LogoHjem
Tilbake

«Karl XIIs hule» og eierne av Østensjø gård

Fra felttoget til Karl XII i mars 1716 og noen lokalhistoriske betraktninger

Tekst og foto: Leif-Dan Birkemoe
Illustrasjonene av Andreas Hauge gjengis etter tillatelse fra Aschehougs Forlag

På vestsiden av Østensjøvannet rett før turveien stiger bratt opp mot Tallberget ligger det en stor stein tett inntil fjellveggen. Bak steinen er det en kløft i fjellet. Området bak steinen og kløften i fjellet kalles «Karl XIIs hule». Betegnelsen ”hule” er vel å trekke det noe langt, men det er hva historien beretter. Hva kan være bakgrunnen?

I monografien til Haakon Tveter fra 1925 kan vi lese: «I den bratte Tallberaas er en stor kløft, som går under navn av Carl XIIs hule, skjønt visstnok uten historisk grund; i den bratte fjellvæg har Taarnfalken i mange aar hatt rede og i mine guttedage bemæktigede senere general Ole Hansen og jeg os æggene ved hjælp av en lang stang med jernøse i den ene ende fra den motsatte side av kløften. Det var jo en begivenhet for os gutter, som ivrige ægsamlere.»

Riksantikvar Harry Fett skriver i 1951: «Noen kaller plassen for Karl XIIs hule, et navn skal den ha. Riktigere er det nok å kalle den «Sofus på flåtens hule», men det er ikke fullt så fint». «Sofus» var en original som fra tid til annen kunne sees ved Østensjøvannet.

Hvordan kan navnet «Karl XIIs hule» ha oppstått? Har noen av krigerkongens karolinere vært her for 300 år siden?

Svensk angrep – norsk forsvar

Rundt Oslo er det en rekke steder «fotspor» eller minnemarkeringer etter Karl XII og hans karolinske dragoner under felttoget mot Christiania og forsøket på å innta Akershus festning i mars 1716. Det er nok, slik Harry Fett skriver, kanskje litt «fint» å kunne knytte svenskekongens navn til et sted i nærmiljøet.

Karl XIIs to siste felttog var i virkeligheten slutten på Den store nordiske krig (1700 -1721) som ble utkjempet mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige under Karl XII på den annen side. Det svenske hegemoni i Østersjøområdet gikk mot slutten. For Norges vedkommende betydde de svenske angrepene i 1716 og 1718 noe mer. Det helhjertede norske forsvaret kom indirekte til å øve stor innflytelse på Norges politiske historie. Trusselen fra den mektige svenske krigsmakten skapte i 1716 en spontan og ekte norsk patriotisme.

Om Karl XII er det skrevet mye. Ikke minst nå ved 300 års markeringen. Utstillingen Beleiringen 1716 på Akershus festning i 2016 gir en bred oppdatering helt fra Sveriges stormaktstid til Karl XIIs død på Fredriksten festning i 1718. Lokalhistorisk er det særlig Groruddalens historielag med Skansene på Bakås innen sitt interesseområde, som naturlig nok har tatt opp temaet. I den sammenheng engasjerte arkitekt og tidligere byantikvar Kjeld Magnussen (1923-2016) seg sterkt. Ved et besøk hjemme hos han i Jøranstien rett ved Østensjø gård spurte jeg han i oktober 2010 om «Karl XIIs hule» ved Østensjøvannet var kjent for han. Det var det ikke, men han ble tydelig interessert i en nærmere begrunnelse. Han holdt da på med å legge siste hånd på utgivelse av dokumentet Svensk angrep – norsk forsvar - Christiania 1716 sammen med sine medforfattere Ivar Bu og Jan Lillejord. Heftet er datert februar 2011.

Det å ta opp et nytt spor var trolig ikke aktuelt på det tidspunkt. Vi skal derfor, på bakgrunn av at «hulens» navn som må gå langt tilbake i tid, prøve å sannsynliggjøre at noen av krigerkongens dragoner virkelig kan ha vært ved Østensjøvannet i mars 1716, altså for 300 år siden. Betraktningene tar utgangspunkt bl.a. i det forfatterkollegiet la frem i 2011 kombinert med ytterligere informasjon i forbindelse med publikasjoner frem til i dag. Østensjø gårds eiere hører også med i disse betraktninger, et forhold som ikke ble berørt i Svensk angrep – norsk forsvar- Christiania 1716.

