LogoHjem

«Han ledet på 1940- og 1950-tallet en spionring som stjal atomhemmeligheter i USA. I 1957 ble han arrestert av FBI og dømt til 30 års fengsel. Rudolf Abel ble utvekslet med den amerikanske spionflygeren Francis Gary Powers i 1962.»

Mesterspionen fra Damfaret

Tekst: Leif-Dan Birkemoe

I Rundt Vannet nr. 9 2009 fortalte vi om William Fisher som kom til Damfaret 18A som spion¹ for Sovjetunionen i 1932. Dette fanget NRK opp, og i mars 2013 ble det sendt et program på TV om mesterspionen fra Damfaret. Det var særlig de lokale og originale beskrivelsene vi hadde tilgang til som vekket NRKs oppmerksomhet. Ikke minst var det Frode Jacobsen og hans bror Knut som vi må tillegge mye av æren for å ha gravet fram de unike kilder om hva naboer kunne fortelle og hva de selv husket.

Familien Fisher fotografert på Godlia i 1932. Evelyn, Elena og William. Foto: Utlånt av Frode Jacobsen

Fra spion på Godlia til helt av Sovjetunionen

William Fisher bygget opp Sovjetunionens spionnett i Norge fra 1931til 1935. Han brukte flere dekknavn – Rudolf Abel er det mest kjente fra en senere periode.

Han ledet på 1940- og 1950-tallet en spionring som stjal atomhemmeligheter i USA og ble arrestert av FBI i 1957 og dømt til 30 års fengsel. Rudolf Abel, som han het ved arrestasjonen i 1957, ble utvekslet med den amerikanske spionflygeren Francis Gary Powers i 1962. Powers ble skutt ned over Sovjet i et U2 fly i 1960 på vei til Bodø flyplass. William Fisher døde av lungekreft i 1971, og fikk heltebegravelse som en av Sovjetunionens høyest dekorerte spioner.

Naboer i Damfaret

Frode Jacobsen og hans fire år eldre bror Knut bodde på 1930-tallet i Damfaret 14B. Da spionsaken ble kjent samlet de en del opplysninger fra Godlia og Damfaret om Fisher-familiens opphold i Norge fra slutten av 1931 til januar 1935. Gunhild og Frants Mohr i Damfaret 18B var nærmeste naboer til Fishers i 18A, og var derfor godt kjente med mye omgang. Paret hadde barna Per og Nina, omtrent jevngamle med Frode og Knut.

Oppholdet for Fisher-familien i Damfaret 18A varte i ett års tid. Resten av tiden bodde familien Fisher i en villa på Bygdøy, men opprettholdt forbindelsen med familien Mohr. De fleste opplysninger vi har om Fisher- familien fra Godlia-tiden er Gunhild Mohrs nedtegnelser.

Evylin danser. Ca 1932

Hvem var William Fisher?

William Fisher var ingeniør og radioekspert. Han var født i England og bodde i Newcastle til han fylte 19 år. Men han hadde russiske foreldre og en far som var overbevist kommunist. I 1922 tok faren med seg familien tilbake til Sovjetunionen som var opprettet etter revolusjonen. Der får OGPU – senere KGB – tak i den unge engelsktalende William. I mai 1927 ble William August Fisher – eller Viljam Genrikhovitsj Fisher som ble hans nye russiske navn – spion for Sovjetunionen.

William² og Elena giftet seg og mens William lærte spionfaget, ble datteren Evelyn født i Moskva i 1929. I 1931 var William Fisher klar for sitt første utenlandsoppdrag.

« Legale » og « illegale » spioner

William Fisher var en av de første av en ny type spioner som Sovjetunionen skulle prøve ut – de såkalte ”illegale”. Godlia og Norge var førsøksfeltet.

De siste par årene hadde nemlig sovjetiske spioner blitt arrestert i stort antall over hele Europa. De fleste av dem hadde vært tilknyttet ambassadene – som såkalt ”legale” spioner. Nå tvang krisen fram nye metoder.

Spesialtrente spioner skulle sendes til fremmede land uten å ha noen synlig forbindelse til Sovjetunionen. Der skulle de skaffe seg vanlig bolig og jobb, og leve et liv som en vanlig borger, mens de samtidig utførte sin hemmelige jobb.

Så tok William med seg familien og flyttelasset på nattoget vestover til Norge. Hans hemmelige identitet var spion med dekknavnet FRANK.

Kona Elena var utdannet ballettdanserinne og harpespiller.

