Boka som ble lansert fra Pax Forlag 15. april 2014 er en solid dokumentasjon om en allsidig person som i mange år hadde Bryn som sentrum for sin virketrang. Og dermed får vi også vite en hel del fra nærområdet.

Vi får dokumentert Harry Fetts tysk-svenske opphav i det hans tyske far Eduard Fetts var gift med svenske Christina Richert. Harry Fett er derfor halvt tysk og halvt svensk med de konflikter det lett kunne skape ved unionsoppløsningen og de to verdenskrigene.

Ruvende skikkelse

I første del av 1900-tallet var Harry Fett en ruvende skikkelse i norsk offentlighet. Han var Norges første riksantikvar og bygget opp et profesjonelt kulturminnevern i Norge fra grunnen av. I tillegg var han kunsthistoriker, museumskonservator, bedriftsleder, kunstsamler, tidsskriftredaktør, samfunnsdebattant og grunnlegger av tidsskriftet Kunst og kultur og selskapet Kunst på arbeidsplassen, to institusjoner som fortsatt er i virksomhet. Dessuten var han en uvanlig produktiv forfatter av vitenskapelige, kulturhistoriske og kulturfilosofiske tekster. I alle sine roller kjempet han historiens sak: Harry Fett arbeidet for at fortidens steder, gjenstander, hendelser og mennesker skulle bevares i samfunnets bevissthet – ikke som død nostalgi, men som levende tradisjon og anvendt refleksjonsstoff. Slik kunne historien gi samtiden identitet og retning. Dette sammendraget fra bokas omslag kan godt også tillegges Harry Fetts betydning for nærområdet.

Viktigste adresser

Takpapp- og vattfabrikken Eduard Fett & Co, Høyenhall fabrikker, rekrutterte mange av arbeiderene nettopp fra Bryn-området. Harry Fetts store betydning som arbeidsgiver har gitt boka et ekstra lokalt preg som mange vil ha glede av å bli bedre kjent med. Som vert ved sine mange middager og samlinger med kulturpersonligheter, antikvarer, industrifolk, skipsredere, politikere og kongelige ble Christinedal kjent som en av landets viktigste adresser i første halvdel av 1900-tallet. Harry Fett kunne også, om forholdene lå til rette, tilby sine gjester turer rundt Østensjøvannet. Fra andre kilder fortelles det at han selv spente på seg sine lengdeløpsskøyter om høsten når isen la seg på vannet.

Til Harry Fetts 70-årsdag i 1945 fikk han dette vinduet i biblioteket i gave fra arbeidere og funksjonærer.

Fra Vallø til Bryn

Boka utdyper, oppklarer og legger til en rekke forhold om lokale hendelser. Bakgrunnen for flytting av fabrikken fra Vallø ved Tønsberg og etableringen på Bryn blir godt dokumentert. Omgangskretsen til familien Fett som fra rundt 1890 slo seg ned på Nordstrand, kontaktene i miljøet på Vallø og lokaliseringen av kontoret i Karl Johans gate var i stor grad bestemmende for etableringen og ikke minst utviklingen av fabrikken på Bryn fra 1895. Villaen Christinedal omtalte Eduard Fett som «ungkarsbolig», et tre etasjers hus som etter branntaksten i 1901 ble oppgitt til en grunnflate på ca. 10 x 5 meter.

Hvorfor navnet Christinedal?

Hvorfor Eduard Fett valgte å gi sin ungkarsbolig navn etter sin svenske svigermor Christina Richert undrer forfatteren seg over og forsøker seg på en forklaring. Hans svigerfars tekstilfabrikker i Västra Götaland bar også samme navn. Det kan gi hentydninger til en form for industridynasti. Men navnet ble ikke mye brukt i familien. Huset ble vanligvis ganske enkelt kalt for «villaen» på Bryn.

Børs og katedral

Harry Fett var i hele sin oppvekst ikke spesielt interessert i å gå inn i fabrikken og når tiden kom overta familiens industrivirksomhet. Han var først og fremst orientert mot kunst og kultur. Etter studieår i utlandet, sekretær i Fortidsminneforeningen, amanuensis ved Norsk Folkemuseum, giftermål og doktoravhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætten overtok han i 1911 fabrikken etter sin fars bortgang. Når han i 1913 ble utnevnt til riksantikvar fikk han for alvor utfordringen mellom børs og katedral. Var det mulig å være kunsthistoriker og industrileder på samme tid? Men å drive familiearven videre sto sterkt i hans bevissthet. Hans valg ble derfor en todelt virksomhet, oppgaver det skulle vise seg at han maktet på en mesterlig måte. Og Bryn med fabrikk og villa ble stedet som skulle bety mye for resten av livet, selv om familien også bodde på andre adresser i Oslo.

