I 2016 var det 300 år siden Karl XIIs felttog mot Christiania. Invasjonen ble minnet med lokale arrangementer, utstillinger og publikasjoner i de områder som ble berørt. Felttoget fant sted under Den store nordiske krig (1700-1720) og har en storpolitisk ramme med mange land involvert. Abildsø gård var under krigen eid av en offiser sentralt plassert i forsvaret av Norge. Han satte varige spor etter seg fra denne periode i vår militærhistorie.

Den store nordiske krig 1700-1720 omfattet et landområde forskjellig fra det vi i dag vanligvis forbinder med Norden. Det skyldes i stor grad Sverige som gjennom erobringer ble et stormaktvelde med landområder på begge sider av Østersjøen. For Danmark-Norge var tapene av tidligere besittelsene et tungt slag som kongemakten ønsket å hevne. Heller ikke Russland og Polen kunne akseptere landavståelsene. Ufredstidene for Norge begynte egentlig ikke før i 1709 da Danmark erklærte krig mot Sverige. Krigen er også kalt Elleveårskrigen fordi den brøt ut i 1709 og varte til 1720.

Bakås skanse ved Ellingsrud

En av de som har bidratt til oppklaring om felttoget mot Christiania i 1716, spesielt omstendighetene rundt angrepet på Bakås skanse ved Ellingsrud der Karl XII måtte endre sine planer, var Kjeld Magnussen (1924-2016), sivilarkitekt og tidligere byantikvar i Oslo. Han bodde i Jøranstien ved Østensjø gård og kjente godt til de historiske forsvarsanleggene i Norge som fikk avgjørende betydning for utfallet av krigen. I Rundt vannet nr.14, september 2016, i artikkelen «Karl XIIs hule» – og eierne av Østensjø gård, ble angrepet på Bakås skanse behandlet. Utstillinger og publikasjoner ved markeringen av 300-år for felttoget til Karl XII i 1716 aktualiserte har nok en gang historien, og da særlig for vår lokale interesse om Wilster-familien på Abildsø gård.

Omfattende utbygging av festningsanlegg

I annen halvdel av 1600-årene ble det satt i gang omfattende utbygging av festningsanlegg i Norge. Det krevde store investeringer som kanskje bare kan sammenlignes med oljeinvesteringene i Nordsjøen, slik Kjeld Magnussen skrev i Sothøna nr. 9 i desember 1994. Det trengtes ekspertise til å mestre disse store arbeidsoppgavene, og i 1650-årene kommer de første ingeniøroffiserer til Norge. Det er utlendinger utdannet ved Europas beste læresteder. De har sin praksis fra bygging og erobring av festningsverk i Frankrike, Tyskland og Nederlandene, der teoriene i den militære byggekunst utprøves i ustanselig ufred.

I 1684 opprettes den Norske Fortifications Etat som tar hånd om forsvarets byggearbeid i krig og fred. Etaten er ikke så stor i antall, men den er mektig i autoritet og rekrutteres blant de beste offiserer, skriver Kjeld Magnussen som var tilknyttet Nasjonale Festningsverk og ble regnet som Norges fremste festningsekspert. To av disse ingeniøroffiserer fra fortifikasjonsetaten eide Abildsø gård sammenhengende fra 1689 til 1744. Begge bodde i årevis på gården, selv om deres militære plikter og forskjellige oppgaver brakte dem så å si over hele landet. De ble begge oberster og satte varige spor etter seg i vår militærhistorie, både som bygningskyndige og som uredde feltoffiserer. I det følgende skal vi belyse hendelsene rundt den første av disse offiserene, oberst Peter Jacob Wilster, eier av Abildsø gård fra 1689 til 1719.

Peter Jacob Wilster

Peter Jacob Wilster (1661-1727) født i Tyskland, var sønn av oberstløytnant og felttøymester (øverstbefalende for artilleriet) Johan Jacob Wilster fra Holsten. Via den danske hær kom Peter Jacob Wilster til Norge som ingeniørkaptein 18. november 1684 og var med fra starten i den Norske Fortifications Etat. Allerede 29. desember 1684 giftet han seg med en datter av zahlkommissarius og proviantforvalter i Drammen Dominicus Braunmann, Marie Sophie (1662-1744). I 1689 kjøpte Wilster både Abildsø (inklusive Haslefet) og Langerud gård av major ved Akershus nasjonale infanteriregiment og sjef for Sandsværske kompani, Paul Mathiesen (ca. 1650-1704) og hustru Lisbeth Sophie Grüner (1663-1689).