Løgn og sannhet

Familien Fisher tok inn på et pensjonat i Parkveien, like bak slottet. Kort etter skaffet Aker kommune familien bolig i Damfaret 18A. I hagen reiste William Fisher en høy radiomast. Han fortalte naboene at han var radioingeniør, og at han var selger av radioutstyr.

Familien Fisher omga seg med både løgn og sannhet om sin forklaring på hvorfor de var i Norge. Elena fortalte at hun var russisk, men måtte flykte fra Sovjet fordi hun giftet seg med en utlending, engelskmannen William Fisher, som snakket Newcastle-dialekt. ↩


Familien bodde i Damfaret 18A. Foto: Leif-Dan Birkemoe 2013


Radioutstyr i hus og hage

Gunhild Mohr i nr. 18B – skrev ned sine erindringer om den mystiske mannen i nummer 18A:

«I annen etasje hadde han innrettet et arbeidsrom hvor det var fullt av verktøy, radiodeler, radiomottaker og – sender, morsenøkler og annet. En lang antenne førte fra taket til en 15-20 m lang mast i enden av haven. Her satt Fisher og arbeidet fortrinnsvis om natten. Da hamret det, klirret og tikket der inne. Men han la ikke skjul på sin virksomhet. Besøkende fikk lov til å titte inn også i dette rommet».

Godt med penger

Ekteparet Fisher hadde tilsynelatende godt med penger. Blant annet leide de hushjelp.

”Familien Fisher levde godt. De hadde en levestandard som lå godt over det som var gjengs på Godlia. Av og til virket det som ren ødsling når fru Fisher tok knuste egg og kastet dem i vasken.

Fru Fisher gjorde for så vidt ikke så forferdelig mye på kjøkkenet. Det virket som om hun ikke var vant til det. Dreide det seg om retter som krevde innsikt, gikk hun til naboene og ba om hjelp. Dessuten hadde hun hushjelp. Det var kanskje heller ikke alltid så lett å være hushjelp hos utlendinger med andre skikker og vaner. Men inntrykket var ellers at de skjemte Evelyn dyktig bort. I sin lekekrok i annen etasje hadde hun et utall av all slags leker. Hun fikk de lekreste klær, kjoler og kåper», skrev Gunhild Mohr.

Språkbarriere – Evelyn var tolk

Den livlige datteren Evelyn var to år da de kom til Damfaret. Hun lærte seg norsk på rekordtid og var tolk for mor og far.

«Hun snakket snart norsk like godt som russisk og engelsk. Hun gikk til naboene og fortalte hva foreldrene snakket om på russisk for så å bringe videre til foreldrene på russisk hva naboene snakket om på norsk», skrev Gunhild Mohr.

Folkesnakk, mistenksomhet og utvisning

På Godlia begynte folkesnakket. Hvordan kunne Fisher ha så mye penger når han knapt jobbet?

Etter hvert blir forsvaret og politiet mistenksomme. NRK har funnet et håndskrevet notat fra Generalstabens efterretningskontor der de slår alarm.

”Han er utdannet som elektriker, men har i Norge ikke hatt noget å gjøre. Imidlertid synes det som han har rikelig med pengemidler. Hans virksomhet bør nærmere undersøkes av politiet”, står det.

Likevel gikk det nesten to år til før politiet tok affære. Høsten 1934 fikk Fisher beskjed om at familien ikke fikk forlenget oppholdstillatelsen.

Den 15. januar 1935 forlot familien Fisher Norge, med tog fra Østbanestasjonen. På perrongen sto venner og naboer og vinket farvel.

Familien Fisher hadde lovet å skrive – men ingen hørte noensinne mer fra dem.

I 22 år fram til 1957 var det stille om William Fisher, men da han dukket opp igjen som Rudolf Abel vekket han oppsikt over hele verden på øverste politiske plan.

Rudolf Abel i håndjern i 1957. Dømt til 30 års fengsel i USA for spionasje ↩


Heltebegravelse

William Fisher alias Rudolf Abel døde i 1971 og fikk en heltebegravelse som spionen som stjal atombombens hemmeligheter fra USA på 1940- og 50-tallet.

Rudolf Abels kone og datter måtte kjempe en seig kamp mot sovjet-byråkratiet for å få lov til å bruke hans egentlige navn på gravsteinen. Rudolf Abel var bare et dekknavn – et dekknavn myndighetene tviholdt på fordi det hadde fått legendestatus i spionverdenen.

Men familien fikk det som de ville, på gravsteinen står det at hans egentlige navn var William Fisher.

Blant dem som leste navnet var en britisk journalist som dekket begravelsen. Reportasjen hans fikk alarmklokkene til å ringe hos overvåkingspolitiet i Oslo.

Hvem fulgte opp Fishers spionvirksomhet?

