For et par år siden prøvde jeg meg motsatt vei i julefe- rien. Tok bussen på morgenkvisten til Enebakk kirke og gikk vestover på fin barfrost. Men mørket kom da så fort! Ved ankomst Vangen var det tussmørkt. Selv om stien fra Vangen til Skullrud er velkjent, fristet det lite å famle seg fram i lyset av en hodelykt med stadig svakere batterier.

På en lys og vakker maisøndag er situasjonen en helt annen. Flyktningeruta er en utmerket måte å kombinere tur og kultur, for dette er et av Østmarkas fineste kulturminner. Tur i skog og mark og kilde til rekreasjon er begreper vi i dag assosierer med Østmarka.

Mellom 250 og 300 mennesker ble eskortert fra fare i Norge til sikkerhet i Sverige

Under andre verdenskrig var det fokus på helt andre verdier. For Milorg avd 13130 var dette en hovedbase og utgangpunkt for planlegging av illegale operasjoner. Østmarka ble brukt til helt nye formål, både for å skaffe ved og mat, men også for å bekjempe okkupasjonsmak- ten. Milorg bygde hytter og etablerte baser og kommandoplasser. Mot slutten av krigen var Østmarka vikig i kampen for å unnslippe tyskernes arbeidstjeneste. Max Manus beretter i sin bok «Det vil helst gå godt « om dramatiske fallskjermhopp over Østmarka. Viktig materiell for motstandsarbeidet ble levert på denne måten.

Flyktningene tok ofte rast på Holtoppsetra. Bare murene står igjen i dag

For de mellom 250 og 300 mennesker som ble eskortert fra fare i Norge til sikkerhet i Sverige, representerte tra- seen gjennom Østmarka forskjell på liv og død.

Likevel er det påpekt at navnet «Flyktningeruta» ikke er helt presist. For traseen ble aller mest brukt til kurervirksomhet til og fra Sverige. Ledelsen i Milorg 13130 fant tidlig ut at det ville være nyttig med en rute gjennom Østmarka til Øyeren. Derfra gikk turen videre til Sverige. Og i august 1943 var ruta etablert. Fra september

1944 lå det permanent 22 mann klare på svensk side. Hver fjortende dag gikk det post, mikrofilm og andre viktige varer fra Sverige til Norge langs ruten, som etter hvert fikk navnet «Timian». Max Manus’ propagandaorganisasjon Derby fikk fraktet mye viktig materiell her.

For flyktningene ble ruten betraktet som veldig hard. Det ble lange dagsmarsjer med ofte altfor tunge bører. Det var mest slit, men det forekom også dramatikk. Flere ganger støtte de på tyske soldater, men bare en gang i løpet av «Timians» levetid kom det til skuddveksling.

Det skjedde da kurerene nettopp hadde levert fra seg en gruppe flyktninger til den svenske grensevakten og skul- le vende tilbake. De traff plutselig fire tyskere, og begge parter begynte å skyte. Snart trakk begge parter seg tilbake uten at noen kom til skade.

Den første transporten langs Timian

Den aller første transporten langs «Timian» er beskrevet av Olav Thyvold. Han fikk beskjed fra høyeste hold i Milorg om å møte opp i Slottsparken etter mørkets frembrudd. Her skulle han plukke opp en person som skulle fraktes sikkert gjen- nom Østmarka til Sverige. Dersom de ble oppdaget av tyskerne, skulle personen umiddelbart skytes og dokumentmappen han hadde med seg bringes i sikkerhet videre inn i Sverige. Thyvold fortel- ler videre:

«Jeg forsøkte å overtale mannen til å ta bussen til Enebakk. Ikke tale om. Vi trasket og gikk gjennom Østmarka. Da vi begynte på skogen ved Skullerud, skiftet han til et par gummistøvler som han hadde i mappen sin. Ut på formiddagen kom vi til den nedlagte Holtopsetra øst for Børtervann, hvor vi hvilte noen timer. Turen fortsatte udramatisk. Vi rodde over Øyeren i stjålet båt og gikk skogslangs til grensen. Da vi kom til Sverige, fulgte jeg ham ned mot den svenske grensevakten. Her skiftet mannen til sko igjen.

