Denne sommeren har mange pilegrimer tråkket i gamle spor, på vei til Nidaros, Roma, Jerusalem og Santiago de Compostela, middelalderens fire sentrale pilegrimsmål, eller til mindre kjente steder både i vårt eget land og i de fleste land i Europa . Selv har jeg tilbrakt, som vanlig siden 1970, deler av sommeren i Valdres, og feiret gudstjeneste ( det er slikt pensjonerte biskoper brukes til! ) i en av våre vakreste stavkirker, Hedalen kirke, også den et viktig pilegrimsmål med den berømte Hedalsmadonnaen fra 1100-tallet, som nå er ført tilbake til kirken fra Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Og det hender jeg møter pilegrimer som enten har Hedalen som mål eller som startpunkt for en åtte dagers pilegrimsvandring til Thomaskirken på Filefjell. I disse møtene har jeg registrert at det slett ikke bare er kirkefolk på pilegrimsveien! Motivene som får folk på vandring har endret seg betydelig siden middelalderen, da religiøse motiver som bot eller bønn om helbredelse var det mest vanlige.

Jeg har også forlengst sluttet å tro at alle pilegrimer er drevet av en åndelig/ religiøs søken etter en hellig dimensjon i tilværelsen , selv om det er viktig for mange.

En av våre fremste pilegrimsforfattere, Harald Olsen, som har bidratt aktivt til å dokumentere norske pilegrimstradisjoner ( se leselisten !) sier at vekten idag ligger mer på den individuelle opplevelse og erfaring, der målet ofte er økt selvinnsikt og selvutvikling. Ut fra sin forskning ved Institutt for religion , filosofi og historie ved Universitet i Agder mener han at det er grunnlag for å skissere noen fellestrekk for mange av dagens pilegrimer : «Felles for mange av dagens pilegrimer er en reaksjon på det de opplever som sykdomssymptomer i det senmoderne samfunnet : overfladiskhet, utvendighet, materialisme, overdreven individualisme, narsissisme, rotløshet og mangel på helhetsforståelse. På den annen side søker de fleste en tydeligere dybdedimensjon i tilværelsen : mer ekthet, autentisitet, sannhet, retning og mening. « Han mener å se at dette for mange er en søken etter en ny og eksistensiell erfaring av det hellige eller det guddommelige i tilværelsen.

I 2014 ble jeg kjent med landets eneste padlosof , som han kaller seg, Lars Verket, som sier at han ble veldig truffet av dette avsnittet i Harald Olsens bok i planleggingen av egen pilegrimsreise, som han la ut på i kajakk fra Tønsberg , med Nidaros som mål. I en av pilegrimslitteraturens mest originale og lesverdige bøker, «Padlepilegrim. Fra Tønsberg til Nidaros», deler han refleksjoner gjort før, under og etter pilegrimsturen.

I innledningen sier Lars Verket at det ikke finnes noen fasit på hva som er riktige motiver for en pilegrimsferd. «De vil endre seg over tid, og forskjellige kulturer og tradisjoner har forskjellig oppfatning. Ofte vil reisen ha et pilegrimsmål, men ikke bli overrasket over om det er det å være underveis som blir det viktigste ! «

Han har nok mye rett i det, men da vi gikk sammen på pilegrimsvandring over Reksta til Kinn kirke sommeren 2014, og var sammen på Selja der riksantikvar Jørn Holme og fire biskoper feiret at Kystpilegrimsleia var tatt i bruk ( den ble åpnet offisielt i juni iår ) , var det tydelig at også pilegrimsmålet gjorde inntrykk. Han opplevde det samme som jeg og mange pilegrimer har erfart i Sunnivahola, at vi er på det som oppleves som hellig grunn.

Min interesse for pilegrimstradisjonen startet lenge før dette ble et kulturelt motefenomen. Det begynte da min morfar, Mathias Sæther, satt i stua på Ask, gården som han bygget for snaut hundre år siden i Askvoll i Sunnfjord, og der vi var fra skoleslutt til skolestart i barndommen, og fortalte levende om Sta. Sunniva, den kristne irske prinsessen som var truet av en hedensk beiler og flyktet fra Irland sammen med en gruppe husfolk. De søkte tilflukt i en hule da de nådde Selja, og ba Gud om frelse slik at de slapp å falle i de grusomme nordmennenes hender. Og bønnhørelsen kom på den måten at fjellet raste ned og begravde dem. Senere, da de ble ble funnet, var Sunnivas kropp ifølge legenden hel og uskadd. Morfar pekte på fjellet Alden , som vi kunne se ute i fjorden , og sa at der ute kom prinsessen forbi, hver gang han fortalte om Sunniva og seljemennene. Og han minnet meg, tjuagutten fra Bergen, om at Sunniva var Bergens skytshelgen, som det lønte seg å stå på god fot med. I dag vet jeg at hun også etterhvert ble nasjonal skytshelgen, ved siden av St.Olav og St. Hallvard.

Jeg tenkte ofte på morfars formidling av Sunniva-legenden i årene da jeg arbeidet som biskop i Stavanger, som også er sterkt preget av den keltiske arven fra Irland og Skottland. Det lå nok også under da jeg tok initiativ til Kystpilegrimskonferansen på Utstein Kloster i juni 2011, sammen med marinarkeologer, Forbundet Kysten, Turistforeningen , representanter for fylkeskommuner, Riksantikvaren, Den norske kirke og den katolske kirke i Norge. Dette samarbeidet førte til reisen med det fredete hurtigruteskipet «Nordstjernen» fra Stavanger til Nidaros sommeren 2014, med stopp på de gamle pilegrimsstedene langs kysten ( Utstein, Avaldsnes, Moster, Bergen, Gulen,

Kinn, Selja…). Og naturligvis hovedmålet for de fleste pilegrimer i Norge : Nidarosdomen.

Som mange andre i min generasjon møtte jeg Nidarosdomen første gang i Sigrid Undsets romantrilogi om Kristin Lavransdatter . Hennes skildring av pilegrimenes opplevelse av Kristkirken i Nidaros gjorde kirkerommet levende. Og for de mange som hvert år vandrer fra Oslo til Nidaros vil det være gjenkjennelse i Nobelprisforfatterens sterke skildring av det hellige rommet.

Det er mange som har vært sterkt engasjerte i å få satt Nidaros som pilegrimsmål på kartet. Eivind Luthen spilte utvilsomt en viktig rolle med sine pilegrimsbøker (særlig «I pilegrimenes fotspor til Nidaros»). Biskop em. Finn Wagle, biskop em. Tor Singsaas , pilegrimsprest Arne Bakken og presten Berit Lånke var viktige i arbeidet med å åpne leden . Den norske stat ved Miljøverndepartementet gjorde pilegrim til et satsingsområde da leden ble åpnet i 1997, og i 2012 ble det nasjonale pilegrimssenteret åpnet i Trondheim.Da hadde Oslo hatt sitt senter et par år allerede, og siden opprettelsen har senterleder vært dr.theol. Roger Jensen.Han har skrevet en svært leseverdig bok, «Pilegrim i dag «, der han deler egne opplevelser og erfaringer fra pilegrimsleder og pilegrimsmål i Norge og Europa, og uten tvil vil dette bli stående som et standardverk om pilegrimsrenessansen i Europa.

En svensk bispekollega, Martin Lind, sier at pilegrimsvandringen lærer oss å ta imot livet som en gave. Alt liv er skjenket. At jeg lever en eneste dag og en eneste natt er helt og alene nåde. Ordene minner om noe avdøde professor Inge Lønning sa i et intervju like før han døde : «Det som gjør meg til den jeg er, er alt jeg har fått og får gratis : Kjærlighet i alle fasetter av ordet, Det er jo den aller største gaven , mennesker som er villige til å veve sitt liv inn i mitt. «(her sitert fra min bok «Gud sett nedenfra», side 204). Og da er jeg tilbake til min pilegrimsvenn Lars Verket, som ikke er teolog, men som er på linje med Inge Lønning i det han skriver i «Padlepilegrim» ( side 11 ) : « Vår viktigste pilegrimsreise, og den har vi alle felles, er selve livet. Livet er en pilegrimsreise fra fødsel til død. Kanskje hadde det vært nyttig å ha litt oppmerksomhet rundt dette i hverdagen? Kanskje det ville føre til at vi tok oss bedre tid, levde litt langsommere og valgte enklere løsninger?»

Slike spørsmål kan vi for eksempel ta med oss på St Hallvards minnedag 15. mai. Det var dagen Hallvard ble skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne i 1043. Ifølge legenden var kvinnen Hallvard forsøkte å redde en gravid trellkvinne . Jeg skriver disse linjene samtidig som et hjelpeskip med 200 flyktninger nektes havn i det rike Europa. Kanskje trenger vi å ta et blikk på Oslos bysegl før vandringen , og se at det er ladet med fortid og tradisjon, kontinuitet og sammenheng. St Hallvard er både en nasjonal skytshelgen og Oslos skytshelgen., og han representerer verdier som lett kan forvitre i dag. Pilegrimsverdier som gjestfrihet, mat til den sultende, nestekjærlighet. Og for den som opplever seg fremmed i forhold til reiselivsannonsene for turene til Santiago de Compostela, men som kan tenke seg å få mer kunnskap om de lokale pilegrimsveier-og tradisjoner, er det bare å ta kontakt med to av forfatterne jeg har anbefalt, Eivind Luthen og Roger Jensen, enten for å få mer informasjon eller for å bli med på et av de mange pilegrimstilbudene som også vår hovedstad har.

Til slutt en liten leseliste for den (kultur)historisk interesserte :

• Jensen, Roger : Pilegrim. Lengsel, vandring, tenkning -før og nå. Novus Forlag, Oslo 2015
• Luthen, Eivind : I pilegrimenes fotspor til Nidaros. Cappelen Forlag, Oslo 1992
• Harald Olsen : Havets pilegrimer. Verbum Forlag, Oslo 2013
• Pettersen, Erling J. : Gud sett nedenfra. En reise fra Brasil til stavanger, Hertervig Forlag, Stavanger , 2016, andre, utvidet opplag 2018.
• Verket, Lars : Padlepilegrim.Fra Tønsberg til Nidaros. Eget forlag 2014 ( ISBN 978-82-997960-3-3 )

erling.j.pettersen@gmail.com