Traseen rundt Nøklevann må være Østmarkas mest populære tur. I helgene går eller sykler folk bokstavelig talt i kø rundt det vakre Nøklevann for trim og rekreasjon fra hverdagens kjas og mas. Helt siden Thomas Heftye etablerte seg på Sarabråten på slutten av 1850-tallet, har Nøklevann bidratt til turglede. Riktignok var det bare den kulturelle og finansielle eliten som de første årene dro i sine karjoler fra Bryn stasjon på "tur" til Sarabråten. Folk flest var nok opptatt av andre ting enn naturopplevelser og hadde mer enn nok med å tjene til det daglige brød.

For i Østmarka bodde det mye folk. Lise Henriksen skriver i Søndre Aker historielags årbok fra 2005 at "utallige mennesker har levd sine liv her, noen helt fra fødsel til død". Hun skriver videre at det i sin tid eksisterte minst 25 plasser i et belte fra Skullerud- og Bølerkanten via Nøklevannsvika til Nord- og Sør-Elvåga.

Men la oss i denne omgang nøye oss med turen rund Nøklevann. For her er det mye kultur å gjenoppdage. Ta gjerne turen på Østmarka turkart (1:25.000) først. Her gjenkjenner vi mange navn som fortsatt brukes i dagligtale, mens andre er mer eller mindre forsvunnet.

Fortsatt er undergangen til Korketrekkeren stengt

Langs Heftyes veisystem

Jeg starter turen med utgangspunkt i parkeringsplassen ved Østmarksetra. Opp fra Ulsrudvann stopper jeg for å ta en nærmere kikk på tørrmuren som støtter stien her. Den er sannsynligvis fra 1856 og en del av veisystemet Thomas Heftye anla fra Ulsrud til Sarabråten.

Snart kommer jeg også til en annen attraksjon, Korketrekkeren. Den ble noen år etter 1860, anlagt som del av veisystemet til Sarabråten. Thomas Heftye ville gi sine gjester en ekstra overraskelse langt inne i marka. Dessverre har Korketrekkeren vært stengt på grunn av løse steiner i 3-4 år nå. Bymiljøetaten (tidligere Friluftsetaten) har fortsatt ikke fått avsatt penger til å reparere den.

Men her, rett nord for Sarabråtveien ved Kroketrekkeren, lå det på 1800-tallet en liten plass som het Nøklevannsbråten. Vi vet ingenting om hvem som bodde der da, men siste beboer før stedet ble revet rett etter 1900, var en enke på 70 år. Det er vanskelig å forestille seg at det gikk an å leve av et lite bruk her inne, tilsammen skal det ha vært rundt 12 mål med jordflekker, sand og grus.

Nede ved vestsiden av Nøklevann er det fristende å forlate dagens trasé og bevege seg enda nærmere vannet. For her finner vi fortsatt den gamle veien fra Heftys tid, fint konstruert for å bringe karjolen trygt videre til Sarabråten.

Jeg følger gamleveien til den ender ved nordenden av vannet og tar nå dagens første avstikker. For rett nord for veikrysset i nordenden av vannet lå plassen Lutdalen. Fortsatt kan vi se tuftene av plassen rett til høyre for stien. Plassen eksisterte allerede på 1700-tallet og i følge folketellingen fra 1865, bodde en familie med kone, mann og fire barn her. De levde av 20 mål dyrkamark, et par kyr, hest og sau. Da stedet tidlig på 1900-tallet var serveringssted for turfolket, var det sikkert fint å sitte her med kaffekoppen og nyte utsikten over Nøklevann. Huset ble ramponert under krigen og revet i 1944.↩

På et kart fra 1786 er i tillegg til Lutdalen også Smedhytten avmerket rett i nærheten. På en tur Thomas Heftye med venner foretok i området i 1852, nevnes at de red til Ulsrud. "Derfra begav man sig over Smedhytten til fods til Sarabraaten". Men andre opplysninger om Smedhytten har det ikke vært mulig å finne. Kanskje finnes det en tuft i buskaset til venstre for stien nord for Nøklevann?