En skisse Rudolf Abel tegnet mens han satt fengslet. Den ble beslaglagt av FBI fordi de trodde at han hadde lagt inn koder som kun Moskva kunne forstå!

NRK beretter videre:

”I kjelleren på politihovedkvarteret på Victoria terrasse fant man et gammelt registerkort som viste at Fisher 40 år tidligere hadde bodd på Godlia.”

Funnet ga støtet til en stor etterforskning. Hvor mange agenter hadde Fisher klart å verve mens han bodde i Oslo? Var noen av dem i virksomhet ennå?

Ny tid - nye kilder

Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991 startet en ny tid med større åpenhet. Arkiver ble etter hvert åpnet både i Russland, USA og Norge.

I 2011 kom det ut en bok med tittelen «Abel-Fisher», skrevet av journalisten Nikolai Dulgopolov som intervjuet Evelyn året før hun døde i Moskva i 2007, 78 år gammel. Det er ikke mange faktiske opplysninger som kommer frem, men det sier mye om hvordan William Fisher holdt alt for seg selv. Evelyn forsto at det var noe spesielt med det faren drev med, men han fortalte aldri noe. Verken til sin kone eller datter. I alle fall har ikke Evylin fortalt noe konkret og direkte som fremkommer i boka.

Brev fra Godlia til Moskva

I boken er det tatt med utdrag av brev som William og Elena skrev hjem til slekt i Moskva.

Ingen navn på naboer er nevnt, ingen klare stedsnavn, ingen arbeidsoppdrag annet enn at William har problemer med å få seg jobb. Gode og hyggelige naboer nevnes flere ganger, noe som åpenbart betydde mye for familiens trivsel. Det ser ut at det inntrykket var gjensidig når Gunhild Mohr kan skrive:

«Herr og fru Fisher var usedvanlig sjarmerende og omgjengelige. De fant snart sin plass i miljøet på Godlia som på den tiden var ungt og drivende.» Det er nesten påfallende hvor raskt Fisher-familien etablerte seg i nærmiljøet. Trolig en del av strategien for en «illegal» agent.

Naboer får god omtale som hyggelige og hjelpsomme. I juni 1932 skriver Elena til sine svigerforeldre:

«… nå har vi svært gode, enkle, hjertelige venner, som hjelper oss med mye. Og dessuten har jeg og min mann lagt ned mye krefter i hagearbeid – vi har plantet blomster, hekk, jordbær osv. For ikke så lenge siden fant vi et pinnsvin, det ble døpt ”Tjutja”, og det har nå blitt boende hos oss…”

Glienicke Brücke mellom Øst– og Vestberlin. Stedet hvor Rudolf Abel og Francis Gary Powers ble utvekslet

«Åse Fiskerpike»

I et brev fra Elena til sin mor i januar 1932 kan vi ane at det er oppføringen «Åse Fiskerpike» av Godlia Amatørteater og ballettundervisningen på Østensjø skole som er under forberedelse:

«… Jeg ble spurt om å lære 6 jentunger en eller annen dans til en veldedighetskveld, og jeg takket ja med glede. Og nå er jeg blitt rådet til rett og slett å starte en liten ballettskole. Jeg er svært fornøyd, barna knytter seg til meg og selv om jeg ikke kan språket, forstår de meg utmerket.

Evelina deltar også i dansen, hun liker alt svært godt. Hun har overraskende godt gehør og minne. Jeg er svært glad for at jeg og min mann har funnet 2 familier som vi kan være mer naturlige hos…” ↩


Boken «Abel-Fisher» av Nikolai Dolgopolov, som kom ut i Moskva i 2011 har som forside bilde av mannen med et dekknavn myndighetene tviholdt på fordi det hadde fått legendestatus i spionverdenen. Illustrasjonen skjuler heller ikke at det var i USA det meste skjedde og at atomhemmeligheter sto sentralt. Dette er beretningen om livet til et bemerkelsesverdig menneske.

Gunhild Mohr har begeistret skrevet om fru Fishers deltakelse i oppføringen av «Åse Fiskerpike» på Østensjø skole:

«Og amatørteateret fikk plutselig koreografiske innslag. Her fikk Elena Fisher utløp for sine anlegg. Hun fant egnede unge piker som hun lærte opp i dans. Da Godlia Amatørteater i 1932 oppførte ”Åse Fiskerpike” i gymnastikksalen på Østensjø skole, var tilskuerne aldeles henrykket over den skjønne ballett. Ingen ting å undres over at familien Fisher hadde sikret sin plass i det lokale miljø.»

I lokalavisen «Aker Vel» datert fredag 12. februar 1932 finner vi en kritikk av forestillingen:

«Det var en svær oppgave Golia Amatørtater hadde påtatt seg ved å oppføre Margrethe Munthes eventyrkomedie «Aase Fiskerpike». Litt ned i avispalten finner vi denne omtalen: «En innlagt ballet, innstudert av fru Fisher, gjorde voldsom lykke. De 7 småpiker i sine vakre kostymer i den flotte belysning var virkelig et syn for øye».

Når fru Fisher nevner 6 jentunger, mens det er 7 i avisomtalen er det helt korrekt, for da er datteren Evelyn med i dansen!

Lysmesteren H.Chr. Wethal fikk «all ære av sitt arbeid»

Året før Sovjetunionen gikk i oppløsning fikk Rudolf Ivanovich (R.N.) Abel 1903-1971, den store ære å få sitt portrett på et frimerke med verdien 5 kopek. Over hans portrett står det: Sovjetisk etterretningsagent med belysningen som var meget virkningsfull, skriver avisen videre. William Fisher er ikke nevnt, men det er god grunn til å tro at han bidro vesentlig til lysmesterens suksess om vi skal tro Gunhild Mohr: «Amatørforestillinger i uegnede lokaler stilte store krav til det elektriske opplegg. Men Fisher mestret oppgavene med glans. Det ble lyseffekter nesten som på et ordentlig teater.»

I samme brev forteller Elena sin mor at «det er umulig for mannen min å finne seg jobb her, og han prøver å åpne forretning… Det blir vel ikke noe ut av det».

Kulturelle likheter og ulikheter

Sommeren 1932 skriver William Fisher: «… Det nærmer seg St. Hans, og stedets folk gjør i stand til festligheter. Det blir uendelig interessant med alskens folkedans, foxtrot og kaffe. Man morer seg i det hele tatt på samme måte som russere her – man både spiller trekkspill, og drikker bare kaffe i stedet for te…».

William Fisher skriver til slekt i Moskva om gaver og gjester:

«…Den eneste triste omstendighet er julegaver og gjester – for oss blir dette nå helt malplassert, men slik er det… Det er allerede mange samtaler med ”hva skal De gi til den og den? Jeg skal gi det og det…” Det hadde vært hyggelig å gi gaver til sine nærmeste, men her gir man til alle, til og med om man hater hverandre, alle

gir for anstendighetens skyld… Forferdelig dumt… Så, mine slektninger, slik er det».

Blindtarmbetennelse

Det er tydelig at Elena var helt avhengig av hushjelpen som Gunhild Mohr skrev om i sine erindringer. Elena skriver om det til sine svigerforeldre i juni 1932: «Det har vært en liten ulykke her hjemme. På navnedagen min fikk hushjelpen blindtarmbetennelse, og hun ble sendt på sykehus. Å klare seg uten henne er umulig, og jeg har med møye fått oppsporet en pike, riktignok gift. Hun har jobbet hos meg til nå, gjør alt raskt og erfarent, og viktigst – rent, og hun og Evelina er gode venner…»

Det er altså de små og store daglige hendelser som det berettes om hjem til slekt i Moskva. Det William Fisher sendte hjem i radiomeldinger til senteret i Moskva hadde nok en helt annet innhold….

For familien Fisher var det uten tvil en lykkelig tid på Godlia. Kombinasjonen «jobb» og privatliv virket lovende som arbeidsform for agenten som skulle få større oppgaver enn å lage lyseffekter til «Åse Fiskerpike».

Siste ord er neppe sagt i historien om William Fisher. Det har vi sagt før og gjentar det gjerne…

Det var først når gravstøtten ble reist at man ble klar over at William Fisher (Viljam Genrikhovitsj Fisher som det står på steinen) og Rudolf Abel var samme mann. Da gikk alarmen hos overvåkingspolitiet i Oslo. Foto: Fra boka Like Father Like Son – A Dynasty of Spies, av Vin Arthey, London 2004. Hans kone Elena er gravlagt samme sted.


Fotnoter:

¹ «Spion» eller «Spy» er en term som blir brukt av journalister og historikere, men aldri av sovjetiske/russiske agenter. «Etterretningsoffiser» eller «agent» blir gjerne brukt. Denne anmerkning finner man ofte som fotnote i russiske kilder på engelsk/norsk.

² Stavemåten William (Willi, Viljam), Elena (Elli, Elja) og Evelyn (Evelin, Evelina) er brukt ulikt i de enkelte kilder, alt etter om det skrives på norsk, engelsk eller russisk. Der det ikke er direkte sitater er den norske skrivemåte benyttet.




Kilder og takk til bidragsytere: