Antall fanger

Fra brosjyren «Sovjetiske krigsfanger i Norge» utgitt ved utstillingen i 2010 på Forsvarsmuseet i Oslo fremgår det at fangeleiren på Etterstad hadde under 500 fanger. Folk som bodde øverst i «firkantblokka på Etterstad» kunne se ned i russerleiren og oppgir «3-400 unge russere».

Dette «smykkeskrinet» er laget inne på leiren. Enkle redskaper må fangene ha hatt, men med et profesjonelt resultat. Foto: Ørnulf Pedersen, 7.03.2015.

Hvem var fanger

Det kom skipslaster med fanger til Norge helt fra høsten 1941. De første gikk direkte til Nord-Norge der behovet for arbeidskraft var størst. På Etterstad ble trolig leiren påbegynt tidlig i 1942. Hovedtyngden av fangene på Etterstad var russere, men vi finner også folke fra hele Sovjetunionen. Fanger kom også fra andre land, bl.a. Polen. De fleste var fanger fra Den røde armé, men også sivile russiske fanger var i Norge.

Forbudt med kontakt

Det var strengt forbudt å ta bilder av fangeleirene eller ha kontakt med fangene. Derfor foreligger det lite dokumentasjon om de daglige forhold i leiren.

Arbeidsplassene utenfor leiren var derfor stedene de fleste kontakter med sivilbefolkningen ble etablert. Ofte i forbindelse med smugling av mat. ↩

Forholdene i leiren var i stor grad avhengig av kommandanten. Den generelle omtale av fanger på arbeidsplasser rundt i byen kan tyde på at kommandanten eller kommandantene i Etterstadleiren ikke var av den mest brutale typen. Det var også stor forskjell på enkeltvaktene. Det var først etter frigjøringen av de frigitte fangene kunne fortelle om fangeoppholdet.

Forpleining

En typisk dagsrasjon for en sovjetisk fange i Norge var i de fleste tilfeller ca. en liter suppe til frokost, lunsj var som regel matrester fra tidligere kveldsmåltid, brød og kaffe, eller suppe til kvelds. En sjelden gang fikk krigsfangene litt kjøtt, poteter, ost eller fisk. Dagsrasjonen med brød var på 300 gram frem til de første månedene av 1945, da den ble redusert til 220 gram. (Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, side 57).

Fangene var innlosjert i brakker. Bjørn Østreng fra Granhekkveien som hadde besteforeldre i nærheten forteller at han etter frigjøringen gikk inn i noen av brakkene og kan huske at det var over- og underbrisker i lange rekker.

Ved frigjøringen oppgir Marianne Neerland Soleim (Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, side 111) at leiren på Etterstad hadde 771 fanger. Antallet vaktmannskap var på samme tid 165 mann og 69 mann i kategorien underoffiserer. Foruten en kommandant, en adjutant, en lege, en offentlig tjenestemann og en leder for hvert kompani. Fangeleiren var en del av den store tyske Etterstadleiren, en såkalt aksial leir, som fra inngangsporten hadde en lang bred gate med brakker på begge sider.

«Magre og skitne»

De som var barn under krigen erindrer nød, sult og dårlige klær. Når fangene «marsjerte forbi på vei til arbeid, lenket sammen, ser jeg ennå for meg de lidende ansiktene, beina var surret inn i filler og avispapir, de var magre og skitne». (Byminner nr. 2 2008).

Rundt leiren var det et «gjerde av tre med piggtråd på toppen, det var mange meter høyt, men det fantes små groper nede på bakken som var akkurat store nok til at vi kunne få plass til litt brød eller en kålrot. Vi hadde ikke mye mat selv, men vi ga til russerne allikevel. Noen av vaktene lukket øynene og lot som om de ikke så oss. Men når en bestemt vakt sto i vakttårnet, måtte vi holde oss unna», erindrer et tidsvitne som var barn under krigen. (Byminner nr. 2 2008).

25 slag for en potet

Det fortelles om fangen Feodor Vasilijevitsj Rodin som ankom Oslo havn i april 1942. Ved ankomsten hadde han blitt hyllet av nordmenn til tross for at tyske vakter var til stede, og mange gråt da de så hvordan fangene så ut. På Etterstad var behandlingen forholdsvis god så lenge leiren var åpen for innsyn, men så ble det satt opp gjerde rundt leiren og behandlingen ble like brutal som fangene hadde opplevd før de ankom Norge. «Fant vi en potet på veien og tok den med oss fikk vi 25 slag». (Arbeiderbladet 19. mai 1945, gjengitt i Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941- 1945, side 80). ↩

«De kunne synge»

Et visst overskudd til sosialt samvær må det ha vært. De som bodde i nærheten av leiren forteller at «russerne, de kunne synge. Inne fra leiren lød det nydelig trestemt sang». Melodier som nevnes er Stenka Rasin, Kalinka og Volga, Volga. (Byminner nr. 2 2008).