Angrepet

Angrepsplanen for 1716-felttoget bygget på at en armegruppe på 3000 mann under ledelse av kongen selv skulle bryte inn i Norge fra Värmland. En annen gruppe på 4000 mann under generalløytnant Carl Gustav Mörner skulle trenge inn fra Dalsland. Ved en knipetangsmanøver ville så de to styrkene omringe Christiania og erobre den norske hovedstaden. En tredje og mindre styrke hadde til oppgave å sørge for kommunikasjonene med Sverige over Svinesund.

Den 8. mars 1716 krysset svenskene riksgrensen ved Värmland. I Høland kom det til kamp med norske styrker som ble nedkjempet. Men et kraftig snøvær over hele Østlandet forsinket svenskenes videre fremrykning og verdifull tid gikk tapt. Overraskelsesmomentet som var en del av strategien, ble dermed sterkt redusert. General Mörner ignorerte Fredriksten og Fredrikstad festninger og marsjerte mot Christiania. Men for kongens armegruppe skulle forsinkelsen og et sterkt norsk forsvar på Bakås skanse ved Ellingsrud 14. mars gjøre at Karl XII endret sine planer. ↩

Stormakten Sverige

Forholdet mellom Danmark-Norge og Sverige hadde i lengre tid vært preget av gjensidig mistro og uvennskap. Fiendskap blusset tidvis opp til regelrett krigføring. Under de mange krigene i tiden 1560- 1660, oppnådde Sverige militær fremgang og store landerobringer. Etter inngåtte fredsavtaler i 1645, 1658 og 1660 hadde Danmark- Norge skrumpet inn betraktelig. Sverige hadde overtatt Skåne, Blekinge, Halland, Båhuslen, øyene Gotland og Øsel, samt de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen. I tillegg hadde Sverige erobret Karelen, Ingermanland, Estland, Livland samt Vorpommern med øya Rügen, Wismar og hertugdømmet Bremen og fyrstedømmet Verden.

Gjennom erobringene ble Sverige et stormaktvelde med landområder på begge sider av Østersjøen. For Danmark-Norge var tapene av de tidligere besittelsene et tungt slag som kongemakten ønsket å hevne. Heller ikke Russland og Polen kunne ak-

septere landavståelsene.

Med kongeskiftet (Karl XII konge fra 1697) så Sveriges fiender sin store mulighet. Tiden var kommet for å gjenvinne de tapte landområdene. Danmark-Norge (Frederik IV), Russland (Peter den store) og Sachsen-Polen (August den sterke) inngikk derfor en angrepskoalisjon i 1699. Planen var å gå til et overraskende angrep på Sverige fra tre kanter for å binde de svenske styrkene opp på flere områder. På denne måten ville man øke utsiktene for seier betraktelig.

Kilde: Utstillingen på Akershus festning i 2016: 1716 Beleiringen.

De gule og røde områdene ble avstått til Sverige gjennom fredsavtaler på 1600-tallet

Om vinteren er det fri sikt fra Østensjø gård og over mot «Karl XIIs hule». Steinen er synlig omtrent midt på bildet. Foto: 04.02.2003

Om morgenen den 16. mars marsjerte derfor Karl XIIs armegruppe sørover isen på Øyeren mot Enebakk og Spydeberg. Den 18. mars ankom angrepsstyrken Hølen der kongen møtte Mörner. Den samlede svenske hæren marsjerte videre mot Christiania, først på den Fredrikshaldske kongevei. Natten 20. til 21. mars overnattet kongen på prestegården ved Ås. For å unngå oppsatte sperringer på landeveien marsjerte armeen i stedet på den islagte Bunnefjorden mot Christiania. Akershus festning og Christiania dukket opp ved middagstider 21. mars 1716, men svenskene ble møtt med heftig beskytning fra festningen. Om morgenen den 22. mars red Karl XII med sin stab inn i en nesten folketom by for å finne et hus til hovedkvarter.

Det fant han i Vognmannsgaten i Vaterland, omtrent der Radisson SAS-hotellet ligger i dag. De fleste innbyggerne i Christiania hadde flyktet ut av byen og Akershus festning var klar til kamp med en garnison forsterket til 3000 mann.

