LogoHjem

Storspionen fra Damfaret i boka Bridge of Spies

Av Leif-Dan Birkemoe

«William Fisher var som en atomubåt – han ville vise at han kunne holde seg skjult nesten bestandig»

Storspionen William Fisher fra Damfaret 18A på 1930-tallet har det siste året nok en gang blitt trukket inn i mediebildet. Den direkte foranledningen var lanseringen av filmen Bridge of Spies, samme navn som boka fra 2010. Også den første boka om William Fisher som Knut og Frode Jacobsen var bidragsytere til er kommet i ny utgave. For ytterligere å aktualisere saken kom boka til James B. Donovan, forsvareren til Rudolf Abel/ William Fisher under rettssaken i 1957, ut i ny utgave med forord fra en tidligere CIA ansatt.

I den tredje utgaven av boka om William Fisher alias Rudolf Abel The True Story of The Spy They Traded for Gary Powers fra 2015 av den engelske forfatteren Vin Arthey på Biteback Publishing (e-bok fra Amazon) er det, så langt det er mulig å sammenligne, ikke flere opplysninger om Norges-oppholdet på 1930-tallet enn i den første utgaven fra 2004 som ble publisert under tittelen Like Father Like Son: A Dynasty of Spies. I begge utgavene gis det anerkjennelse til Knut og Frode Jacobsen for det de bidro med om Fisher-familien fra tiden i Damfaret.

William Fisher har imidlertid fått omtale i en rekke bøker, avis- og tidsskriftartikler, radio- og TV-programmer. På nettet og sosiale medier florer det med ulike kommentarer om etterretningsagenten. I tillegg til den førstnevnte boka er det spesielt to andre nylig utgitte bøker som bør fremheves i et forsøk på å forstå tankegangen til OGPU, forgjengeren til KGB som fikk stor betydning for William Fishers liv og virke.

Bridge of Spies

I 2010 kom boka A True Sto ry of the Cold War: Bridge of Spies - av den amerikanske forfatter og journalist Giles Whittel på forlaget Boadway Books (e-bok fra Amazon). Her får vi ytterligere detaljkunnskap om William Fishers virksomhet, ikke minst på grunnlag av informasjon fra russiske kilder. Det var på denne bakgrunn Steven Spielbergs film Bridge of Spies fikk stor oppmerksomhet i 2015.

Strangers on a Bridge

Den tredje boken som bør fremheves er Strangers on a Bridge-the Case of Colonel Abel and Francis Gary Powers forfattet av Abels forsvarer under rettssaken, James B. Donovan, som døde før hans klient oberst Abels virkelige navn ble kjent. Boken ble utgitt av forlaget Scribner, New York 1964. Ny utgave i 2015 fra Scribner eBook har forord av den profilerte skribenten Jason Matthews, en pensjonert CIA ansatt med lang erfaring i øst- vest forhold, også under Den kalde krigen.

Jason Matthews mener at William Fisher oppgave i USA var å reaktivere spioneringen rundt The Manhattan Project (atombombeprogrammet 1942- 1946), et enormt stort etterretningsmål for Sovjetunionen som under krigen var alliert med USA. Vitenskapsmenn fra Sovjetunionen jobbet til å begynne med i et vennligsinnet klima. I møte med amerikanske kollegaer fikk noen den filosofiske overbevisning om at deling av våpenhemmeligheter ville eliminere mistillit og sikre verdensfreden.

William Fishers rolle i dette spillet må ha vært omfattende i det han over radio i 1949 ble utnevnt til «Order of the Red Banner», en viktig militær sovjetisk medalje normalt bare tildelt for tapperhet i kamp. Rapportene til Moskva må av Stalin selv ha blitt vurdert spesielt høyt. Denne form for etterretning sparte Sovjetunionen sannsynligvis ett til to år med å utvikle atombomben, hevdes det i forordet til boka som ikke har noen linjer tilbake til Norges-oppholdet. ↩

Spionen i Godlia

Damfaret 18A er den nordligste delen av huset. Familien Mohr bodde i 18B. Den gang var nok vegetasjonen neppe så høy som den er i dag. Men det er noe symptomatisk ved at huset er delvis skjult på hjørnet av Damfaret og Valmueveien. Foto: Leif-Dan Birkemoe, 09.07.2016.