Frigjøring og feiring

Aftenposten tirsdag 29. mai 1945 beretter at Stalingradfilmen ble vist for 1500 frigitte russiske krigsfanger i Verdensteatret 28. mai. Formannen for kommisjonen for hjemsendelse av sovjetborgere i Norge V. N .Gnevnshev talte til fangene. Her uttalte han at fangene på Etterstad vil få den ære å reise først, fordi de har vist en så eksemplarisk oppførsel.

Under to konserter som Olavsguttene holdt på Etterstad for de frigitte fangene var det også et innslag med kor og solister fra fangene selv. De fremførte sitt hjemlands sanger som kunne høres langt ut over leirområdet. (Aftenposten 30. mai 1945).

Et annet innslag var vektløfting der russerne kunne forsøke seg på vektløftermerket. 50 russere klarte merket. I artikkelen står det at 3000 frigitte fanger var til stede. (Aftenposten 28. mai 1945).

Konsert av frigitte russiske fanger ble avholdt på Colosseum kino. Samme avis gir uttrykk for at det er vekslende antall russiske fanger i byen. Snart oppgis det 1000 en annen dag 2500. (Aftenposten 16. juni 1945).

I Arbeiderbladet i juni 1945 ble det referert fra en matiné på Nationaltheatret som ble holdt til inntekt for Norges Røde Kors. Her leste tidligere krigsfanger en hilsen: «Vi vil aldri glemme det norske folk som med fare for sitt eget liv rakte oss en hjelpende hånd tvers over piggtråd og bajonetter og som ikke bare ga oss mat, men også noe som var like viktig: gode nyheter som holdt motet oppe». (Arbeiderbladet 19. juni 1945). ↩

«Min nabo heter nød»

Byminner nr. 2 2008 i artikkel «Min nabo heter nød», Russer- leiren på Etterstad under andre verdenskrig finner vi denne sangen skrevet ned av artikkel- forfatteren Ingeborg Margrethe Andersen etter et møte med Aud Eriksen (16 år i 1945), Else Marie Moe (7 år i 1945) og Knut Larsen («unggutt» i 1945):

Repatriering

Arbeidet med å identifisere personer med sovjetisk statsborgerskap for repatriering og tilbakesendelse til Sovjetunionen var en oppgave sovjetiske, norske og allierte myndigheter ikke alltid var enige om. Dessuten ønsket heller ikke alle frigjorte fanger hjemsendelse.

Kategorisering av de frigitte fangene var et vanskelig punkt. Mange falt i gruppen «disputeds», de omstridte.

De som hevdet eller ønsket å være sovjetborgere ble sendt til Etterstad for deretter å bli repatriert. I boka Russerfangene av Einar Kr. Steffenak (side 235) berettes om en bortføring og tvangsflytting til Etterstad.

Det var ganske vanlig at soldater i Den røde armé oppga falske navn når de ble tatt til fange. Derfor var det ikke alltid lett å holde orden på hvem som var hvem. På Etterstad forsøkte man å plassere alle som oppga at de var sovjetborgere og ønsket tilbakereise. Det gir seg også uttrykk i omtale av fangene fra Etterstad.

Hjemreise med tog fra Loenga

I Aftenposten 13. juni 1945 rapporterer avisen under overskriften «800 sovjet-russiske fanger på Etterstad reiste hjem i dag». Avisen kan berette at det var «staute og sterke karer som så ut til å ha kommet gjennom kasernelivet uten synlige merker».

Oberstløytnant Evgeni Koptev, sjef for den russiske kommisjon i Oslo, holdt en kort tale for soldatene. Han uttalte at leiren på Etterstad nå er under oppløsning, og at det er meningen at fangene nå skal komme hjem hurtigst mulig. Han ønsket alle sammen en god reise, og bemerket at de ganske sikkert vil få en hyggelig mottakelse når de kommer hjem til en lengtende familie, som så lenge har måttet vente på sine kjære. - Takk for alt dere har gjort i disse krevende årene.

Toget gikk fra Loenga «over Charlottenberg og Falun til Gävle. Derfra reiser soldatene med finske fartøyer til Finland hvor finske og russiske mannskaper i fellesskap sørger for den videre transport», kan vi lese i Aftenposten denne dagen. Med på denne reisen må vi anta at fangene fra Østensjø hadde plass.

Hjemkomsten

Hva som møtte de sovjetiske fangene ved hjemkomst har vært gjenstand for mange spekulasjoner og undersøkelser. I utgangspunktet kategoriserte Stalin alle krigsfanger som landsforrædere. Det var svært få som krysset grensen som frie mennesker. Etter grensepassering ble de sendt til kontroll- og utsilingsleirer og det kunne ta både ett og to år før deres skjebne ble avgjort. (Marianne Neerland Soleim: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945, side 333).