For Bryn representerte også 1830-tallet siste rest av den gamle tid, et gjennomført bondesamfunn. Det fantes noe få store gårder, men folk flest var nok husmenn som levde i fattigslige kår. Veistandarden ble stadig forbedret, men fortsatt fulgte man traseene etter de gamle oldtidsveiene. Når Thygeson bød opp til fest måtte nok Brynbeboerne nøye seg med å observere karjolene med fintfolk som dro opp fra hovedstaden over Galgeberg og Helsfyr før de tok sørøstover, krysset Alna ved Bryn bro og deretter opp Skøyenbakken. Østensjøvei og jernbane var fortsatt 20 år fram i tid. I dag minner navnet «Thygesons vei» om denne tida, og gjennom et besøk på Nordre Skøyen er det fortsatt i dag lett å se for seg stilig selskapelighet.

Thygeson som rådgiver for Christian Frederik

Men sett i større nasjonal sammenheng er det ikke stetteglass og høy cigarføring Thygeson først og fremst er kjent for. I disse tider, der vi feiere 200-års-jubileet for grunnloven, er det viktig å minne om at Thygeson satte tydelige spor i historien forut for 1814. Sammen med Carsten Anker var Thygeson den viktigste rådgiveren til prins Christian Frederik etter at han kom til landet i mai 1813. Som stiftamtmann i Akershus ble Thygeson betraktet som Norges viktigste embedsmann. Blant tidas vanskelige saker var det særlig bankvesen og pengesystem det gjaldt å få orden på, og her var Thygeson Christian Frederiks mest fortrolige rådgiver. ↩

Niels Emanuel de Thyges arvet Skøyen gjennom sitt ekteskap med Louse Pløen. Men før den tid hadde han levd et mangfoldig liv både som kaper-reder og som Christian Frederiks mest betrodde tådgiver

Kristian Frederik mistet i løpet av februar og mars 1814 sine sto nærmeste rådgivere. Thygeson dro til Danmark og Carsten Anker til England for å tale norges sak.

Derfor er det på mange måter merkverdig at Thygeson er helt fraværende i de prosessene som fører fram mot Eidsvoll og 1814. Hans erfaring og kompetanse burde kommet vel til nytte i denne vanskelige tiden. Hva skjedde, hvorfor forsvant han plutselig fra begivenhetenes sentrum?

Problemet var at Thygeson var et produkt av den danske helstaten, og etter Kielfreden i januar 1814 støttet han fullt ut Christian Frederiks krav om automatisk arverett til den norske kronen. Ikke nok med det: Han sendte også ut pålegg til sentrale personer om at det å «Adlyde prinsen» var den eneste løsningen mot alskens onder.

I tida fram mot «Stormannsmøtet på Eidsvoll» 16. februar, gikk Christian Frederik med på å søke kongemakt ut fra prinsippet om folkesuverenitet og ikke arverett. For Thygesen var dette et stort prestisjenederlag. Hans personlige omdømme fikk en knekk, og han fikk mindre og mindre å si.

Det var sikkert derfor en befrielse for ham da han i februar 1814 ble utnevnt til sendemann til Danmark for å skaffe mer korn til Norge. Han etablerte seg på sitt danske gods Bygholm og forsvant ut av den norske historien for en stund.

Thygeson som sjørøver!

Men hvor kommer så sjørøverhistorien inn? Hadde Thygeson virkelig bakgrunn som sjørøver?

For å få svar på det må vi gå enda noen år tilbake i historien.

Sensommeren 1807 ble de danske myndighetene tvunget til å utlevere den sterke dansk-norske marineflåten til den britiske krigsmakten. Britene hadde da bombardert København fra sjø og land i flere dager.

Britene, som var i krig med Napoleon, fryktet at flåten skulle falle i hendene på de franske styrkene som var oppmarsjert sør for de dansk-styrte hertugdømmene Slesvig-Holstein. Dette såkalte ”flåteranet” førte til at Danmark-Norge sluttet seg til Frankrike i Napoleonskrigene, og til at britene avskar kontakten mellom Danmark og Norge i de følgende 7 årene. ↩

Etter Flåteranet i København høsten 1807 ble danskekongen drevet i enda sterkere allianse med Naplolons Frankrike.

Blokaden påførte Norge katastrofale tap i handel, sjøfart og sviktende korntilførsler, og fattigfolk ble rammet av hungersnød.

Kaperfart fra 1807

I denne situasjonen spilte Kaperfarten en stor rolle for å forsyne landet med varer

Kaperfart er sjørøveri med myndighetenes godkjennelse. Det ble drevet av privatpersoner for egen regning som et virkemiddel i krigføring til sjøs. Målet for kaperfarten var å ta kontroll over fiendens handelsskip og føre dem og deres last til egen havn. Siden nøden og kornmangelen var så stor på denne tida, ble det oppfattet som en patriotisk handling å kapre et engelsk skip. Den kanskje mest kjente fremstillingen av dette er trolig i "Terje Vigen" av Ibsen.

Og den mest suksessrike av alle kaper-rederne i Norge var nettopp Thygeson. Han var på denne tiden en mektig stiftamtmann i Kristiansand. Dette ble den suverent største kaperbyen. Thygeson var den store drivkraften til at så mange som 300 fiendtlige skip ble bragt til havn! I tillegg la han inn en betydelig personlig innsats for å organisere innkjøp og transport av korn fra Danmark, noe ble svært viktig i disse nødsårene etter 1807.

Sett i ettertid mener historikerne likevel at kaperfarten fikk flere negative enn positive følger. Hundrevis av norske produsenter fikk ikke eksportert varene sine, og den stabile flyten av penger, informasjon og last ble brutt. Det resulterte i at bedriftseiere ikke fikk inntektene sine, og mellomledd og arbeidstakere fikk ikke lønn for strevet. Norske varer tapte anseelse i utlandet, og den opparbeidede tilliten i handelsleddene forsvant.

Juridisk sett kan sikkert kaperfart og sjørøveri oppfattes forskjellig. Likevel synes jeg det er såpass mange likhetspunkter at det er riktig å kalle Thygeson "Den største sjørøveren i kaperfartens historie"!