Egenrådig og vrang

Peter Jacob Wilster hadde tilsyn med festningsarbeidene i store deler av landet, bl.a. Trondheim og Kongsvinger og var fra 1712 til 1716 kommandant i Fredrikstad. Flere kilder viser at han var ganske egenrådig og vrang, noe som førte både til arrestasjoner og avskjed i nåde fra sin konge. Han ble stilt for krigsrett i 1718 «for hans sælsomme Konduite og deraf følgende Soupçon» (mistanke). Han ble frikjent av kongen, kommandant i Glückstadt (ved Elben i Schleswig-Holstein), men også her fikk han reprimander. Da intet hjalp fikk han avskjed i 1720 for han hadde vist seg å være «kontrær i Efterlevelsen av vore givne Ordrer, havde brouilleret sig med Civile og militære og gjort Indgreb i vore Befalinger». De siste år bodde han i Hamburg og døde i 1725. General W. Løvendal gir følgende karakteristikk av ham: «han er snurrig og giver en mer at bestille med sin Vigtighet enn 3 andre Oberster, men han har sine gode Egenskaber, og sitt Artilleri holder han i god Orden». Peter Jacob Wilster solgte i 1719 Abildsø gård til sin yngre kollega Michael Sundt (1679-1753). (Artikkelserien «Karnappmannen» av Erik Henning Edvardsen i Sothøna, nr. 24 2002, Svensk angrep – Norsk forsvar, Christiania 1716 Svensk angrep – norsk forsvar- Christiania 1716. Ivar Bu- Jan Lillejord - Kjeld Th. Magnussen 2011, Dansk biografisk Lexikon og Carl Johan Anker: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner 1628-1885. Kristiania 1885, s. 284). ↩

Forsvarsanlegg og befestninger omkring Christiania

I 2004 holdt Kjeld Magnussen foredrag i Søndre Aker Historielag om ”Forsvarsanlegg og befestninger omkring Christiania» fra tiden rundt Den store nordiske krig.

Landforsvaret på 1700-tallet var basert på de store festningene i Sør-Norge. Støttepunkter for armeen var skanser inne mellom festningene. Hannibalfeiden var starten på skansene i 1644, da det gikk ut ordre fra København om å sperre alle grenseoverganger fra Sverige. Man lagde forhugninger, felte trær og bygget forskansninger. De var ikke så effektive sperrer, men ga beskyttelse mot de våpen man hadde den gangen. I 1716-felttoget til Karl XII ble en speider sendt ut med følgende ordre: ”Du skal ri så langt som til de begynner å skyte. Ikke alle kuler treffer”, var oberst Wilsters instruks til speideren.

Skansene er i stor grad blitt borte i løpet av historiens gang og er ofte vanskelig å finne igjen i terrenget. Det var i alt syv skanser som beskyttet Christiania, hvorav to lå sør for byen, Haugbro og Stensrud. Skansene lå ved hovedveiene inn til byen. Stensrud skanse er av særlig interesse for Østensjøområdet.

Accurate Carte funnet i København

Eksistensen av kart over skansene fra den tid de ble anlagt har lenge vært kjent, fortalte Kjeld Magnussen. Men hvor kunne de være? Noen år etter foredraget ble Kjeld Magnussen, Jan Lillejord og Ivar Bu som fra Byantikvaren i Oslo (den gang Hans Jacob Hansteen) var gitt støtte til å klarlegge detaljene rundt forsvarsverkene på Bakås, møtt med velvilje i København. Det viste seg at kartet befant seg i Hennes Majestets Dronningens Håndbibliotek på Amalienborg slott. De fikk lov til å avfotografere kartet som benevnes Accurate Carte. Kartet med utsnitt av skansene er gjengitt i det hefte de tre forfatterne daterte februar 2011 under tittelen Svensk angrep – norsk forsvar. Christiania 1716.

