, Ragnvald Knudsen, om 2. Bryn kunne overta og lagre i sikkerhet kretsens banner. Det var i sannhet et ærefullt oppdrag. Da vi betraktet oss som eksperter i å anskaffe, administrere og lagre illegalt materiell, sa vi ”ja”. Vi hadde jo nå så mange gode gjerninger på samvittigheten. At vi alltids kunne gjøre en til.

Odd Hopp skulle sørge for å få brakt banneret til mitt kontor. Den 11. DESEMBER 1941 kom en gutt opp på kontoret. ”Kan jeg få snakke med Rantrud”. ”Det er meg”. ” Jeg kommer fra Hopp. Og skal levere Kretsbanneret”, sier han svært høyt og smiler lurt. Det var to andre personer tilstede. 3 rom bortenfor satt en supernasist. Brudd på sikkerhetsreglene! Ikke hadde jeg 100 000 kr. Å betale bot med, og ikke kunne jeg få 3 års permisjon fra hjemmefronttjenesten. Men det gikk bra. Kretsbanneret var nesten nytt, et praktstykke, et klenodium av kongelig kvalitet. Det var laget av dobbelt, ren silke med grønn farve. ”LILJEN”, ”VÆR BEREDT” og ”OSLO KRETS” var brodert i gull av speiderlederkoner. Det fulgte med snorer og dusker samt sølvskilter på stangen.

LØRDAG 13. DESEMBER 1941.

Banneret ble tatt av stangen og lagt i et stort Norgesglass sammen med sølvskiltene. Utvendig og innvendig ble kassen foret med tjærepapp. Det ble foret rundt glasset med sagflis og aviser. I et hjørne på Stenviks tomt, hvor gjerdet går i vinkel, ble det målt 3 m. på hver av vinkelbenene. Det ble trukket en linje mellom punktene. Midt på linjen ble kassen gravet ned i sandjord i 75 cm. Dybde. 4 mann kjente til gjemmestedet: Hans, Bernhard, Erik og jeg.

11. SEPTEMBER 1941 KL. 2030.

La oss holde fast ved dette tidspunktet. Fra da av var all speideraktivitet forbudt.

I forordningen var det anført at enhver overtredelse av forbudet ville medføre 100 000 kr. i bot eller 3 års tukthus.

Fra da av ble arbeidet noe begrenset, men det var allikevel virksomhet i gang, og vi fortsatte speiderarbeidet i det skjulte.

Det var Hans Stenvik, Bernhard Berbom, Erik Andressen, Jan Henrik Tveten og jeg som sto for virksomheten. Vi var alle sammen ledere i 2 Bryn.

LØRDAG 11 OKTOBER 1941 KL. 1900

Holdt vi et festmøte for troppen på Breidablikk. Hver mann hadde da med seg sine private effekter for innlevering. Aldri tidligere har så mange deltatt på et troppsarrangement, og aldri har det vært så høytidelig.

MANDAG 19. OKTOBER 1942.

holdt Hans Stenvik en meget stilig patruljeførerfest med stor servering og flott program. Det var 8 deltakere.

LØRDAG OG SØNDAG 25. OG 26. OKTOBER 1941

Hadde vi tur til Danckes hytte med 12 mann fra førerrådet.

SØNDAG ””. FEBRUAR 1942

Holdt Hans Stenvik fest for førerrådet med 16 mann

Etter anmodning fra Odd Hopp, deltok jeg i en deputasjon til speidersjefen, Møller Gasmann, for å gratulere ham på 70-årsdagen.

Jeg deltok i Kretsstyremøte hos Larsen Røsto 30. APRIL 19 42.

ONSDAG 22 DESEMBER 1942

Holdt Beverpatruljen under ledelse av Jan Henrik Tveten, sin tradisjonelle juletrefest. 2. Bryn sendte en juleglede til Speidersjefen til julaften 24. DESEMBER 1942.

ARBEIDSINNSATS.

3. MAI 1942 ba dr. Hauge om at vi skulle påta oss arbeidsinnsats for fengslede familier. Det gjaldt i hovedsak familiene til fengslede lærere som var sendt til Nord-Norge.

