De bragte med seg svært viktige og hemmelige dokumenter. Det er utrolig å tenke på at kurerene bare brukte to dager på turen til Sverige. Selv hadde jeg brukt en lang dag på de 35 km fra Skullerud til Enebakk kirke.

Nå hadde jeg lyst til å prøve turen videre. 3 km øst for Enebakk kirke ligger en solid hindring: Øyeren. Ikke så fristende å følge i kurérenes fotspor. De tok rett og slett og tjuvlånte robåter for å komme over. Den gode saken var overordnet trivielle hensyn.

Jeg velger i stedet å starte fra Enebakkneset på østsiden av Øyeren. Bilen parkeres ved Kiwibutikken, og rett bak butikken fortsetter flyktningeruta østover. Ruta er stort sett lett å følge, siden den er merket med blå trekanter. Selv om været er fint, møter vi ingen andre der vi går.

Vi passerer Orlokstjern, og jeg ser meg ut en plass jeg kan ta en dukkert på tilbakeveien. Idet jeg nærmer meg Sollia, som var hemmelig mottakssentral for våpen, sprengstoff og radiosendere under krigen, går tankene tilbake til dem som gikk på de samme stiene for 70 år siden. Hvilket press det må ha vært å vite at rundt neste sving kunne det vente et bakhold. Det måtte være umulig å vite om tyskerne hadde avslørt mottakssentralen.

I dag er Sollia et fint sted å ta en rast, selv om gården er i privat eie. Fortsatt er det 7 mil igjen til Sverige, og det hadde ikke jeg lagt opp til. Hunden og jeg spiser nisten vår, og går et stykke til før vi snur og tar turen tilbake. Et bad i Orlokstjern er en perfekt avslutning på turen.

Til sikkerheten i Sverige

Den 16. september 1944 foretok tyskerne en razzia i Østmarka med flere tusen mann. De overrumplet og skjøt to milorgsoldater utenfor en hytte ved Bjønnebete. Og i februar 1945 skjedde det en opprulling som førte til at sju milorgsoldater ble arrestert og seinere henrettet. Men langs «vår» flyktningerute skjedde det lite dramatisk.

For landet som helhet var situasjonen en annen. Totalt flyktet omkring 50.000 mennesker til Sverige. Trafikken kostet 200 mennesker livet, og av disse var det omtrent 30 loser. Allerede i 1940 begynte folk å flykte til Sverige. Og flyktningestrømmen økte etter hvert som kontroll, sensur og forordninger ble mer og mer gjeldene. Det var ikke bare motstandsfolk som flyktet, de nærmeste pårørende til folk som hadde flyktet dro også. De kunne bli arrestert og torturert dersom de ble igjen i Norge. ↩

Dette gjaldt også andre grupper, som for eksempel tyskere og andre utlendinger som hadde flyktet til Norge fra nazismen før 1940. Også ungdommer i Norge, innkalt til arbeidstjeneste for tyskerne, utgjorde etter hvert en stadig større del av flyktningestrømmen.

Englandsfarten ble i løpet av 1942 så farlig at det å flykte til Sverige ble det eneste alternativet. Og etter at tyskerne i november 1942 intensiverte jakten på norske jøder, ble denne gruppen også en del av flyktningemassen. En regner med at omtrent 1000 jøder ble bragt i trygghet til Sverige

Eidskog og Grenselosmuseet

Egentlig hadde jeg tenkt å pakke teltet og følge hele ruta til Sverige. Den enkle varianten er å kjøre til Eidskog, til Skjølåsen der Grenselosmuset befinner seg. Sammen med kona velger jeg den enkle versjonen denne gangen og ankommer museet i nydelig sommervær. Museet ble opprettet i 1994 og befinner seg i gamle Skjølåbråten skole. Gjennom museets samlinger av gjenstander, dokumenter og fotografier får vi et levende og realistisk bilde av flyktningenes 12 mil lange mars mot friheten.

Pårørende til motstandsfolk i flukt fra arrestasjon og tortur

Noe som gjør turen hit ekstra interessant er at Sootkanalen, Norges eldste sluseanlegg fra 1849, befinner seg rett i nærheten. I elva Skjøåa ble det bygd 16 sluser, og anlegget ble brukt til fløting av tømmer, slik at sagbrukene kunne forsynes med tømmer fra kanalen helt fram til 1932.

Flyktningeruta øst for Øyeren er merket med blå trekanter

Sollia—fra mottakssentral under krigen til rasteplass nå