Det vanlige bildet av en milorgmann er en med maskinpistol iført enten forsvinningsdrakt eller annen uniform. En mann som var villig til å ofre liv og helse for fedrelandet og som i tillegg hadde den nødvendige fysikk og ikke minst psykiske egenskaper som skulle til.

Hvordan kunne det gå til at en speidergruppe med ungdommer fra Bryn så godt som 100% stilte opp som milorgsoldater.

For å få et innblikk i dette, tok jeg i 2010 en samtale med Rolf Holth som var sjef for tropp 300 i gruppe 13132 i milorg. Han har også selv skildret dette på en levende måte i boka ”Fra gasbind til sten-gun”.

På spørsmålet om Bryn var et ideelt oppvekststed for elitesoldater, svarer Rolf: ”Det er viktig å huske at alt skjedde svært gradvis. Vårt ønske var opprinnelig bare å opprette og bemanne en førstehjelpstasjon. Det at vi til slutt ble bevæpnet med maskinpistoler var en naturlig følge av det som skjedde rundt oss. Vi var unge og fulle av overskudd og livslyst og ønsket primært å hjelpe til der behovet var størst.”

Speiderne på Bryn

Ved krigsutbruddet i 1940 var det mange som så for seg at Norge kunne komme til å bli en arena for omfattende stridigheter. En åpenbar mulighet var et massivt angrep fra England. Dette ville føre til et stort antall sårede og stort behov for førstehjelp.

På Bryn var det på denne tiden en velfungerende speidertropp. Speidervirksomheten her ble opprettet i 1926, ble godt utviklet i 1930-årene, og hadde i 1940 blant annet 2 seniorpatruljer. I april og mai 1940 tok denne speidergruppen ansvar for å etablere en kombinert førstehjelpsstasjon og brannobservasjonspost på Nordre Skøyen hovedgård. De ble tildelt omfattende sanitetsutstyr fra distriktet, og brannvaktene holdt utkikk fra tårnet. Siden det var krigshandlinger med bombing og luftskyts i Oslo i april- og maidagene 1940, deltok de aller fleste partuljeførere, seinorspeidere og rovere, tilsammen 36 mann, i dette arbeidet. De ble inndelt i lag og var i aktivitet dag og natt.

Rolf forteller at de så på dette som en naturlig fortsettelse av speiderarbeidet. Her fikk de virkelig muligheten til å omsette i praksis den kunnskapen de hadde skaffet seg gjennom mange års speidervirksomhet. Sanitetsstasjonen ble etablert i full forståelse med den tyske okkupasjonsmakten, for frykten for at Oslo kunne bli arena for omfattende krigshandlinger var stor.

Etterhvert ble det åpenbart at en umiddelbar alliert invasjon ikke var underveis, og santitetsstasjonen ble mer eller mindre nedlagt utover sommeren 1940.

Likevel fortsatte noen av Bryn-speiderne sin treningsvirksomhet. Kunnskap om sanitet kunne fortsatt bli nyttig i en uavklart krigssituasjon..

Unntakstilstand

11. september 1941 ble det erklært unntakstilstand i Aker, Bærum og Oslo kommuner. Fra den dato ble også all speiding forbudt. Fortsatt disponerte speiderne det ganske omfattende sanitetsutstyret på Nordre Skøyen, og man diskuterte nå hvordan dette utstyret kunne komme til nytte framover. Krigen så ut til å trekke i langdrag og det gjaldt å gjemme unna sanitetsutstyret før okkupasjonsmakten fikk fatt i det. Etter 11. september hadde speiderbevegelsen blitt pålagt å innlevere alt de hadde av utstyr, leirutstyr, telt, kokekar, personlige effekter som drakter osv til sentrale depot.

Sanitetsutstyret og de andre effektene ville utvilsomt komme til nytte i evt seinere konfrontasjoner med okkupasjonsmakten. Problemet var å finne et sikkert lagringssted. På Skogen gård i nærheten av Sølvdobla ble det funnet et sted som var sikkert nok, det kalte de ”Bikkjehuset”. I løpet av oktober, november og desember i 1941 foretok 4 av speiderne mange transporter av utstyret med sykkel opp hit.

Milorg-gruppe 13132

Hittil hadde virksomheten vært drevet av speidernes ønske om å være til nytte, den var ikke regulert eller styrt på noe vis. De var en av flere grupper som tenkte at på en eller annen måte kan vi være til nytte i nasjonens vanskelige tid. Dette skulle etterhvert endre seg, kontakter ble opprettet og virksomheten mer koordinert og strukturert.