Stensrud skanse og Langen-vassdraget mot Basmo festning

Etterretning spilte et vesentlig bidrag både på norsk og svensk side. De svenske armetroppenes bevegelser mot Oslo ble overvåket av norske militære skiløperpatruljer. Svenskene var imidlertid ikke utrustet med ski og var derfor i større grad avhengig av veier, islagte vann eller gode stier. Beretningene fra felttoget viser forbausende godt kjennskap til hvilke hindringer svenskene ventet seg fra norsk side.

Svenskene visste at det ved innfartsveiene til Christiania var anlagt en serie skanser og såkalte forhugninger for å hindre eller sinke en fiende i marsjen mot byen og festningen.

I syd lå det to skanser med særlig betydning for Østensjøområdet, Haugbro ved Gjersjøen syd i Oppegård kommune på begge sider av elven mellom Tussetjern og Gjersjøen på grensen mot Langhus i Ski kommune.

Herfra var det veiforbindelse til Christiania som måtte sperres. Ved Sværsvann, Stensrud skanse eller postering som det heter på kart fra tidlig 1700-tall. Stedet er i dag vanskelig å lokalisere i landskapet, men lå like ved Store Stensrud gård ved Enebakkveien. Når en postering ble anlagt nettopp på Sværsvann, var det for å sperre veien som kom fra Enebakk over Langen som igjen førte mot Basmo festning i Rødnes og videre til Onstadsundet, et godt kjent sted for kryssing av Glomma. Basmo festning var en viktig base for forsvaret, men maktet ikke oppgaven som sperrefestning. Basmo var godt utbygget og ble aldri angrepet eller erobret. Beliggenheten var imidlertid altfor avsides og lett å omgå under en invasjon. Derfor ble festningen senere oppgitt og den militære aktiviteten forflyttet. ↩

Angrepet på Bakås

13. mars begynte Karl sin marsj over isen på Nordre Øyeren, og slo leir ved gårdene Røykås, Kjenn, Rolfsrud og Skårer. Han visste at den korteste vei derfra til Christiania var gjennom passet ved Bakås. Allerede same dag ble det sendt en styrke under oberst von Rosen (1688-1769), bestående av 50 ryttere, frem for å rekognosere. De ble slått tilbake.

Om morgenen 14. mars dro kongen personlig frem for å ta situasjonen i øyesyn, og kunne konstatere at veien mellom snøfonnene var så smal, at det bare var plass til to mann i bredden. Ikke desto mindre ble oberst Christer Schlippenberg (1697-1716) beordret til å angripe. Fra skansene kunne veien bestrykes med kanoner. Det har neppe vært særlig grovt skyts det har vært mulig å bringe frem under disse forholdene, og en må regne med at skuddvidden for den tids artilleri var maksimum 500 m og for håndvåpen 100 m.

De norske forhugningene var gode og det gikk heller dårlig for de svenske styrkene. De trakk seg tilbake før tapene ble for store. Hvor mange som ble såret eller drept finnes det ingen oversikt over, verken på svensk eller norsk side. Svenskene forteller at artilleri ble benyttet. Samme dag trakk svenskene seg tilbake. Bygningene på Ellingsrud gård ble brent. Det er uvisst om dette skjedde i forbindelse med kamphandlingene, eller om det var en hevnakt fra svenskene. Karl slo leir på Skjetten og Stalsberg og ble der 15. og 16. mars.

Derfra ble det gjort et forsøk på å passere skansene på Gjelleråsen (Oldtidsveien), men den stillingen viste seg også å være for sterk.

Forsøket med å ta seg over Nitsund førte heller ikke frem. De norske styrkene holdt området nord for Nitsund. Svenskenes avmarsj sydover Øyeren på isen i den dype snøen startet 17. mars.

Ellingsrud og Bakås tegnet inn på et kart av Darre/Friis fra 1797

Kart fra 1716. Utsnittet viser området rundt Christiania. Under navnet «Eggerberg» er det et vann som ligger i forlengelsen av Langen. Det er nærliggende å tenke på Østensjøvannet, men størrelsen stemmer neppe. Fra utstillingen på Ringerike Museum. Foto: 13.07.2016.