Historien om den sovjetiske spionen William Fisher er omtalt i Rundt vannet nr. 7 (2009) og nr. 11 (2013). Norges-oppholdet var hans første oppdrag. Adressen var Damfaret 18A. Det han ble mest kjent for var at han under navnet Rudolf Abel ble arrestert i New York i 1957, fikk dom på 30 år for å ha medvirket til spionasje på USAs

atombombeprogram og utvekslet i 1962 med den amerikanske U-2 piloten Gary Powers som ble skutt ned over Sovjetunionen i mai 1960 på vei til Bodø. Ved hjemkomst til Sovjetunionen ble William Fisher alias Rudolf Abel hyllet for sin innsats og ble belønnet med Leninordenen. Det var først etter hans død i 1972 man oppdaget at hans virkelige navn var William Fisher.


Spionnettverket gikk under kodenavnet «Volunteer». Williams jobb var å rekruttere og veilede hemmelige sovjetiske agenter som samlet etterretningsinformasjon som kunne komme til nytte for Sovjetunionen. I 1950 fikk nettverket store problemer. Ekteparet Julius og Ethel Rosenberg ble arrestert og henrettet i 1953. Også andre navn er kjent fra denne perioden, blant disse Greenglass og Fuchs. Dette arbeidet satte William Fisher i stor fare. Han skal ha vært en sentral aktør blant kurerne.

William Fisher og datteren Evelyn tidlig på 1930-tallet, trolig tatt i Østmarka. Kilde: Østensjø lokalhistoriske bilder

Rundt 1950 ble det også direkte farlig for russiske agenter i det FBIs sikkerhetstjeneste ble styrket. Kontakt mellom russiske og amerikanske vitenskapsmenn var ikke lenger akseptert. Men fortsatt var det et stort russisk mål å holde Volunteernettverket gående.

Nye vinklinger til Norgesoppholdet

Kobling av informasjon fra tredjeutgaven av boka til Vin Arthey og boka Bridge of Spies og det vi vet fra lokalt hold skaper nye vinklinger til å forstå William Fishers oppdrag og virke under Norges-oppholdet. Når det trekkes linjer mellom operasjoner i forskjellige land kommer det nå og da paralleller til oppholdet i Norge. Dermed kastes det mer lys over hvilke oppdrag William Fisher utførte tidlig på 1930- tallet. Sovjetunionens forhold til Vesten generelt var ikke så forskjellig fra land til land. Ble det startet en virksomhet i ett land er det sannsynlig at det ble fulgt opp i et annet land. Det spesielle med Norge er den lange kystlinjen, en utfordring Sovjetunionen klart måtte ta i betraktning.

Dekkhistorien

Det fremgår at mye av tiden gikk med til å etablere et dekke for virksomheten helt fra han kom til Norge i september 1931. Under militærtjenesten i 1925- 1926 ble han utdannet som radiooperatør. William Fishers profesjon som radiooperatør var derfor reell og direkte knyttet til virksomheten som illegal agent i Norge. Naboer i Damfaret var godt kjent med denne virksomheten.

I boka Bridge of Spies fortelles det kort og godt at i Oslo ble han beskyttet av arbeidet. Det var enkelt og stillferdig: hans jobb var å bygge opp et dekke som importør av radioelektrisk utstyr og etablere et nettverk av radiostasjoner for å hjelpe Moskva til å kommunisere med andre spioner i Nord-Europa. I tre år var han travelt opptatt med å kontakte kommunistsympatisører og intetanende kunder til å gjemme og teste radioutstyr. ↩

NRK på Godlia

Saken om William Fisher alias Rudolf Abel vekket i 2015 nok en gang stor oppmerksomhet da Steven Spielbergs film Bridge of Spies ble lansert.

NRK lot ikke anledningen gå forbi i stillhet og minnet i programmet Urix 26.11.2015 om spionens første tid på Godlia. Da var Rundt vannet kilde til bilder og omtale. Utvekslingen av fangene krevde medvirkning fra USAs president John F. Kennedy og Sovjetunionens leder Nikita Khrusjtsjov.