I spissen for dette arbeidet sto dr. Reidar Mathisen. Han hadde allerede skaffet folk til sanitetstjeneste og ønsket å benytte ungdommen fra Bryn i en sanitetsavdeling på 10-12 mann.

Og fra vinteren 1942 ble det planmessige arbeidet med å sette opp en sanitetsavdeling satt igang. Speidergruppen dannet etterhvert tropp 3 i det som var milorg-gruppe 13132, 1.tropp hadde stort sett utgangspunkt i idrettsbevegelsen, Bjart/ Freidig/ Grønvold, kjernen i 2.tropp bestod av politiske radikale, mens 4.tropp også mye bestod av speidere. Dette var ungdommer som gradvis kom med i motstandsbevegelsen. På tross av at de visste at deres virksomhet kunne medføre strenge straffer, var det lite frafall. Et viktig prinsipp var at man skulle vite så lite som mulig. Strukturen i milorg, informasjon om de andre troppene kom ikke fram før etter frigjøringen. På denne måten reduserte man risikoen for lekkasjer.

Milorg fikk sin endelige form fra høsten 1942, og landet ble inndelt i distrikter. Gruppen med utgangspunkt i vårt nærmiljø hørte under avdeling 13130. ↩

Opplæring og forberedelser

Vinter og vår 1942 ble mye benyttet til å transportere sanitetsutstyr, ski og skikjelker, primuser osv til et sikrere sted enda dypere inn i Østmarka, et sted kalt ”- 25 grader Øst” i Deledalen. Sanitetsopplæring med dr Martinsen i spissen ble også mer systematisert, de fikk faste treningedager og antall deltakere vokste.

På Oppsal forgikk opplæringen bl.a. i en underjordisk ”bunker”, rett bak Jacobsens gartneri.

Gruppens virksomhet gikk lenge upåaktet hen, men dette skulle snart endre seg. I februar 1943 ble 2 av gruppens medlemmer arrestert i sine hjem, lenket sammen og kjørt bort. Alle som hadde vært i kontakt med disse to fikk ordre om å gå i dekning. Viktige papirer, kart, oversikt over etterretninger måtte også berges før tyskerne fikk fatt i dem. Disse var gjemt i ”bunkeren” på Oppsal og ble under dramatiske omstendigheter bragt i sikkerhet

Mange andre tilsvarende grupper ble rullet opp i Oslo og omegn i disse dagene, det gikk rykter om omfattende arrestasjoner og tøffe avhør.

Likevel forsatte virksomheten, og gruppen på Bryn/ Oppsal omfattet høsten 1943 omtrent 120 mann.

Avisen ”Frontnytt”

Rolf forteller at han for sin del også opprettet avisen ”Frontnytt” som han skrev og distribuerte i nærmiljøet. Her formidlet han nyheter mottatt fra BBC gjennom sin illegale radio. Radioen var bygd inn i taket på uthuset der han bodde, volumkontroll og søker var kamuflert som festeskruer for et reinshorn som hang i taket! En gang fikk han et hint fra gode venner om at han kanskje burde senke volumet noe. BBC var nemlig godt hørbart for alle som tilfeldigvis passerte på veien ved uthuset!

Det hører også med til historien at en naboene i nærheten var erklært nazist. Hva om det var nazisten som tilfeldigvis hørte Rolfs illegale radio, ville ikke det medført umiddelbar anmeldelse og fengsling? Rolf tror ikke det. Trass i harde meningsmotsetninger, ville naboen nøyd seg med å advare Rolf uten å alarmere sine overordnede. Det er godt å høre at medmenneskelige hensyn i naboskapet på Bryn tross alt betydde en god del.

Økte aktiviteter, økt risiko

I tillegg til sanitetsøvelsene, ble gruppens aktiviteter også mer orientert mot sabotasje- og protesthandlinger. Plakater ble spent over veien ved Østmarksetra og andre steder: ”Jo svakere NS er, jo sterkere er Norge”. Man foretok innbrudd i tyskernes proviantlagre for å sikre seg soveposer og annet nyttig materiell. I en hytte ved branntårnet, der tyskerne hadde en radiostasjon, brøt de seg inn og sikret seg en koffertradio.