Etter å ha fulgt stien et par hundre meter langsetter vannet, stiger dagens sti bratt opp mot Sarabråten. Vi velger imidlertid også denne gangen den gamle traseen og drar rett fram isteden for å følge hovedløpet til venstre. Vi er nå i "Merrapina" som av hensyn til hestetransporten gikk på kryss og tvers, men likevel var en hard og bratt innspurt like før ankomsten til Sarabråten.

Det er lett å skjønne at Thomas Heftye valgte dette vakre stedet som sitt "hovedkvarter". Nasjonalromantikeren Heftye hadde saumfart området og sikkert merket seg den flotte utsikten utover Nøklevann fra husmannsplassen Jørgensrud. Heftye kjøpte Jørgensrud i 1854, døpte det om til Sarabråten og resten er kjent historie som vi tidligere har skrevet om i Rundt vannet. I Østmarkboka har Sigurd Senje beskrevet livet på Sarabråten på en fabelaktig måte.

Øvre Bremsrud ca 1910.

Når jeg er på disse kantene ser jeg for meg Dalbakken selv, Thomas Heftye, ønske velkommen ved å blåse i sin lur. Luren passet nok godt inn i hans nasjonalromantiske "image".

En mer realistisk versjon av velkomsten ville nok i de fleste tilfeller vært ganske annerledes. For Sarabråten ble drevet som småbruk også etter at Heftye hadde tatt over. Fra 1863 til 1891 het husmannen Kristian Jensen og hadde sikkert, som husmenn flest på den tida, knapt med tid til sosiale sysler. Men en hyggelig prat og en kopp iskaldt brønnvann mot tørsten ville det sikkert blitt en råd med.

I dag står bare ruinene igjen. Men de gjør nytte for seg. Både som rasteplass og som kulisser i Sarabråtspillet som gjennomføres annet hvert år for et stort publikum.

Her på plassen finner vi minnesmerket over ni falne milorgsoldater, reist i 1946. Det er også fristende med en liten avstikker langs "Dronningveien", oppkalt etter Oscar II’s dronning Sophie, opp til Hauktjern. Her finner vi "Speiderbautaen" plassert på akkurat det stedet Carl Dons dannet den aller første speidergruppe i 1910.

Og før turen fortsetter rundt vannet, tar jeg en liten avstikker til. For opp til venstre fra hovedstien går en annen sti opp til Sarabråtens vannreservoar. En flott dam, konstruert av Heftyes sønn Thomas jr. Et vakkert syn er det også, særlig under perioder med stor vannføring.

Plasser på østsiden av vannet

Det er et stykke å gå før vi kommer til neste plass som er Bremsrud. Dette er også en av middelaldergårdene rundt Nøklevann. På 1800-tallet var Bremsrud husmannsplass under Sarabråten. Vi kan se tufter etter Øvre Bremsrud på oversiden av veien og etter Nedre Bremsrud ned mot vannet. De nedre husene ble revet av hensyn til vannrestriksjoner i 1921, men våningshuset på øvre fikk stå til 1950.

Kattisa ca 1905

Bremsrud er i dag en idyll av et raste-, telte- og badested. Mye kveldssol gjør dette til et perfekt sted å tilbringe en solfylt ettermiddag.

Det får bli en annen gang, for jeg skal fortsette runden. Og den neste plassen vi kommer til er Kattisa. I mange år fra starten på 1900-tallet var "Mor Kattisa" en kjent og kjær person. Hun drev servering her fram til husene måtte rives i 1916. Også her var det hensynet til drikkevannet i Nøklevann som var avgjørende.