Stensrud skanse

Kartet med Stensrud postering - Postirung von Stenserud bey Langen. 1 meil von Christiania - viser at det er vinterveien fra Enebakk som er inntegnet. Weg von Christiania über Langen nach Basmo, står det skrevet på kartet. Basmo festning lå i Rødnes og ble nedlagt i 1745. Den eneste gården som er tydelig avmerket mellom Stensrud skanse og Christiania er Abildsø, kanskje ikke så underlig når Peter Jacob Wilster var ansvarlig for forsvarsverkene. Også andre kart fra den tiden har Abildsø avmerket. Obersten som var tysk av fødsel hadde trolig god kontakt med karttegnerne. Det militære språket var tysk og tegnerne hadde dårlige kunnskaper i norsk. Den tids karttegnere hadde store problemer med avstander og innbyrdes størrelsesforhold. Slike kart må tolkes med tålmodighet, understreker forfatterne. Det fremgår klart ved å studere Accurate Carte som dekker kjente navn og avstander.

Den vestre vinterveien

Reidar Fønnebø (1920-2010) har i sin bok Oldtidsveger, slep og kongeveger, Orion Forlag 2004 en god beskrivelse av denne vinterveien som han kalte «Den vestre vinterveien i Østmarka». Fra Bryn over Alna opp til Østensjøvannet frem til Smedbergbekken ved brenneriruinene med Abildsø gård i vest, over til Langemåsan eller Abildsømyra med Bjørnsenskogen (ved dagens E6), videre øst for Mortensrud og Klemetsrud nær Kjærnsli og over Store Stensrud. Veien gikk ikke over Stensrudtjærnet, men langs strandkanten på østsiden, videre over Lille Stensrud. Herfra tok veien en mer sørlig retning på vestsiden av Sagtjernet og østenfor Siggerud. Den passerte Siggerudsaga over Bekken fra Bråtetjernet og så den gamle ferdselsleden utover Langen, det lange vassdraget helt ut mot Enebakk-områdene.

Kjeld Magnussen uttalte under foredraget at forhugningene fant sted sør for Stensrud gård. Hvor posteringen nøyaktig lå er vanskelig å bestemme. Sannsynligvis lå den litt den opp på kollen før broen ved Sværsvann.

Skansen på Stensrud var en effektiv barrikade som stoppet angriperne i å velge denne veien mot Christiania. Wilster var nok klar over denne vinterveiens strategiske betydning som gikk rett utenfor stuedøra på Abildsø. Bekreftelse på skansens eksistens får vi fra en rettsprotokoll. På Akerstinget den 23. oktober 1716 søkte Christian Stensrud om 40 Rdl i erstatning for skogen som var hugget til «Herrebraater», altså trær som sperret adkomsten. De pengekrav som han og hans naboer la frem i retten skyldes fremferden til både fienden og egne militærstyrker. Christian Stensrud bodde i 1716 på Store Stensrud (Gnr.173), ifølge Henning Sollids bok Akersgårder. Det er ellers ingen rapporter om kamphandlinger sør for byen.

Om Wilster var spesielt interessert i vinterveier vites ikke. Men i 1713 kjøpte han Lambertseter gård fra boet til avdøde biskop Munch, solgte gården noen måneder senere, men beholdt Langemosen som nå delvis ligger under E6. Uansett fikk Wilster en fin slåtteeng samtidig som grensetvisten med naboen ble løst. Senere ble Langemosen benevnt Abildsømosen eller bare Måsan. (Sothøna nr. 24 og Erik Opsahl og Ivar Sekne: Fra bønder til blokker. Historien om Lambertseter - Norges første drabantby). ↩

Familiens overløpere

Oberst Peter Jacob Wilster var en dyktig, men som vi har påpekt, egenrådig militær. Om familiens syv sønner fortelles det at flere gjorde en strålende militær karriere. Fra kildene får vi også innblikk i vanskelige forhold for en far med utpreget nasjonalt sinnelag, i alle fall i kongens tjeneste. Ikke alt kan ha vært strålende. Det stridbare kombinert med eventyrlyst ser ut til å ha vært et trekk blant flere i familien.

Peter Wilsters bror Daniel Wilster avanserte til sjef for den norske flåte i Nordsjøen. Etter å ha begått en forsømmelse i kongens tjeneste, noe som er svært farlig i et eneveldig styre, mistet han sin stilling som schoutbynacht dvs. kontreadmiral i 1712. Petter Wessel Tordenskjold (den gang løytnant) var en av de som kritiserte Wilster, til tross for at det var hans sjef. Daniel Wilsters svar på denne behandling var at han gikk over til fienden.