Utvekslingshistorien er et eksempel på at selv under "Den kalde krigen" ble det funnet løsninger på internasjonale konflikter.


Kodenavn

William Fisher opererte under mange navn som etterretningsagent:

Da han kom til Norge hadde han kodenavnet FRANK. Kodenavnet ARACH ved ankomst til USA i 1948. Rudolf Abel ved arrestasjonen i 1957. Emil Robert Goldfus og Martin Collins ble benyttet i USA.

Andre navn var Robert Callan, Milton og Agent Mark. Kilde: A True Story of the Cold War: Bridge of Spies

Det sies også i Vin Artheys bok at William deltok med oppbyggingen av radiokontakter i Nord-Europa. Det medførte noe reising. Med det må vi forstå både opplæring og trening i samarbeid med andre agenter, kunder eller informanter. Williams føringsoffiser var også involvert i dette arbeidet. Altså er det trolig av også Norge var med i denne rekruttering.

Vitenskapelige kontakter

Sovjetunionen var desperat etter å oppdatere seg på vestens teknologi fordi landet lå langt etter i utviklingen. William Fisher ble derfor engasjert til å besøke utstillinger og messer som han rapporterte fra. Russiske vitenskapsmenn ble i noen grad integrert på universiteter i England. Det omtales særlig en fysiker som Fisher trolig skulle sjekke og rapportere om, spesielt under gjennomreisen i Norge på vei fra England til Sovjetunionen. I England rekrutterte Sovjetunionen flere spioner som senere fikk stor oppmerksomhet da de ble avslørt («Cambridge Five»). William Fishers medvirkning i denne sammenheng er uklar, men hans bekjentskapskrets ble etter hvert ganske omfattende. ↩

Kart i huset (nå museum) i Mexico by der Lev Trotskij bodde og ble myrdet i 1940. Fluktruten Frankrike-Norge-Mexico skissert. William Fisher var aktiv rapportør av Trotskij-sympatisører


Jakten på Trotskij

Et besøk i Danmark i 1932 var et oppdrag for å sjekke og rapportere hvem Lev Trotskij hadde vært i kontakt med. Trotskij var en person som Stalin ville ha tak i, koste hva det ville. Det fortelles at under Trotskijs opphold i Frankrike i 1935 var William aktiv. Da Trotskij i sin eksiltid var innom Norge et års tid (juni 1935 – desember 1936) på sin flukt fra Stalin, var William stasjonert i London, et sentralt sted for videre oppdrag. Men hvilke kontakter i Norge som sympatiserte med Trotskij før Norgesbesøket må vi anta William hadde rapportert til Moskva. Williams innsats for å informere om Trotskij var en av sakene han ble gitt stor anerkjennelse for. At det til slutt lyktes av en stalinistisk agent å slå Trotskij i hjel med en isøks i Mexico i 1940 lå, så langt vi vet, utenfor Williams direkte virksomhet.

Grensepasseringer

En reise til England under Norges-oppholdet var trolig kun for å sjekke gyldigheten til Williams pass. Han ble også trenet i å passere landegrenser for å kunne svare på spørsmål fra grensekontrollørene. Det var ikke bare Fisher som foretok slike reiser.

Agentene hadde mye moro med å fortelle hverandre episoder om hvordan de hadde bløffet i svarene de ga til grensekontrollen. Denne treningen var tenkt dersom det en dag ble alvor.

Radionettverk mellom fiskebåter

Et oppdrag som William Fisher med stor sannsynlighet gjennomførte var opprettelse av nettverk mellom fiskebåter på vestkysten av Norge. Han skal da ha tatt kontakt med fiskere for installasjon av radioutstyr i fiskebåtene. Slike nettverk ble først opprettet utenfor franskekysten av sovjetiske agenter.

Kompetanse på radioutstyr var en del av Fishers virksomhet og ville neppe vekke spesiell oppmerksomhet. Dekkvirksomheten var hans profesjon. Bakgrunnen for opprettelse av et slikt nettverk var at Sovjetunionen hadde muligheter for kommunikasjon i tilfelle krig med behov for informasjon fra Nordsjøen.