På kart som Karl XII hadde tilgang til benevnes traseen «Weg von Christiania über Langen nach Basmo» (Accurate Carte i Hennes Majestet Dronningens Håndbibliotek på Amalienborg slott i København, gjengitt i Svensk angrep – norsk forsvar-Christiania 1716 med avmerking av skansen. Når veien gikk over vannene «Langen» betyr det vintervei, på det lange vassdraget helt ut mot Enebakk- områdene med videre forbindelse mot Onstadsundet.. På vestsiden av Langen gikk det en kongevei («Den Basmoske kongevei») som er sommerveien til Basmo, gjerne nevnt i forbindelse med «Den Fredrikhaldske kongevei». På siste etappe mot nord gikk disse kongeveiene samlet til Christiania. Veien til Basmo, i alle fall som kongevei, må ha gått ut av militært bruk når festningen ble nedlagt, men det skal fortsatt være spor etter veien (Fønnebø 2004). I denne sammenheng må vi ha klart for oss at Karl XII benyttet vinterveiene i den grad de ikke var sammenfallende med sommerveiene.

Reidar Fønnebø (1920-2010) kaller veien over Langen for «Den vestre vinterveien i Østmarka», den samme veien som sokneprest Wilse tegnet på sitt kart fra 1700-tallet med navnet «Vinterveien til Smaalenene over Langen Søe, Onstad Sund, Øyeren og til Fredrick Hald»». For Karl XII et brukbart alternativ dersom ikke Stensrud skanse var effektiv barrikade.

Veien fra Enebakk og Langen fortsatte mot Abildsø gård (Østensjø) og over Alna ved Bryn. Vinterveien gikk over Østensjøvannet. Denne veien hadde betydelig trafikk, ikke minst av trelast til Christiania og fikk etter hvert navnet Plankeveien. Vi må derfor kunne gå ut i fra at Karl XII kjente til denne mulighet, om nødvendig ta deler av veien i bruk for oppklaringspatruljer noe han trolig vurderte etter det mislykkede forsøket med å forsere Bakås skanse.

Takket være Stensrud skanse ble områdene rundt Østensjøvannet ikke hjemsøkt av felttoget.

Karl XIIs vei

Da Karl XIIs armegruppe stod ved Ellingsrud ca. 3 km nord for Nordre Elvåga og vurderte nye veier til Christiania kan det godt passe inn i strategien at kongen sendte en oppklaringspatrulje over Elvåga og fortsatte vestover i Østmarka på den nordlige del av Plankeveien. Denne veien var en rask og kjent vei mot Christiania, godt egnet for en rytterpatrulje. Deler av denne veien kalles fra gammelt av Karl XIIs vei. I boka Østmarka fra A til Å, (Even Saugstad 2012) nevnes det at veien ved Øgården på gamle kart het Karl XIIs vei.

Rytterpatruljen må, for å ha gjort inntrykk, ha vært av en viss størrelse. Husmennene på Skytten og Øgården kan ha sett dragonene på sin ferd gjennom Østmarka. Kanskje kom hovedstyrken etter? Beretningen har så blitt fortalt til etterfølgende slektledd og på et visst tidspunkt ble Karl XIIs vei nedfelt på kartet som et alminnelig navn.

Tradisjonen forteller at Karl XIIs soldater skal ha vært på Guldsmeden og at det kom til strid her. Finfallåsen rett nord for Guldsmeden skal av enkelte være tolket som «fiendefallåsen». Sigurd Senje trekker i sin bok om Østmarka også inn historiene om funn av kanonkule og en svensk uniformsknapp. Kan det ha vært en trefning mellom en norsk og en svensk rekognoseringspatrulje? En gressvoll på Skytten, den gang under Losby gods, skal en gang ha båret navnet Svenskesletta. Navnet Svenskemyra ved Eriksvann (Østmarka fra A-Å) sies også å ha oppstått etter Karl XII.

Karolinere ved Østensjøvannet?

Vi kan derfor tenke oss at patruljen fra Karl XIIs arme beveget seg østfra på Plankeveien over Nøklevann og på siste etappe av rekognoseringen over Østensjøvannet og fant at den store steinen ved Tallberget kunne gjøre nytte som hvileplass. Kanskje gjorde de noe uforsiktig opp ild etter en strevsom ferd i dyp snø gjennom Østmarka. Dessuten er det ikke lett å skjule hester bak den store steinen. Om denne betrakting kan ha noe for seg må Karl XIIs karolinere ha vært ved Østensjøvannet omkring 15. mars 1716. Trolig returnerte patruljen samme vei.