Vi satte igang opparbeidelse av potetparseller og haver i våronna 1942. På det meste hadde vi 30 mann i sving, fordelt på en rekke arbeidslag. Det kom en meget krass forordning fra Quisling om at hjelp til ”statsfiendtlige elementer som var satt inn, ikke måtte ytes”.

Våre arbeidslag fortsatte ufortrødent, og fullførte oppgaven.Vi utførte 263 timeverk. I tillegg kom Beverpatruljens spesielle innsats samt en del andre arbeider, som stabling av ved, vanning av haver m.m.

SØNDAG 11. JANUAR 1942.

Denne dagen ble jag gjort kjent med en kjedelig sak. En av speiderne hadde brutt taushetsplikten. Den 16. november 1941 sendte han et brev til en annen av troppens speidere, nemlig Rovar Magnum, og røpet at vi fortsatte speiderarbeidet. Han skrev at speidingen var stanset ved hjelp av terror fra myndighetenes side, men at vi fortsatte speiderarbeidet i hemmelighet med 3 patruljer, og at vi trenet i førstehjelp. Han tok også i brevet med en hilsen fra Einar Rantrud og Ragnar Hasting. Brevet ble tatt i sensuren. Dette medførte forhør og husundersøkelser. Rovar gikk på lærerskolen i Helgeland, men heldigvis var lensmannen der vår mann. Vi skrev et nytt brev, og forsøkte å nøytralisere det første, og vi fikk det nye brevet antedatert i Postverket. Våre mottrekk hjalp til å avverge sakens alvor. Det hele var et ork. I mange uker drev vi på med å legge opp svar som var koordinerte før hvert forhør. Hovedlinjen var at uttalelsene mest mulig skulle gå på at det gjaldt tiden før forbudet. Endelig 9/2 – 42 ble saken henlagt av Statspolitiet.

VI MÅTTE HA NY LAGERPLASS FOR TEKSTILER.

”Bikkjehuset” var ideelt når det gjaldt sikkerheten. Men det hadde en svakhet, og det var fuktigheten. På tross av at vi hadde pakket inn alle telter, speiderdrakter m.m. i vanntette lag med papir, ble utstyrer allikevel fuktig. Dette oppdaget vi våren 1942. Plastsekker var ikke oppfunnet den gangen..

LØRDAG 9. MAI 1942.

Fra værelset til Hans i villaen ute på Nordstrandshøgda, greide vi å lage en usynlig åpning inn til et tomt loft som var uten annen adkomst. Dette hemmelige rommet var tørt og luftig og ideelt for lagring av tekstiler. Vårt dyrebare arkiv, som tidligere var plassert i stubbloftet over garasjen, ble plassert her.

SØNDAG 10 MAI 1942.

Da vi hentet teltene ut av ”Bikkjehuset”, var de søkkvåte. Vi samlet utstyret, la pakker og telter i ryggsekker og striesekker, og slepte oss opp på åsen sydøst for Skogen gård. Vi fant en sydvendt skråning, og hengte ut telter, ulvungedrakter, speiderdrakter, luer, tørklær, teltduker med videre på busker og trær og på livliner og på harde fjellet. Det var strålende vær med sol og vind. Glimrende tørkevær! Vi holdt på hele dagen med tørkingen, og pakket etter hvert som det ble tørt.

Vi dro rett hjem til Hans og lempet alt utstyret over gjerdet på baksiden av huset. Det var omtrent ½ billass med varer. Alt materiell fra ”Bikkjehuset” ble lagret i det hemmelige rommet hos Hans. Fra nå av var alle bekymringer for lagringen borte.

På grunn av uforstand, ble troppsarkivet brent noen år etter krigen.

BEREDSKAPSLAGER.

Vi trengte en lagerplass på skauen for beredskapsmateriell. Etter mye søken, fant vi et brukbart sted søndag den 25. JANUAR 1942. Det lå nederst i og på sydsiden av Deledalen. Det var Øfsdahl, Andressen, Haagaas og jeg som fant stedet. På veien innover så vi noen kjempeplakater ved Ødegården som noen gærninger hadde hengt opp. Det sto ”Frem Kongsmenn” og ”Jo svakere NS er, jo sterkere er Norge”. Det er ikke lett å være nasist når man blir utsatt for slik løgnpropaganda! Det var 25 kuldegrader og bitende sno. Øfsdahl forfrøs et øre, Haagaas nesen. Depotet fikk kodenavnet ”Minus 25 grader øst”. Rapporten om stedet lyder slik: (side 192 I).