Hermana Hansen, som hun egentlig het, flyttet i stedet til Trollvannstua i Grefsenåsen og fortsatte serveringen der i mange år.↩

Kattisa er første gang nevnt i 1771 og ble utskilt som egen plass fra Rustad i 1849. Mens jeg rusler forbli tuftene etter husene og ned til rasteplassen ved vannet , drømmer jeg meg tilbake hundre år i tid. Østmarka var da vel etablert som tursted, men på plassene bodde det fortsatt fastboende. Hva var de opptatt av, hva pratet de om rundt kaffebordene? Da hadde de visst en god stund at plassene måtte fraflyttes. Kanskje var de litt resignerte? Ihvertfall tror jeg de var spente på hvordan livet borte fra Østmarka ville arte seg.

Østensjøbråten. Ukjent årstall

Plassene på veien ned mot Skullerudstua

Før jeg fortsetter turen forbi Rustadsaga, tar jeg nok en avstikker. Denne gangen blir det stien ned mot Fjelstad og Skullerudstua. For her er det også mye interessant lokalhistorie. Her fantes i middelaldergården Skraperud, men den ble visstnok aldr gjenreist etter ødegårdstida. Men på Skraperud sin grunn ble det istedet etablert tre plasser. Det er de to Hullet-gårdene (Skullerud-Hullet på østsiden av stien, og Rustad-Hullet på vestsiden) og Løkka som vi kommer til rett før Rustadsaga.

Hulletgårdene ble trolig skilt ut som egne bruk på 1700-tallet. Kildene forteller at Cudrio på Losby kjøpte engestykket Skraperud av Oslo Hospital i 1737. Løkka ble igjen skilt ut fra Rustadhullet i 1871.

I gamle dager ville nok hviningen fra sagbruket vært det som først fortalte at vi nærmet oss Rustadsaga. For bekken fra Nøklevann til Skraperudtjern har helt siden 1600-tallet blitt utnyttet til å drive sagbruk. Fram til 1954 ble det sagd her, etter 1914 ved hjelp av dampmaskin og den siste tida tok elektrisiteten over. Rustadsaga var opprinnelig en plass under Rustad gård, men er i dag eid av Oslo kommune og er et veldig populært serveringssted.

På vestsiden

Forbi Rustadsaga kommer jeg til den bratteste bakken på turen, av ukjente grunner kalt "Ingar-bakken". På toppen av bakken tar jeg stien inn til høyre og kommer til det som mange mente var den aller vakreste plassen rundt Nøklevann. Bråten er i dag også er den mest poplære av alle badestedene rundt vannet, og var bebygd i middelalderen. Gården var eid av Oslo hospital fram til 1842 og privateid fram til 1903, da Aker kommune tok over.

Det finnes mange beretninger om livet på Bråten, og på gamle bilder kan vi tydelig se hvilket flott sted dette var. Rundt 1900 var det seks-sju kyr og hest her, i tillegg til gris, gjess, ender, høns bier og jakthunder. Takket være beboernes standhaftighet, fikk bygningene på Bråten stå lenger enn på de andre plassene. Først på 1960-tallet ble de revet.

Sørli

Turen fortsetter langs vestsiden av Nøklevann, men nærmer seg nå slutten. Rett før jeg kommer til Haraløkka dukker en idyllisk, rød stue opp på høyre side. Dette er Sørli, den eneste gjenværende plassen rundt Nøklevann. I følge Lise Henriksen lå det fem plasser i dette området i siste halvdel av 1800-tallet. Østensjøbråten var en av dem, og livet her er skildret i Sigurd Senjes Østmarkbok.

Ellers mener mange at Sørli inspirerte Anne Cath Vestly til å skrive historiene om "Mormor og de åtte ungene". Sørli er akkurat slik et hus i skogen skal være. Selv sier forfatteren i et intervju i medlemsbladet til Østmarkas venner i 2006, at Sørli er en av flere steder hun tok inspirasjonen fra, det dreier seg ikke bare om ett sted.

Mens jeg lett jogger de siste metrene av turen, tenker jeg over hvilken skatt vi har her i vårt lokalmiljø. Østmarka er en fenomenal kilde til rekreasjon og friluftsliv, og hvis vi krydrer dette med litt kulturhistorie blir turen ekstra verdifull.