Her skal det skytes inn at Karl XIIs menn kan også ha vært i området i de ukene beleiringen av Akershus varte. Da måtte de rekvirere mat til folk og fôr til hestene fra bøndene i Aker, noe som førte til en viss farting rundt på gårdene. Etter at Karl XII gav opp beleiringen forlot han byen over Ekeberg 29. april på Den Fredrikhaldske kongevei (Ekebergveien), heller ikke så langt unna Østensjøområdet. ↩

Forskansede veisperringer foran Christiania

I våre krigerske konflikter med Sverige var sikring av veiforbindelsene over grensen en viktig del av den militære strategi. Fra Elverum i nord til Svinesund i syd førte alle disse ferdselsårene inn til Christiania, der Akershus fetning lå som selve nøkkelen til herredømmet over Norge. Allerede i 1640-årene, under Hannibalsfeiden, ble det satt opp befestede posteringer der viktige veier førte gjennom terreng som lett kunne forsvares.

Hovedveien fra Moss til Christiania førte gjennom Hølen til Ås, der vinterveien gikk ned til Bunnefjorden med isvei inn til byen. Den var meget benyttet, for fjorden frøs om vinteren og skipstrafikken til Christiania nådde da bare til Hølen og Son.

Helårsveien svingte ned til Haugbro ved Gjersjøen i Oppegård og derfra videre over Ljabru til byen. Ved Haugbro lå det den viktig befestet postering.

Veien fra Enebakk fulgte isen på Langenvassdraget om vinteren. Sommerveien knyttet seg til ved Sværsvann, og her lå Stensrud postering (skanse).

Fra Øyeren kom hovedveien over Rælingåsen forbi Lørenskog kirke. Den tok opp i seg en bygdevei fra sagbruksområdet ved Strømmen og kalles derfor «Gamle Strømsvei». Bakåsen skanser bevoktet overgangen i høydedraget mot Furuset i Aker.

Kilde: Foreløpig rapport om Skansene på Bakås. Historikk 1716 og undersøkelser 1999-2000 og Svensk angrep – norsk forsvar- Christiania 1716, februar 2011. Begge utgivelser forfattet av Ivar Bu, Jan Lillejordet og Kjeld Th. Magnussen.

Anna Colbjørnsdatter og Østensjø gård

Men noen må trolig ha sett karolinerne ved Østensjøvannet i midten av mars. Står man på Østensjø gård, spesielt på Nordre, er det fri sikt rett over til «hulen». Om vinteren er det nærmest ingen naturlig hindring for utsynet. Eier av Nordre Østensjø gård var på den tiden Jonas Ramus, sokneprest i Norderhov på Ringerike. Hans kone het Anna Colbjørnsdatter. Hun kom fra Colbjørnsson-slekten, en gren av Arnebergfamilien med hovedsete i Hof i Solør, kjent for rike jord- og skogbrukseiendommer.

Det var brukeren Haagen Jenssøn med familie som bodde på Nordre Østensjø, eier av Søndre Østensjø. Om det var kontakt mellom bruker og eier vet vi ikke noe om, men beretningen om dragonene ved Østensjøvannet kan jo ha kommet fra Haakon Jenssøn til forbindelser i den norske hæren. Patriotismen var sterk og forsvarsviljen stor slik at alle bevegelser til fienden var av verdi for det norske forsvaret. Trolig var det en viktig nyhet at en svensk etterretningspatrulje orienterte seg i området. Observasjonene kan de gjerne ha formidlet til kongen da han overnattet på Ås. Svenskene visste derfor at det ikke var noen norske forsvarsstillinger langs Plankeveien eller i Østensjøområdet.

Slaget på Norderhov prestegård

De norske forsvarsstyrkene under ledelse av general Lützow trakk seg tilbake til Gjellebekk skanse i Lier nordøst for Drammen. I et forsøk på å angripe Gjellebekk skanse, som var bemannet med 4000 soldater, ble oberst Axel Löwen med 600 dragoner beordret til å gå rundt Nordmarka i en omgående operasjon i håp om å snu krigslykken. Etter harde kamper på Harestua og plyndring gjennom Randsfjordbygdene kom Löwen og hans 600 dragoner inn på Norderhov prestegård sent på kvelden 28. mars 1716. På tunet stod prestefruen Anna Colbjørnsdatter - rundt10 dager etter den mulige hendelsen ved Østensjøvannet. Anna Colbjørnsdatter var nok informert om svenskenes fremferd fra flyktende bønder. Hun fryktet at prestegården hennes ville lide samme skjebne. Hjelp fra den norske hæren var ikke mulig og hva kunne noen bondesoldater gjøre mot 600 regulære karolinske dragoner?

Den 50-årige Anna Colbjørnsdatter tok saken i sin egen hånd. Svenskene ble tatt vel imot. Fikk de mat og drikke i overflod, ville de kanskje skåne det gjestfrie hus. I den krisesituasjon som hun befant seg i, var det ingen annen fornuftig løsning. All slags mat ble laget og øl og brennevin hentet frem. Inne i prestegårdens storstue, som siden er blitt kalt «Svenskestua», ble det dekket et herlig bord for offiserene. Gode og mette kunne de trette dragonene legge seg til å sove. Men utpå natten stormet en norsk hæravdeling overraskende inn på prestegården. Striden raste frem til dagry. Da var slaget tapt for Löwens dragoner. Karl XIIs første forsøk på å falle Gjellebekk skanse i ryggen var totalt mislykket.

Anna Colbjørnsdatter – en plass i Norgeshistorien?

Hvilken rolle spilte egentlig Anna Colbjørnsdatter for felttoget til Karl XII? Har hun virkelig spilt den heltemodige rollen som overleveringene har smykket henne med? Man kan lett få inntrykk av at det er den lokale tradisjon som har skapt myten om den patriotiske prestefruen.

Samtidens rapporter og historiske dokumenter nevner ikke hennes innsats i Norderhov- trefningen med et eneste ord.

Innrømmelsen om at det var en kvinne som hadde æren for et heldig utfall av kampen var nok ikke lett å godta.

Flere anekdoter (Nordens Løve– Karl 12. i Norge) fortelles om Anna Colbjørnsdatter: Om morgenen den 29. mars, da kampen såvidt hadde stilnet av, går Anna Colbjørnsdatter over til kirkegården for å ta et overblikk over situasjonen. Ved inngangen møter hun en svensk soldat som vifter med pistol i Annas ansikt, og roper meget bryskt, men med en undertone av nervøsitet: ”Var er juten?” (Svenskene trodde at de hadde å gjøre med danske soldater i Norge. Derfor brukte de ”jute” som den gang hadde en hatsk biklang. Det var ensbetydende med troløshet, løgn og svik.) Anna kommer med den bevingede replikken: ” Den stakkars svenske Tror du virkelig du kan tjene din svenske konge ved å skyte gamle kjerringer ihjel?”dragonen ble så forfjamset at han snudde på hælen og forsvant så fort han kunne!

I et brev skrevet 11 år etter slaget på Norderhov sier Anna Colbjørnsdatter til en brorsønn som studerte i København: ”Jeg gjorde Fienden så sikker og trygg, at han ventet seg ingen Fare, intil våre kom, som jeg vel forut visste skulle komme.”

I et annet brev skal Anna Colbjørnsdatter ha sagt til Gertrude Rossing, datter til Norderhovpresten Hans Rossing (en av etterfølgerne til hennes mann Jonas Ramus som døde i 1718): ”Oberst Löwen var så pen og godlidende (sympatisk) Mann at det endog gjorde meg ondt å narre ham”. ↩

Pallisadeverk og forhugninger

Det enkleste som kunne gjøres for å stanse en fremrykkende fiende var å hugge trær som sperret adkomsten, forutsatt at det fantes grov nok skog på riktig sted. Store trær ble felt med topp mot angriperen. Det kalles forhugninger eller hærbråter.

Men sperringer er ikke effektive uten aktiv motstand av mannskaper i dekning. 1700-tallets militære eksperter foretrakk helst å bygge ut forsvarsposisjoner med palisader, som var en glissen rekke av nedgravde stolper. Ofte ble brystvernene laftet sammen av liggende tømmer, kombinert med jord og steinfyllinger.

Svenskehæren ved Norderhov prestegård

Hennes gjestfrie innsats på prestegården skal man være forsiktig med å undervurdere. En mett og kanskje litt småberuset fiendtlig avdeling er mindre årvåken og mindre klar til kampinnsats enn en sint og sulten en. Nettopp i denne antagelsen kan det ligge en rimelig anerkjennelse av hennes patriotiske innsats, når det var nettopp det hun la opp til, nemlig å gjøre ”Fienden så sikker og trygg at han ventet sig ingen Fare.”