”Fjellet heller litt utover, og det var ikke sne på bakken langs fjellet. Det var en sjakt på skrå oppover og innover. Da vi hadde klatret 4 – 5 m. opp, fant vi en ny sjakt rett inn bak en svær stein. Der var det god plass til mye materiell”.

Første transport av materiell ble sendt innover fredag 6. FEBRUAR 1942. Rolf Holth, Odd Haagaas med hundespann. Det var også flere transporter senere.

Materiell som ble beredskapslagret var: Mange par ski, kobbertråd, parafin, telter, tjærepapp, primuser, proviant som tran, sukker, havregryn, en mengde førstehjelpsutstyr og mange andre ting.

Mye av treningen i sambands- og sanitetstjeneste foregikk i grupper hjemme hos deltakerne. Mye av treningen, særlig Milorgtjenesten, foregikk på skauen. En tid hadde vi treningskveld hver torsdag på Dancke-hytta. Vi hadde også en del samtrening i spredt orden med troppen til Øystein Jacobsen.

VI TRENGTE EN ALARMPLASS.

Av tørt tømmer bygde vi en romslig gapahuk på åsen på nordsiden av Deledalen. Den fikk kodenavnet ”Huken”, og ble valgt til samlingssted i tilfelle alarm om øyeblikkelig samling. ”Huken” lå nær vårt beredskapslager ”Minus 25 grader øst”, og med forholdsvis kort vei fra Dancke-hytta. Dessuten hadde vi ”Klondyke” i bakhånd. ”Huken” ble i flere år et godt og sikkert overnattingssted og en fin base for trening.

VI TRENGER SOVEPOSER.

Rikskommisariatet disponerte speiderhytta i Nittedal. Vanskelig å komme inn. Doen var bygget inntil hytta. Adkomst gjennom dolokket. 15 nye soveposer, fabrikat Sten og Strøm, modell Terboven. Erik Andressen, Jan-Henrik Tveten, Rolf Holth m.fl.

VI TRENGER RADIOER.

Alle radioene var beslaglagt av politiet. Det hang en antenne ut fra hytta ved Branntårnet i Østmarka. Det var jakthytte for Uberkommando der Wehrmacht. En baufil, 2 hengelåser, 3 minutter, en radio til Hjemmefronten. Modell General Bøhme. Det var Rolf Holth, Jan-Henrik Tveten, Erik Andressen m. fl.

VI MÅTTE HA EGEN KOJE.

Oppsalgjengen hadde bygget koje på Bjørnebeltet. Den hadde vi lånt 2 ganger. Men den var nesten alltid opptatt.

Med egen koje, ville vi ha et treningssted for vår virksomhet. Etter at vi våren 1942 hadde trålet alle terrengene øst for Søndre Elvåga, fant vi 30. AUGUST 1942 den ideelle byggeplass. Skogen tilhørte LOSBY BRUK, og eieren var fru Boek. Stedet lå rett øst for Løkkebrudalen mot Simmingsmyr. Like i nærheten lå en svær myr. Den var stappfull av tørrgraner på rot. Trærne var uten bark. Vi la bro over en uoverstigelig kløft for å komme til myra. Starten på byggingen var søndag 6. SEPTEMBER 1942. Ved juletider 1942, etter et halvt års arbeide, var kojebyggingen kommet meget langt. For å få den ferdig trengte vi bord med not og fjær til tak, gulv. Dør, køyer og spisebord.

Vi bygget en skikjelke, og hentet et passende antall bord på et tysk brakkebyggeri på Bryn. Vi kjøpte tjærepappruller billig på Fet-fabrikken, og Hans fikk kjøpt en fin vedovn. Nils Langaard kjørte materialene inn til Ødegården med lastebil. Derfra gikk transporten i ryggsekker og på skikjelke Dekknavnet på koja ble ”KLONDYKE”. Deltakerne var Hans, Bernhard, Erik,

Jan-Henrik og jeg. Vi kalte oss Klondykere.

Koja ble brukt under hele resten av krigen. Det var køyer til 8 mann. Opptil 20 mann lå i trening eller dekning der. Telt måtte settes opp. Søndag, mandag og tirsdag 27., 28. og 29 DESEMBER 1942, bodde vi for første gang inne i koja. Da var vinduer, ovn, tak og dør på plass. Inntil da måtte vi overnatte i en gapahuk.

Under en razzia ble Bjønnebetkoja funnet. Vi var stolte av koja. Den var et praktbygg. 6. Februar 1942 hadde vi samling på Dancke-hytta. Der møtte Hans Stenvik, Erik andressen, Bernhard Berbom, Rolf Holth, Jan-Henrik Tveten, Sverre Låtun, Trond Låtun, Einar Øfsdahl, Sigurd Tangnes, Kay Devik , Sigbjørn Birkeland, Johan Toftner, Axel Sommerfelt og jeg. En detaljert liste over personlig utstyr, som hver mann skulle være utstyrt med ved eventuell plutselig mønstring, ble utdelt. Alarmplassen var ”Huken”.

SANITETSTROPPEN.

Da sanitetstroppen ble startet i 1941, besto den av bare speidere fra 2. Bryn. Senere kom også noen speiderjenter til. Ved starten kunne troppen overta alt det førstehjelpsutstyr som hadde tilhørt førstehjelpsstasjonen i 1940. Dr. Reidar Mathisen var gammel Brynspeider. Gjennom hele krigen hadde han det medisinske, faglige ansvar. Han la opp treningsplaner for troppen. Han skaffet betydelige mengder sanitetsutstyr og også penger til innkjøp. Han deltok i øvelser på Danck-hytta, i "Bunkeren” på ”Klondyke” og på ”Huken”.

Troppen, som i 1941 ble startet som en ren sanitetstropp, tilsluttet Milorg, endte etter hvert som en ordinær Milorgtropp med ett sanitetslag og 3 kamplag. Troppen fikk betegnelsen: Milorgtropp 300/13132. Den ble overtatt av Rolf Holdt i FEBRUAR 1943. Han var troppssjef frem til frigjøringen 8. MAI 1945. Han gjorde en fremragende jobb. I 1747 utga han boken ”Fra gasbind til Sten-gun”. Den er på 140 sider, og dokumenterer troppens virksomhet ut krigen.

”BUNKEREN”.

LØRDAG 11. JULI ble arbeidet med potetkjelleren startet opp. Deltagere var Øystein Jacobsen, Torbjørn Johansen, Anker Johansen, Finn Johansen, Anker Johansen, Oddvar Sandvik, Juel Brekke og jeg. De andre var ikke speidere. Vi bygget en potetkjeller på 30-35 kvadratmeter. Det var et anselig antall kubikkmeter som måtte graves ut. Kjelleren fikk navnet ”Bunkeren”. Den ble gravd inn i bakkeskråningen under jorden, og lå skjult mot innsyn fra veien og naboene. Hovedrommet ble brukt til møter og trening. Et hemmelig rom innenfor ble brukt til lagring av instruksjonsmateriell. Vi lånte ”Bunkeren” flere ganger til trening i sanitetstjeneste og sambandstjeneste.

TYSKERNES OPPRULLING I VÅRT DISTRIKT I FEBRUAR 1943.

Milorg hadde et stabskvarter i Møllergaten. Visstnok i nr 15. Det ble angrepet av tysk politi i begynnelsen av februar 1943. Det kom til kamp og skuddveksling. Våre folk flyktet over takene. Noen ble tatt. Det resulterte i at opprullingen fortsatte over Nordstrand og Oppsal.

Ved 0700- tiden fredag den 5 FEBRUAR 1943, ringte det på døren hjemme. Utenfor sto dr. Olaf Hauge. ”Einar, du må gå i dekning med en gang og komme deg ut av landet så fort som mulig. Øystein og Kåre ble arrestert kl. 0100 i natt. Jeg har huset fullt av folk i dekning, og har ikke plass til deg”. Juel og Rolf Brekke, brødrene Eriksen, brødrene Egedius og Willy Loberg var allerede i dekning hos Hauge. Han skrev ut en sykemelding til mitt arbeidssted.