Han løftet på hatten og sa takk for turen. Det var det hele – ikke noe håndtrykk eller noe prat. Det var den eneste gangen jeg gikk fra Oslo slott til Røys 38 på svenskekysten enn annet befordringsmiddel enn båten vi lånte over Øyeren.»

Ruta går langs vann og tufter etter gamle hus- mannsplasser

Tilbake i mai 2012 småjogger hunden Candice og jeg langs den fint oppmerkede Flyktningeruta. Vi passerer Rundvann og Smalvann, og snart er vi ved sørenden av Sør-Elvåga. Stien fortsetter her et kort stykke nordover før vi kommer til tuftene til den gamle husmannsplassen Søndre Skytten. Lenge etter at husmannsplassen ble nedlagt (rundt 1900) opprettet Losby bruk en sag her.

Tuftene etter Søndre Skytten

Dampmaskin til å drive saga ble satt opp rundt 1924, og saga var i drift fram til 1947. Fortsatt ligger restene av dampmaskinen der.

Forbi Svartkulp og tuftene etter Løkenseter fortsetter stien mot Steinsjø og Vangen. Men vi fortsetter videre, for i dag skal vi ha lunch ved idylliskeTonevann! Fram med kokeapparat og kaffekjel. Og jammen fristet det også med et forfriskende bad etter måltidet.

Inn i Østmarka naturreservat

Nå fortsetter ruta inn i Østmarka naturreservat, som etter mange års innsats fra Oslo og omlands friluftsråd og Østmarkas venner, ble opprettet i 1990. Et herlig terreng, typisk østmarks kupert, med silkemyke mosestier, er typisk for denne delen av marka. Og i utkanten av naturreservatet, nord for Børtervann, ligger Bøvelstad. For en idyll!

Igjen må vi berømme Østmarkas venner som sammen med turistforeningen har lagt ned hundrevis av timer for å restaurere Bøvelstad. Dette var tidligere seter og husmannsplass under Rausjø Bruk. Etter å ha stått tom i noen år ble den fra tidlig på 1970-tallet restaurert og benyttet som speiderhytte. Etter ny restaureringen er dette nå en DNT-hytte og framstår som det perfekte sted å overnatte for en Østmarkavandrer.

Men etter kort hvil på Bøvelstatunet drar vi videre. Ruta går nok en gang inn i naturreservatet. Her gjelder det å ikke fare fort fram, for stien er ofte blokkert av trefall. Det er bare å nyte stillheten her i det innerste av Østmarka. Enkelte steder sees hauger av trær felt av bever, og i vannkanten finnes beverhytter.

Det er fortsatt ett lite stykke igjen til Holtoppsetra, som i følge beretningene var en god hvileplass for flyktninge- ne som dro langs «Timian». Her, på dette uveissomme stedet, hadde også hjemmefrontfolk fra Enebakk et samlingssted.

En åpen setervoll nærmer seg, men i dag står bare en ruin igjen etter plassen som fra gammelt av var seteren til gården Holtopp i Kirkebygda. Fra omtrent 1820 ble dette husmannsplass for gården Børter, inntil den ble forlatt på 1890-tallet. Jeg går rolig over setervollen og prøver å forestille meg hvordan det var å være flyktning her for snart 70 år siden. Slitne, redde, sultne må de ha vært. Hvilken kontrast til min situasjon nå, der jeg og hunden går og koser oss i vakre omgivelser.

Jeg nærmer meg nå slutten på en lang dagstur , men først passerer jeg Kølabånn. Her var det småbruk fram til midten av 1950-tallet. De som bodde her under kri- gen, fortalte at de hadde en anelse om at noe hemmelig foregikk på stien foran huset sitt. Det var særlig kurere- ne som benyttet stien forbi Kølabonn.

Snart ser jeg et kirketårn i det fjerne. Enebakk kirke er målet for turen, for herfra er det enkelt å ta buss tilbake til Oslo. Eller rettere sagt: Dette er målet for første etap- pe. For så snart anledningen byr seg, tar jeg bussen tilbake hit og fortsetter flyktningeruta østover.

Bøvelstad

Kølabånn