Ringerike museum

På Ringerike museum ble det i 2016 åpnet en egen utstilling om kampene på Norderhov. Heftet Slaget på Norderhov 1716 – Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus, ble utgitt med fyldig omtale av hendelsene på Norderhov, forfattet av Per Holch, professor i anatomi. Spesielt detaljert beskrevet er undersøkelsene av levningene til to personer som befinner ser seg i krypten under kirken. Konklusjonen er at «det med rimelig sannsynlighet er magister Jonas Ramus og hans hustru Anna Colbjørnsdatter som fremdeles hviler i Norderhov kirkes gravkrypt. Ingen av dem har vært balsamert, men er naturlig tørket grunnet kjølige, luftige og insektfrie omgivelser». Krypten ble stengt for besøkende på 1950-tallet, men jeg kan selv huske levningene i krypten der de lå i hver sin kiste med glasslokk ved et besøk rundt 1950.

Colbjørnsson-slektens patriotiske sinnelag

Anna Colbjørnsens to halvbrødre, Peder og Hans Colbjørnsen ble i juli samme år under Karl XIIs tilbaketrekning berømt for sitt nasjonale sinnelag, da de satte fyr på sin egen by Fredrikshald (Halden). Kan det være at dette sinnelag var smittet over fra halvsøsteren som på sin måte hadde bidratt til svenskenes nederlag tre måneder tidligere? Legender oppstår sjelden omkring ubetydelige og anonyme personer. Denne fedrelandssinnede handling ble sterkt berømmet i samtiden og av etterfølgende slektledd. Bjørnstjerne Bjørnson ga i 1859 uttrykk for alle nordmenns beundring for Fredrikshaldborgernes nasjonale sinnelag i farens stund med denne strofen i ”Ja, vi elsker”:

Vistnok var vi ikke mange; men vi strakk dog til,
da vi prøvdes nogle gange, og det stod på spill.
Thi vi heller landet brændte,
end det kom til fald;
husker bare, hvad som hændte ned på Fredrikshald!

I Christian 4.s krigsordinans av 1628 var det bestemt at byene skulle bidra til landets forsvar med borgervepninger. I Fredrikshald ble det derfor satt opp to kompanier under ledelse av brødrene Peder og Hans Colbjørnsen. De utførte mange dristige streiftog mot de svenske styrkene i området. De virket også som etterretningsagenter og det sies at det var Hans Colbjørnsen som fikk underrettet Petter Wessel Tordenskjold i København om svenskenes forsyningstransporter langs med kysten av Bohuslän. På Karljohansvern (Marinemuseet i Horten) er det i 2016 en egen utstilling om Petter Wessel Tordenskjold som bringer historien over på sjøforsvaret og dermed Wilster-familien på Abildsø gård. Men det er en annen historie.

Østensjø gårds eiere

Colbjørnsson-slekten var altså sterkt involvert i forsvaret av Norge og utmerket seg med patriotisk sinnelag. Jonas Ramus var en dyktig historiker og skrev bl.a. «Norges Kongers historie», den tids Norges-historie for menigmann. Da Jonas Ramus døde i 1718 solgte enken Anna Nordre Østensjø til sin bror Jacob Colbjørnsen. Allerede i 1720 solgte Jacob Colbjørnsen Nordre Østensjø til Annas sønn Daniel. Ved hans tidlige død i 1727 ble Nordre Østensjø ved arv igjen overført til moren Anna Colbjørnsdatter. Tre år senere (1730) ble Nordre nok en gang solgt.

Haagen Jenssøn, brukeren på Nordre og eieren av Søndre Østensjø, kjøpte Nordre Østensjø av Anna Colbjørnsdatter. Arnebergfamiliens nesten 70-årige eie av Nordre Østensjø var dermed avsluttet.

«Krigsoppgjøret»

Truslene til tross – alt i alt oppførte invasjonshæren seg ganske bra, mener de fleste historikere. I hvert fall hvis vi sammenligner med hvordan de hadde behandlet sivilbefolkningen i Polen, Russland og Tyskland. Der brant, voldtok og myrdet de for fote, som de fleste hærer gjorde den gang. I Norge nøyde svenskene seg stort sett med å beslaglegge mat, fôr og penger. Karl XII ville erobre landet og vinne folket. Kun i noen tilfeller ble gårder brent ned. Mange steder flyktet bøndene rett og slett til skogs og ble værende der til fienden var ute av bygda. Etter krigen ga den dansk-norske kongen skattelette til bønder i områder som var blitt rammet av okkupasjon og krigshandlinger. Det skulle bidra til å dekke skadene de var påført av svenskene og erstatte det de var blitt pålagt å gi til soldater fra begge sider i krigen.