Dr. Hauge gjorde en enestående innsats, og han reddet mange mennesker.

Etter krigen var jeg med på å sende en søknad til Kongen om Kongens fortjenestemedalje i gull til Hauge. Han fikk medaljen. Vi holdt en middag for ham på Frascati etter tildelingen.

Øystein Jacobsen og hans bror Kåre ble arrestert i sitt hjem på Oppsal natt til fredag 5. FEBRUAR 1943 av 5 sivilkledte politimenn. De ble lenket sammen og kjørt bort.

Som sambandssjef ved Østre Bataljon som den het, satt Øystein inne med adskillig kjennskap til organisasjonen og til personell, materiell, adresser, operasjonsplaner m.v., og han hadde i sin varetekt alle etterretningsrapportene for Oslo området. En hel rekke av dem som var i nær kontakt med ham, fikk ordre om å gå i dekning. I løpet av fredagen og lørdagen forsvant ca. 14 mann.

ETTERRETNINGSRAPPORTENE.

Etter et møte i ”Bunkeren” TORSDAG 4. FEBRUAR 1943, ba Øystein meg bli tilbake for en samtale. Han viste meg en haug med tjærepappruller inne i gartneriet. I hulrommet i rullene var det gjemt flere ruller med dokumenter. Det var etterretningsrapporter. Ved en skjebnens tilskikkelse var jeg det eneste menneske som kjente til dokumentene da Øystein neste natt ble arrestert.

Natten til SØNDAG 6. FEBRUAR 1943 dro Rolf Holth og jeg opp i gartneriet, fant rapportene og fikk dem med oss. Jeg lagret dem i brøytekanten hjemme. Jeg lå da i dekning, men fikk kontakt med kom. kapt. Gunnar Tveten, som overtok papirene.

Hva er etterretningsrapporter? I dette tilfelle var det originalskisser og karter over alle tyske befestningsanlegg, forlegninger og vaktområder, lagerplasser for våpen, ammunisjon, proviant og andre fornødenheter i vårt område.

Med hver skisse fulgte detaljerte opplysninger om vakthold, avdelingenes størrelse og bevæpning, patruljevei, når vaktskifte osv. Opplysningene var i originaler, og fremskaffet gjennom lengre tid under stor risiko. Opplysningene dekket Oslo-regionen og områdene ned til Horten og Moss.

SPEIDERHUSET I THYGESONS VEI.

Nils Langaard har skrevet en utmerket artikkel i kveldens jubileums skrift om dette emne. Jeg skal imidlertid supplere med et par opplysninger. Det sto annonser i dagsavisene om at en del tyskerbrakker skulle selges. Vi ble enige om å kjøpe en til speiderhus.

Løytnant Ruge var sjef for ”Kontoret for salg av fiendtlig eiendom”. Han var sønn av general Ruge som gjorde en heroisk innsats som øverstkommanderende for de norske styrkene under felttoget i 1940. Kontoret lå nederst i Karl Johans gate. Jeg oppsøkte kontoret, og betalte kr. 300,- for en bygning som lå ved en smal skogsvei på Bygdø. Arne Birkeland kjøpte også på samme sted en brakke til sin speidertropp på Furuset. Han ga kr. 200,-.

Jeg vil benytte denne anledningen til å rette en takk til alle som deltok, for offervilje og pågangsmot og for helhjertet innsats i alle ledd og på alle nivåer. Dere var alltid beredt til å bære nye byrder. Takk for tusen mil på sykkel med tung last, takk for hundre mil til fots med tunge ryggsekker.

Til slutt vil jeg rette en appel til alle dere som i dag stevner frem under vårt liljehvite bannermerke: Selv om verden ser ørkesløs ut, må vi tro på sannhetsgehalten i den gamle maksimen: ”Det er de gode gjerninger som redder verden”.

Jeg skal avslutte kåseriet med et lite stykke poesi:

Som kjent ble Nordahl Grieg skutt ned og drept i et engelsk bombefly over Lynenburger Hede på vei til bombing av Berlin i 1943.

Ingen har skildret Norge så flott som Nordahl Grieg. Hør bare:

SPEIDERE.

Jeg har nå i spredte trekk fortalt sagaen om 2. Bryn speidertropps virksomhet under den 2. verdenskrig.