«Radio operator»

Under oppholdet i London fra sommeren 1935 til mai 1936 var hans dekke som kunstner, men i Moskva ble han oppfattet av å være «radio operator». I Norge kan det neppe være tvil om at hans dekke var radiooperatør, noe han ikke la skjul på. Senere i karrieren var han lærer i radioteknikk for andre illegale residenter. Under 2. verdenskrig gjorde han også stor innsats bak fiendens linjer som radiooperatør. Det kan ikke herske tvil om at det var radiooperatør som var hans fag, selv om han som kunstner også hadde stor interesse og kunnskap. Musikk var også en kunstart som opptok han spesielt.

Pengebruk

Flyttingen til Bygdøy i årsskifte 1933/1934 forklares med at der ville det vekke mindre oppsikt med at familien hadde et høyt pengeforbruk uten at det kunne begrunnes i arbeidsinntekt. Det var jo som fortalt i tidligere utgaver av Rundt vannet et mistenkelig forhold rundt familiens livsførsel og pengebruk på Godlia.

Mye av William Fishers virke ligger fortsatt i mørke. Selv forteller han at for ikke å lyve valgte han ikke fortelle om hva han gjorde. Sikkert fornuftig, sett med spionens øyne.

Tidlig i 1935 var Fisher-familien tilbake i Moskva. Der ble William debriefet om oppholdet i Norge. Deretter ble han «parkert» og trenet før neste oppdrag som gikk til London i mai samme år, også der med familien. ↩


«Radiolageret» i Damfaret 18A

I 1993 ble leiligheten i Damfaret 18A omsatt. I den forbindelse var det i forkant en befaring av leiligheten. I kjelleren ble det da registrert at et rom var fullt av gammelt radioutstyr. Så langt det har blitt kartlagt var leiligheten ikke omsatt eller hadde skiftet beboere etter at Fishers flyttet ut i 1933/34. Samme familie hadde dermed disponert leiligheten i 50 år. De siste 10 år hadde ingen bodd der. Sist gjenlevende bodde på sykehjem og var nettopp død. Nå var det en nevø av eieren som var arving og selger.

Man kan jo spekulere på hvorfor radioutstyret fortsatt ble oppbevart i Damfaret 18A 50 år etter at Fisher-familien flyttet ut.

Slik det ble rapportert av de to som med egne øyne så utstyret i 1993 var det nærmest stablet inn i kjellerrommet. Kan det ha vært et «lager» av radioutstyr for installasjon i fiskebåter eller hos andre kontakter eller kunder på 1930-tallet? Det åpne spørsmål er derfor om Fisher beholdt et kjellerrom eller kanskje en større del av kjelleren i Damfaret 18A som lager etter avtale med ny leieboer. En lettjent ekstrainntekt dersom Fisher hadde tilbudt en god leieavtale. Egentlig intet merkelig eller mistenkelig for en som drev kjøp og salg av radioutstyr. Lageret kan til og med på den tiden ha vært kjent for folk på Godlia.

Når Fisher opprettholdt kontakten med familien Mohr i Damfaret 18B etter flytting til Bygdøy hadde Fisher et greit alibi for å ta turer til Damfaret og da hente ut «varer» fra lageret i naboleiligheten. Fra en annen kilde foreligger det opplysning om at William Fisher ikke leverte nøkkel til utleier (Aker Byggeselskap/Aker kommune) ved fraflytting. Hadde Fisher adgang til «varelageret» uten at den nye leieboer var til stede?

Da William Fisher ble utvist fra Norge og det ble kjent for leieboeren i 18A kan de som bodde der ha følt et forklaringsproblem, intetanende om Fishers virkelige oppdrag. Radioutstyret kan da ha blitt stablet inn i kjellerrommet bak lukket dør. Hemmeligheten med «radiolageret» kom først for en dag i 1993, en ubehagelig sak for selger som kan ha kjent til omstendighetene fra sine guttedager. Trolig skjedde det ikke mer på radiofronten i Damfaret 18A etter at Fisher-familien forlot Norge på slutten av1934.

William Fisher ved et radioapparat i 1927