Gårdene rundt Østensjøvannet ser ut til å ha sluppet unna krigshandlingene uten store tap, i alle fall er det ikke funnet rapporter som forteller noe annet.

Vi må likevel regne med besøk fra svenskene som krevde mat og fôr til hestene.

På Ellingsrud gård gikk det annerledes. Angrepet ved Bakås skanse ble slått tilbake, men det gikk hardt utover Ellingsrud gård. I Groruddalens Historielags årbok for 2014 fortelles det at gården ble brent av svenskene enten under angrepene 14. mars eller ved en hevnaksjon senere. Tingboken sier at Marte og Oluff Ellingsrud «ved fienden mistet hus og gård til en verdi av 700 riksdaler». Enken forteller ved skifteforretningen etter mannens død 12. august samme år at det lille de hadde samlet seg, tillike- med gangklærne hadde fienden røvet fra dem. Takstmennene sier at gården med bygninger, «oppbrent og lagt i aske» var verd 600 riksdaler. ↩

Flintelåsmusketter og feltkanoner

Standardvåpenet var flintelås- musketten. Det var et glattløpet munnladningsgevær med svært liten treffsikkerhet på avstander over femti til hundre meter. En viss del av kompaniene hadde inntil fem og en halv meter lange spyd, såkalte piker, og avdelingene besto derfor av både

«muskettérer» og «pikenérer». Som regel fulgte et batteri 3 punds eller 6 punds feltkanoner med regimentet. De skjøt jernkuler som veide henholdsvis halvannen eller tre kilo.

Kilde: Svensk angrep – norsk forsvar- Christiania 1716. Ivar Bu - Jan Lillejordet- Kjeld Th. Magnussen, februar 2011.

På Akerstinget den 23. oktober

1716 søkte Christian Stensrud om 40 Rdl i erstatning for skogen som var hugget til «Herrebraater», altså trær som sperret adkomsten ved Stensrud skanse. De pengekrav som han og hans naboer la frem i retten skyldes fremferden til både fienden og egne militærstyrker.

Christian Stensrud bodde i 1716 på Store Stensrud (Gnr.173), ifølge Henning Sollids bok Akersgårder. Det er ellers ingen rapporter om kamphandlinger sør for byen.

Gårdshistorien

Østensjø gård var i Tveterfamiliens eie fra 1847, drøyt 130 år etter felttoget til Karl XII. Haakon Tveters foreldre, Halvor Tveter fra Tveter gård i Asker og Åse Nikoline fra Holtsmark gård i Lier var født på begynnelsen av 1800-tallet og hadde slekt på gårdene i det området Karl XIIs dragoner dro gjennom i 1716. I Lier lå den store skansen Gjellebekk der Karl XII møtte stor motstand. Ellingsrud gårds skjebne nord i Østmarka må ha vært kjent på Østensjø, en gård som eieren av Østensjø, Paul Torstenson Arneberg, leide i 1658. Gårdshistorien og Arnebergslektens innflytelse både som aktører i trelasthandelen og i forsvaret av Norge var nok ikke ukjent for Haakon Tveter.

Forsøk på konklusjon

At Karl XIIs menn kan ha gått over isen på Østensjøvannet i mars 1716 kan vi, som tidligere nevnt, ikke finne noe historisk bevis for. På den annen side er det mange indikasjoner på at «hulens» navn ikke er uten grunnlag når vi kan liste opp en rekke svenske stedsnavn gjennom Østmarka som peker i retning Østensjøvannet. Veitraseer og veisperringer tyder også på at Karl XII var orientert om Østmarkas muligheter for oppklaringspatruljer.

Østensjø gårds eiere i 1716 hadde tette relasjoner i motstandskampen mot svenskekongen, en gårdshistorie Haakon Tveter må ha vært kjent med. I tillegg kom hans slekt fra områder der krigshandlingene fortsatt trolig levde i folkeerindringen. Så helt uten belegg for navnet «Karl XIIs hule» kan vi vel ikke si han hadde.

Kilder/litteratur: