LogoHjem

Bolighøyhusets vekst og fall

Tekst: Jon Guttu

Da høyhusene i boligområdet Pruit Igoe i St. Louis, USA, ble detonert i 1973, så byplanleggere og arkitekter på hendelsen som det endelige dødsstøtet for høyblokken både som boligform og som element i byplanen. Ja, den postmoderne bevegelsen tok rivingen som tegn på modernismens fallitt, at en epoke nå var over og at andre verdier ville prege arkitektur og byplan. Så feil kan man ta. Nå er modernistiske ideer i arkitekturen igjen i skuddet og høyblokken lanseres som et alternativ

Til alle tider har folk drømt om å bygge høye hus. Tenk bare på Babels tårn, omtalt i Første Mosebok 11.6: ”Og Herren sa: Se de er ett folk, og ett tungemål har de alle.

Dette er det første de tar seg fore, og nå vil intet være umulig for dem, hva de får i sinne å gjøre.” Arkeologer forteller oss riktig nok at babylonernes tårn i virkeligheten var en ziggurat, en hundre meter høy trappepyramide, gjerne med et tempel på toppen, et sted hvor menneskene kunne komme nærmere gud og hvor en kunne studere stjernene. Mosebokens gud likte ikke dette og skapte en Babelsk forvirring ved å gi folket der forskjellige tungemål. En situasjon som på en norsk byggeplass i dag?

Figur 1. Babels tårn, det første høyhuset?

Vel, det var konstruktive problemer som opp gjennom historien hindret menneskene i å realisere sine visjoner om å bygge stadig høyere. Problemet var ganske enkelt at høyhus bygget av tegl ville kreve svært tykke vegger for å sikre stabilitet. Zigguratene og pyramidene var nærmest massive konstruksjoner. Gotikken klarte riktignok å få sine kirkebygninger til å stå ved hjelp av strebebuene som støtte på utsiden. Men det var først med stålskjelettet på slutten av 1800-tallet at det virkelig løsnet for høyhusbyggingen, nå med bygging av kontorhus i Chicago. Arkitekt Louis Sullivan var den kreative kraften, som også formulerte det funksjonalistiske slagordet ”Form follows function”. Stålskjelettet tillot høye bygninger med store vindusåpninger, som ga bedre lysforhold innendørs som igjen betød mer tilgjengelig gulvareal. Med tanke på boligbygging lå imidlertid kostnadene for stålkonstruksjonen umulig høyt.

Le Corbusiers boligvisjoner og praksis

Det neste trinnet mot bolighøyhuset finner vi med den fransk sveitsiske arkitekten Le Corbusier og hans futuristiske visjoner på 1920-tallet. I 1925 tenkte han seg hele det indre Paris revet og erstattet med gigantiske høyblokker i parklandskap og med åtte ganger høyere tetthet enn det vi kjenner fra norske drabantbyer. ”Den grønne byen” var slagordet og modernitet, rasjonalitet og effektivitet tjente som ideologisk begrunnelse. Det dreide seg om fullstendig utopiske prosjekter, men de fikk stor propagandistisk betydning.

Først rett etter krigen fikk Le Corbusier anledning til å demonstrere sine ideer i praksis. Det skjedde gjennom den såkalte Unité d’habitation eller ”fellesskapsboligen”. Blokken som ble reist i Marseilles, var 135 m lang, hadde 17 etasjer og 337 leiligheter beregnet for 1600 – 1800 mennesker. I omtalen av sine boligvisjoner snakker arkitekten om ” De elementære gleder”, om ”sol, luft og grønne trær”, at ”horisonten må gjenerobres”. I øverste etasje var det avsatt plass til en rekke sosiale funksjoner som helsestasjon, barnekrybbe, barnehage, legekontor og apotek. Alle typer forretninger, magasiner og offentlige tjenester var samlet midt i huset, i 7. og 8. etasje.