Utover vinteren 1944 kom også de lokale jentene med i dette arbeidet. De dannet et eget santitetslag under dr Mathisen, og en av deltakerne her var Rolfs seinere kone Ellen Sørby. Fra dette tidspunktet begynte også en mer systematisk våpenopplæring. Intstruksjon i bruk av Sten- gun, Bren maskingevær, håndgranat og sprengstoff ble foretatt i private hjem i nærmiljøet.

I Østmarka fortsatte øvelsene med større intensitet, orienteringsløp og utstyrsforflytninger i største hemmelighet. Det å bevege seg med kart og kompass i marka ble sett på som suspekt aktivitet fra tyskernes side.

Den 16. september 1944 gjennomførte tyskerne en omfattende razzia gjennom Østmarka. En mengde tyske soldater trålet marka systematisk, og to Milorgjegere fra Bryn/Oppsal ble fanget og seinere henrettet. Nå ble alvoret i situasjonen enda klarere og understreket behovet for forsiktighet og hemmeligholdelse.

Det som også var helt klart på slutten av 1944, var at det kommende året kom til å gi en endelig avgjørelse. Samtidig som det bragte håp, hadde troppen også vanskelig for å tro at de alle ville få oppleve friheten og freden. ↩

Milorg-karer ser ut over Oslo fra Nordre Skøyen hovedgård 1945, nærmest Hans Edv. Krisoffersen og Arne Furulund. Rolf Holth, Østensjø lokalhistoriske bilder.

Milorg-karer på vakt utenfor Møllergata 19 i frigjøringsdagene.
Rolf Holth til venstre, Ragnar Hansen til høyre.

De siste handlinger

1945 startet med intens aktivitet fra Milorgs side. På Bryn lagde man en detaljert plan om å sprenge Østensjøveiens bro over jernbanen, en plan som heldigvis aldri ble utført. Andre sabotasjehandlinger mot anlegg som okkupasjonsmakten hadde nytte av ble imidlertid utført.

13. februar skjedde den store tragedien: Gestapo møtte opp hjemme hos en av aksjonistene og i tumultene som fulgte ble en drept og en tatt til fange. Seinere ble ytterligere 10 mann tatt til fange og seinere henrettet. De øvrige i samme tropp måtte enten flykte til Sverige eller gå i dekning. Fra nå av ville nok Gestapo vise Bryn- distriktet økt oppmerksomhet!

Dette førte også til en omgruppering. Det ble opprettet to kamplag og et sanitetslag. Samtidig ble det også varslet at en våpenforsyning var underveis. I samarbeid med kirketjener Sørby, ble det bestemt at Østre Aker kirke var et utmerket lagringssted for våpnene. Våpnene, som kom fra England, ble sendt ut i fallskjerm over Nordmarka. De ble fraktet videre med lastebil og ankom Gjelleråsen 12.mars. Herfra ble de eskortert av 4 syklister fra Milorg, først fram til Fjellhus og seinere til kirken.

Og mens et begravelsesfølge var i ferd med å forlate kirken, ble våpnene i all hast flyttet fra lastebilen over til kirkens uthus. Noen dager seinere ble de igjen flyttet, denne gang fra uthuset til kirkens sakresti. Mye av den påfølgende våpeninstruksjonen ble også gjennomførst i kirkestuen på Østre Aker kirke.

Når som helst kunne de nå bli utkalt til kampskole, men den ble aldri noe av. Freden sørget for at den typen tjenester ble overflødige.

Selv om det var åpenbart at krigen gikk mot slutten, visste ingen hvordan overgivelsen ville skje. For Milorg gjaldt det derfor å være best mulig forberedt på ulike scenarier. Våpnene fra kirken ble fordelt og den siste uka før freden foregikk våpenpuss og våpentrening for fullt i kirken.

Morgenen den 8. mai innledet en gledens dag for Norges befolkning. For Milorg innledet det også uker med intens virksomhet, vakthold og overtakelse av militære knutepunkter. Først den 1.august 1945 ble virksomheten formelt avviklet og overtatt av lovlige sivile og militære myndigheter.

Milorg-ungdommene fra Bryn fortsatte å møtes etter krigen. Et godt kameratskap ble vedlikeholdt gjennom Milorg foreningene. Kanskje sørget dette kameratskapet også for at mulige psykiske ettervirkninger etter krigen ble mindre enn de ellers ville blitt? Rolf sier: ”Alle var vi glade for at krigen var over, vi gledet oss til hurtigst mulig å komme over i en sivil jobb. Såvidt jeg vet var det ingen som slet med åpenbare psykiske problemer etter det de hadde opplevd”.