Riksantikvaren

Stortinget vedtok i mars 1912 at det skulle opprettes en statlig embetsstilling med ansvar for kulturminnevernet. Etter en periode med tautrekking utnevnte regjeringen arkitekt Schirmer, men han døde bare etter fem måneder som riksantikvar. Ny runde ble innledet og mot slutten av 1913 ble Harry Fett utnevnt til ny riksantikvar. En stilling han hadde til 1946. Hans første prosjekt var restaurering av gamle norske kirker. Året 1914 ble Harry Fetts start som riksantikvar og det falt sammen feiringen av 100 år for Norges grunnlov. En situasjon som minnet om landets lange tradisjon. Nå hadde Harry Fett to store oppgaver, Høyenhall fabrikker og kulturminnevernet.

Brann og mosaikk-terrasse

Allerede i Eduard Fetts tid var det endringer og utvidelser av både fabrikk og villa. Skiftende markedsforhold, ikke minst etter unionsoppløsningen i 1905 og under første verdenskrig stilte store krav til tilpasning av driften. Fabrikkbygningene ble ved flere anledninger hjemsøkt av brann. Tjære var lett antennelig, et stoff som ble brukt ved fremstillingen av takpapp før den mer anvendelige asfaltemulsjon ble tatt i bruk, det som omtales som omlegging fra tjærepapp til asfaltpapp.

Den mest omfattende brannen fant sted rundt årsskiftet 1915/1916. Våren og sommeren 1916 gikk den 41-årige Harry Fett i gang med å gjenreise fabrikken. Han bodde i villaen og overvåket arbeidet. «Bryn er ingen ferie, ingen hvile, ingen villa – Bryn er arbeide», skrev han til sin kone. I 1917 sto det nye fabrikkanlegget klart, og virksomheten var i gang igjen. Da grunnmuren til fabrikken skulle støpes trengte man stein og det ble sprengt ut et stykke av fjellknausen bak villaen. Uttaket av stein hadde etterlatt et tilnærmet flatt område rammet inn av to fjellvegger. Harry Fett hadde flere ideer om hva dette kunne benyttes til, men som vi vet ble det underlaget for mosaikkterrassen, også kalt eventyr-terrassen, med de mange skisser av Harry Fetts venner. Harald Sørensen på fabrikken var mester for tilhugging og istandsetting. Høsten 1918 var det hele på plass. Dermed var det duket også for andre oppgraderingen i hagen med antikke og middelalderske steinskulpturer.

Boka gir forklaring på hvordan gjenstandene som preget hagen gjennom flere tiår kom på plass. I 1917 kjøpte Harry Fett deler av gjenstandssamlingen fra Jaffaområdet og det østlige Middelhavet som den eksentriske baron Plato von Ustinow auksjonerte bort i Kristiania. Det var fra denne samlingen marmorbrønnen fra den venetianske adelsfamilien Cornaros på Kypros stammet fra. Den sto på plenen foran villaen helt fram til 2009.

Opprustning til representasjonsbolig

I denne perioden rustet Harry Fett også opp innendørs både oppe og nede. Han gravde ut underetasjen og forvandlet den fra en krypkjeller til fullt beboelig etasje med bl.a. den såkalte «bodegaen». Tørkeloftet bygde han om til malerisal, den såkalte Christian Krohgsalen. Forfatteren skriver at fra denne tiden fremsto Christinedal som representasjonsbolig og at Harry Fett la mer og mer av sin utstrakte selskapelighet til Bryn. De som ble invitert kunne fortelle at selskapene alltid var langvarige, morsomme og hyggelige. Trengte man overnatting var det gjesteværelser i huset eller i «Den gule stue» som omtales to-tre ganger i boken, stuen som fulgte med da Eduard Fett kjøpte eiendommen av Kildal på slutten av 1800-tallet. I fredningsdokumentene sier Byantikvaren at «Den gule stue» først kom til fabrikkområdet rundt 1920. Uansett hvor lenge den har stått her har den først og fremst vært gjestebolig for Harry Fetts gjester. At den ble flyttet fra plassen Rognerud er det ingen uenighet om.

Hamsun-eika

Harry Fett hadde god omgang med tidens markerte forfattere. Blant disse gjorde Knut Hamsun stort inntrykk med sin bok Markens grøde. Harry Fett gikk inn for at Hamsun burde få Nobels litteraturpris for bonderomanen i 1919. Da det ikke skjedde opprettholdt Fett sitt forslag til Svenska Akademien også i 1920. Da Hamsun ble tildelt prisen skrev han til Harry Fett: «Nobelprisen for mig – for mig! Tak og pris for Deres Brev. Det er det bedste jeg har faat». Som kjent plantet Harry Fett et eiketre mellom fabrikken og villaen i 1919, på Hamsuns 60 årsdag. Treet er i dag omfattet av fredningen under benevnelsen «Hamsun-eika».

Prins Eugen - malerprisen

Et bekjentskap som skulle få stor betydning for Harry Fett var den 10 år eldre prins Eugen som han første gang traff i et teselskap på Stockholms slott. Prins Eugen var kong Gustav Vs yngste bror. Mens hans far Oskar II var bitter på nordmennene etter unionsoppløsningen hadde malerprins Eugen hjerte for skandinavisk kultursamarbeid og kjærlighet til Norge. Hans vennskap med norske kunstnere stakk trolig dypt. I boka beskrives forholdet mellom de to som en «slags tvillingsjel».

Ikke underlig at prinsen hadde sitt faste rom på Christinedal.

Sosial omgang

Det var få av fabrikkens 60-70 ansatte som var fagorganisert og ikke blant de rødeste. Likevel var storstreiken i 1921 en belastning for Harry Fett. Virksomheten var

for liten og forholdet mellom eier og arbeidere for vennlig til at klassekampen fikk noe gunstig klima der, skriver Kristin B. Aavitsland. Allerede under Eduard Fetts ledelse ble det knyttet sterke bånd mellom bedriften og flere av arbeiderfamiliene. En av disse var Sørensen-familien. Harald Sørensen steinhuggeren bak mosaikk-terrassen, var med fra fabrikken på Vallø. I mer enn to generasjoner var det et respektfullt og vennskapelig avhengighetsforhold ingen hadde planer om å rokke ved, fortsetter forfatteren. Slik Eduard Fett hadde gjort la Harry Fett også vekt på å pleie en viss sosial omgang med sine ansatte. Det fortelles også om joviale hendelser på Bryn der Harry Fett viser stor tilpasningsevne som «aristokratisk demokrat». Når det kom til stykke var han mer humanist og kulturfilosof enn forretningsmann, mener forfatteren.

Krigstid

Under krigen 1940-1945 spilte Harry Fett en pragmatisk rolle. Han tok klart avstand fra tyske myndigheter. Samtidig hadde han et tett forhold til motstandsbevegelsens sivile leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg som også hadde egen nøkkel til Christinedal. Et sted han kunne søke tilflukt når det brant under føttene hans. På fabrikken ble det organisert flyktningtransporter fra Bryn, ledet av hus- og bedriftslege Olaf Hauge som var en vel ansett gjest ved bordet hos Harry Fett. Fett korresponderte med sin venn prins Eugen som var en slags håndlanger for Harry Fetts mange hjelpeoppdrag i Sverige for norske flyktninger.

Under 2. verdenskrig var Høyenhall fabrikker et sentralt sted for flyktningtransport til Sverige. Her er Harry Fett på vei til fabrikken i 1943. Kilde: Østensjø lokalhistoriske bilder.

«Demokratisk lapskausbespisning»

La oss avslutte med beretningen om feiringen av Harry Fetts 70 år som han fylte i september 1945. Over 200 gjester var invitert til «demokratisk lapskausbespisning» og «folkefest» i hagen på Bryn. Halvparten av gjestene var fabrikkens ansatte. Resten var selebriteter fra ut- og innland. Vi skulle tro at dette ikke gikk ubemerket for seg på Bryn.

Boken er lettlest, rikt illustrert med bilder, flere med lokal tilknytning. Antall sider 613. Alle med interesse for lokalhistorie vil ha glede av å lese boka.