Her var også restaurant og barer. Et lite hotell med 17 rom stod til disposisjon for beboernes gjester. Beboerne kunne også bestille mat fra felleskjøkkener og vaske tøy i bygningens vaskerier. På taket var det foruten plass for solbad og lekeplass for barn, en gymnastikksal med dusjer og en løpebane på 300 m. Bygningen inneholdt et spekter av leilighetsstørrelser fra nærmere 140 m2 for store familier og ned til hybler på vel 30 m2 for enslige. Standardleiligheten som gikk over to plan, var 3,66 m bred og 24 m dyp med vinduer i de to endene. Dette ga plass til barnerom med dimensjoner 1,80 x 8,50. Leilighetens unormale proporsjoner skulle borge for en økonomisk utnyttelse av bygningens indre, et relativt billig areal å bygge.

Figur 2. Marseillesblokken, Le Corbusier var fascinert av Atlanterhavsdamperen hvor alt var tilrettelagt for det sosiale livet og hvor privatlivet var henlagt til små sovekabiner. ↩


I forhold til visjonen fra 1920-tallet hadde Marseillesblokken en beskjeden størrelse. Likevel ble den møtt med skepsis i Norge. Det var ikke først og fremst størrelsen som provoserte, heller livsformen. Den norske arkitekten Helge Abrahamsen, som besøkte blokken i 1948, karakteriserte leiligheten som ”et futteral for et tenkt menneske”. Beboernes handlinger var fastlagt på forhånd. Det var som et mareritt hentet fra Aldous Huxleys ”Brave new world”. Her måtte alt underordne seg planleggerens vilje. Den norske arkitekten forestilte seg menneskene klemt sammen i de smale leilighetene og i de uendelig lange og mørke korridorene når nærmere 1800 personer skulle inn i heisene og ut gjennom den samme inngangsdøren. De eneste formildende omstendighetene norske besøkende fant, var den skulpturale formen og den byplanmessig gunstige tettheten. Bygningen ble oppsummert som et skritt i feil retning, bort fra de humanistiske idealene og småskalatenkningen som var fremherskende i de første etterkrigsårene.

Bolighøyhuset slår gjennom i Norge

Blokkområdene som ble bygget her i landet på samme tid, hadde nesten konsekvent tre og fireetasjes bebyggelse. Det gjaldt områder som Keyserløkka, Valle Hovin og senere Lambertseter. Men utover på 1950- tallet endret holdningene seg i favør av høyblokkbygging. Først kom kritikken av drabantbyens utseende, som kjedelig og monoton med sin ensartete blokkbebyggelse. Deretter kom positive signaler fra flere svenske forskningsprosjekter både når det gjaldt høyhusets popularitet og kostnadene. Nye byggeforskrifter og nye konstruksjonsformer gjorde høyhuset konkurransedyktig også når det gjaldt kostnader. Samtidig blåste modernistiske vinder over planleggermiljøet. Et poeng var det også at man nå forkastet punkthuset med en oppgang og satset på ”skiveblokken”, som meget vel kunne tilpasses Le Corbusiers prinsipper. Skiveblokken slo gjennom på terskelen til 60-tallet, men forsatt hersket en viss skepsis mot å planlegge familieboliger i høyblokker. I første omgang ble det derfor i hovedsak planlagt småleiligheter i høyhusene.

Sundt premie for fremragende arkitektur ble i 1956-57 tildelt arkitektene Preben Krag og Jens Selmer for "høyhus med tilliggende blokk" på Bøler i Oslo. Dette prosjektet bidro fremfor noen til å endre fagfolks oppfatning av høyhus. I komiteens motivering het det blant annet: "Denne husgruppe med sine svære dimensjoner er på en harmonisk måte innpasset i byplanen. Den er av overbevisende god virkning også landskapsmessig sett ... Fasadeutformingen av høyhusene er bemerkelsesverdig ved sin fine rytme … Detaljløsninger, materialbruk og farvebehandling gir hele bygningsgruppen dens preg av fin byggekultur." Arkitektenes egen begrunnelse for de tre høyhusene var først og fremst landskapshensyn og vern av vegetasjon. At beboerne også lot til å sette pris på høyhustilværelsen, kom som en positiv overraskelse etter innflyttingen. Arkitektene kunne berette at folk syntes det var morsomt å bo der, jo høyere, jo bedre. "De henger i vinduene og har vidunderlig underholdning i døgnets skiftende lysstemninger En spesiell refleks på aftenhimmelen kommer fra lysene i Drammen."

Storblokken fikk med andre ord det beste skussmål både fra fagfolk og beboere. Det virket om alle positive krefter nå gikk god for boligformen. I årene som fulgte, ble det bygget høyhus i alle større norske byer, flere av dem inspirert av moderprosjektet i Marseilles.

Figur 3. Boligblokk på Bøler, et gjennomslag for storblokkene i Norge. Fotograf: trolig arkitekt Jens Selmer

På begynnelsen av 1960-tallet fantes to klare syn på høyhusbebyggelse i fagmiljøet.

Arkitekt Per Cappelen stod i 1962 fram som kritiker med et angrep på hele det modernistiske konseptet med soneplanlegging, drabantbyer og høyhus i parklandskap. Et poeng, som senere skulle vise seg viktig, var at det var lite å hente i form av arealutnyttelse ved å bygge høyhus. Kravene til solforhold tilsa at blokkene burde ha desto større avstand. For Cappelen stod det urbane miljøet som det viktigste. Som alternativ lanserte han funksjonsblanding i tradisjonell bebyggelse med gater og plasser, med norske sørlandsbyer som ideal. Det var her man fant urbant miljø og kontaktmuligheter. ↩


Figur 4. Idékonkurranse på Grünerløkka. Alle utkastene baserte seg på høyhus og drabantbyprinsipper

Det modernistiske synet ble uttrykt av arkitekt Christian Norberg-Schulz', på dette tidspunktet redaktør både av Arkitektnytt og Byggekunst. Han erklærte at kvartalet var en foreldet form, som hang sammen med lave hus og moderat tetthet. Kravet om konsentrasjon ville komme til å prege byutviklingen framover. "Det er derfor lite realistisk å motsette seg høyhuset som boligform, i stedet burde en med full energi søke å finne frem til høyhustyper som både tilfredsstiller menneskets behov for isolasjon og for sosialt samliv". Riktignok hadde også Norberg- Schulz motforestillinger til høyhuslinja, menneskene kunne bli anonyme nummer når de ble stuet sammen i høyhusene. Dette burde imidlertid kunne motvirkes ved å etablere menneskelige forhold på bakkeplan. En måte å utnytte høyhusets fordeler på, ville være å gjøre høyhusene tilstrekkelig høye og ikke "avstumpet" med 14 – 16 etasjer som i Oslo. Dermed kunne en spare natur både i og rundt byen.

Dette synet ble tydeligvis delt av vektige aktører i fagmiljøet. Da Oslo Byes Vel i 1961 tok initiativ til en idekonkurranse om sanering av Grünerløkka, la alle de fire innbudte arkitektfirmaene høyhus på bordet. Teamet Haugstveit, Lund og Slaatto foreslo blokker med inntil 36 etasjer. Begrunnelsen var at en så sentral tomt måtte utnyttes så sterkt som mulig. Den eneste som var skeptisk til utnyttelsen var Byplansjef Rolfsen, som vurderte utkastene. Som vi vet, ble Enerhaugen det eneste saneringsområdet hvor høyblokken gjorde sitt inntog i den tette byen. Her måtte en gå på akkord med soneplanens utnyttelsesgrad for å få prosjektet realisert.

Kritikken melder seg

Ikke desto mindre: 1960-tallet ble en høykonjunktur for høyblokken. Vi fikk områder som Tveita, Trosterud, Ammerud og til slutt Romsås. Blokkene på Tveita ble til som et kompromiss. Den opprinnelige planen tilsa 20 etasjer med 10 m mellomrom. Etter en endeløs bystyredebatt endte man med blokker på 13 etasjer og 50 m avstand. Men ennå mens de norske høyhusene var under planlegging midt i tiåret, begynte det å skurre. I 1967 presenterte det engelske tidsskriftet Architectural Review (AR) i et helt nummer, resultatene fra undersøkelser i førti nye områder rundt om i engelske byer. Her ble storblokkene tildelt ansvaret for hærverk, sosiale problemer og psykiske kriser. Tilsvarende dokumentasjon fra engelske og amerikanske høyhusområder i ettertid tyder på at fenomenene mistrivsel og vandalisme i nye høyblokkområder var reelle nok. Om årsaken til misèren, var riktig fortolket, kan derimot diskuteres. Trolig spilte andre momenter, som ressurssvak befolkning, oppløsning av sosiale bånd og uvant boligsituasjon inn ved siden av selve bebyggelsesformen. Det vesentlige i denne sammenhengen er imidlertid at de britiske erfaringene, med rette eller urette, fikk stor betydning for hvordan fagfolk i Norge så på høyhuset som boform.

Figur 5: I Ammerudundersøkelsen fungerte illustrasjonene retorisk og kritisk. Beboerintervjuene tydet på at folk var rimelig fornøyd med høyblokktilværelsen.

Også her i landet ble de nye drabantbyene underkastet fornyet granskning og spesielt de massive blokkområdene med høyhus. Undersøkelsene av området Ammerud i Oslo foregikk i årene rundt 1970 og er blitt stående som studien som satte bom for høyhusbyggingen. En slik konklusjon kan vanskelig spores fra teksten i rapporten som er balansert og forsiktig. Riktig nok var misnøyen med boligformen mer uttalt i høyblokkene enn i lavblokkene, men synspunktene lå likevel milevis fra beretningene fra de engelske høyhusområdene. At stemningen snudde, må også denne gang tilskrives de sterke faglige vindene som nå blåste over Europa men i motsatt retning fra ti år tidligere. Nå samlet fagmiljøene alle argumenter de kunne finne mot høyhusbygging: Var det egentlig så mye å vinne arealmessig på å bygge i høyden? Gikk det i det hele tatt an å skape noe godt miljø i slik bebyggelse? Hva med den sosiale kontrollen? Og hva med barnas situasjon, smårollinger nede på bakken og mor der oppe i trettende etasje?↩


I løpet av få år skiftet idealene til sin rake motsetning: Fra soneplanlegging til funksjonsblanding, fra drabantbyer i det grønne til bybebyggelse med gater og plasser, fra modernistisk storskalabygging til tradisjonell byggeskikk i liten skala. Planleggerne forkastet med andre ord hele modernismens byplankonsept og Unité d’Habitation ble i et slikt lys betraktet som fullstendig avleggs.

Saken omkring Pippiprosjektet i Ålesund ble et dødsstøt for høyhuset som familiebolig i Norge og illustrerer hvor raskt synet på denne boligformen endret seg i årene omkring 1970. I mars 1969 utskrev Ålesund kommune en lukket arkitektkonkurranse for området Larsgården, 5 – 6 kilometer utenfor bykjernen. Arkitektene Gerhard Mosebach og Oddvar Skjerve vant med prosjektet "Pippi", hvor alle boligene var samlet i en gigantisk bygning. Blokken, som i avisene ble betegnet som "Nord-Europas største", var 250 meter lang, hadde 12 etasjer og skulle romme 348 leiligheter, en størrelse på linje med Marseilleblokken. Både bystyret og Miljøverndepartementet hadde godkjent reguleringsplanen, prosjektkomitéen hadde hatt kontakt med Husbanken under prosjekteringen, og alt var klart for finansiering og bygging da Husbankens vestlandsavdeling i 1973 satte foten ned. Hovedstyret støttet avslaget, og etter mye om og men ble prosjektet stoppet. I løpet av fire år hadde altså fagfolk og ledelse i Husbanken (og størstedelen av de folkevalgte i Ålesund kommune) endret innstilling til høyhusprosjektet.

Er det høyblokkens ”skyld”?

Mange blokker i Le Corbusiers ånd ble til i etterkrigstiden. Noen har klart seg bra, andre har vært problematiske, ja mange til og med revet. Dette alene viser at det ikke kan være boligformen i seg selv som bestemmer høyhusenes skjebne, i hvert fall ikke bare den. Tvert i mot har det vist seg at omgivelsene eller sammenhengen bygningen inngår i er avgjørende for hvordan den klarer seg over tid. En skiveblokk plassert i et middelklassestrøk kan representere en etterlengtet boligform nettopp der. Befolkningen vil ha økonomi til vedlikehold og til å opprettholde eller etablere et supplement av tjenester og tilbud i bygningen som bidrar ytterligere til boligformens anseelse.

Jeg startet med boligområdet Pruit Igoe i St. Louis, som ble erklært ubeboelig og revet i 1973 etter omfattende vandalisme. Like ved, i området Cochren Garden, også det et høyhusprosjekt, klarte beboerne å organisere seg, stille krav til sin egen adferd og vedlikeholdet, beskytte området med gjerde og portvakt og heve hele områdets renommé som et hjem for fattige, men skikkelige mennesker. Vi må oppsummere at storblokker nok representerer en skjør og utsatt boligform og at fallhøyden på alle måter er stor, men at slike boformer ikke på noen måte er forhåndsdømte.


Fotnoter

  1. Bibelen eller Den Hellige Skrift s. 10 Det norske bibelselskaps forlag. Oslo 1962
  2. http://en.wikipedia.org/wiki/Louis_Sullivan
  3. http://fr.wikipedia.org/wiki/Plan_Voisin
  4. Abrahamsen, Helge (1950): "Cité Le Corbusier", Marseille
  5. Byggekunst 1950 Tillegget s. 29. Schjødt, Liv (1949)
  6. "Byen på høykant" Bonytt 1949:130 Samme kilder
  7. Usignert (1954): ”Tilsynsrådets uttalelse” Bygge- kunst 1954:173 ”Tilsynsrådet for byens utseende” var byens skjønnhetsråd når det gjaldt arkitektur.
  8. Kielland, Jacob Chr. (1956): ”Høyhus – Lavhus” BD-orientering 1956:1 s.6
  9. Krag, Preben og Selmer, Jens (1959): "Boligfelter på Bøler" Byggekunst 1959:169
  10. Cappelen, Per (1962): "Det urbane miljø" Byggekunst 1962:57
  11. Norberg-Schulz, Chr. (1964): "Høyhus", leder i Arkitektnytt 1964:161
  12. Norberg-Schulz, Chr. (1963): "Høyhus" Bygge- kunst 1963:115
  13. Norberg-Schulz, Chr. (1964)
  14. Flere forfattere (1961): "Grünerløkka – fire saneringsforlag"
    Byggekunst Side 185 - 202. Det er tankevekkende at utnyttelsesgraden i høyhusprosjektene ville ligge mellom 1,5 og 2,0, mens den eksisterende bebyggelsen i konkurranseområdet hadde utnyt- telsesgrad 2,0.
  15. AOK bystyret 1961 sak 311
  16. Usignert (1968): "Britiske boliger" Arkitektnytt 1968:23
  17. Bull, Grete, Hansen, Thorbjørn og Haug, Ragnhild (1971): "Å bo i drabantby Ammerud II Intervjuun- dersøkelse 1968/69" NBI Rapport 66, Oslo 1971
  18. Jørgensen, Kurt (1973): "Boligprosjektet Pippi – " Notat av 20/11-1973
    Formannen i juryen var Håkon Mjelva, ihuga funksjonalist og reguleringsarkitekt for boligområdet Ammerud i Oslo noen år tidligere
    Blokker er revet bl.a. i Sverige, England, USA og Frankrike, men ingen i Norge Som f.eks. Grefsen terrassehus