Daniel Jakob Wilster deltok i 1715 i slaget ved Jasmund (på den nordøstlige del av øya Rügen) der han kjempet tappert mot danske flåtestyrker, felte viseadmiral Just Juel og mistet selv et bein. Til belønning ble han forfremmet til viseadmiral. Daniel Jakob Wilster var en for urolig karakter til å finne seg til rette samme sted, snart vakte han misnøye i Sverige og forlot landet og fikk ansettelse i Russland ved den nyopprettede flåte. Den gang Sveriges fiende, men alliert med Danmark-Norge. I 1721 var han russisk viseadmiral og medlem av admiralitetskollegiet. Etter Peter den stores død i 1725 var Wilster en av de mest fremstående medlemmer av kollegiet, ridder av St. Andreas-ordenen og nøt stor aktelse. I 1727 ble han utnevnt til sjef for marineakademiet og i 1729 for marinebasen Kronstadt. Men så fikk han reprimande for sin oppførsel mot den dansk-russiske admiral Siewertz og året etter avskjed fra sin stilling på Kronstadt og ble forflyttet til St. Petersburg. Også der fornektet hans halsstarrighet seg ikke, ble stilt for krigsrett, men innen dommen var falt døde han i 1732. (Dansk biografisk Lexikon).

Eventyrere til Russland

I boka Sjøormens Vel av Ladislav Reznicek, E.A.C. Eikenes Forlag, Stavanger 1995, siteres en samtale mellom tsar Peter og hans admiral Nils Olsen fra Stavanger (1655-1717) alias Cornelius Cruys. Der fremgår det at tsar Peter I avsendte sitt hilsningsbudskap til kongen av Madagaskar 9. november 1723. En fregatt under kaptein Vilsters (Daniel Jakob Wilsters) kommando ble sendt av sted med brevet og instruks om å seile «gjennom Det danske Sundet og utenom Skottland og Irland…». Men skipet havarerte kort tid etter avreisen. Tsaren lot seg likevel ikke i første omgang avskrekke av dette, og han forberedte seg på å sende avgårde en ny ekspedisjon i januar 1724. Det kom imidlertid ikke lenger enn til planene. Således viste tsaren interesse for å leie noen eventyrere som tilbød ham sin tjeneste med et skip fra Sverige, men de svenske myndighetene nedla bestemt forbud mot dette.

Daniel Jakob Wilster må derfor nettopp ha vært en eventyrer med karriere langt ut over det militærfaglige. Og som trakk andre i familien etter seg.

Dominikus Wilster – den største forræder?

I 1715 deserterte stykkjunker (høyeste underoffisersgrad i artilleriet) Dominikus Wilster (1690-1720) sønn av Peter Jacob Wilster og brorsønn til den tidligere overløper, kontreadmiral Daniel Jakob Wilster (1664-1732), bror til Peter Jacob Wilster. (Dansk biografisk lexikon).

Karl XII ankom Stralsund (svensk garnisonsby) i november 1715 etter sitt lange ritt fra det daværende Ottomanske riket (Tyrkia), dit han trakk seg tilbake etter nederlaget i slaget mot tsar Peter den store i Poltava i 1709. Først julaften 1715 satte han foten på svensk jord etter 15 års fravær. Hva var hans neste trekk? Kongen hadde trolig behov for gode råd. Og det fikk han av en norsk offiser! Flere kilder forteller at ideen til det svenske felttoget i Norge i 1716 kan ha blitt unnfanget i byen Stralsund ved Østersjøen i løpet av 1715. ↩

I heftet Svensk angrep- norsk forsvar. Christiania 1716 kan vi lese: Den unge overløper Dominikus Wilster ville til Stralsund, men lyktes ikke på grunn av den svensk-tyske beleiringen. Derimot kom han i kontakt med arveprins Fredrik av Hessen-Kassel (1676-1751) som var gift med kong Karl XIIs yngste søster Ulrike Eleonora. Her fremførte Dominikus Wilster sin strategi om at han kunne bidra med viktige opplysninger om det norske forsvaret. Arveprinsen (konge av Sverige fra 1720) og Dominikus Wilster innledet et samarbeid om planlegging av et mulig felttog mot Norge.

Studien ble så godt mottatt av arveprinsen at angrepsplanen om enn i noe modifisert utgave ble sendt svenskekongen den 9. desember i 1715. Karl XII var på det tidspunkt opptatt med et angrep mot Sjælland og København. Da dette angrepet måtte oppgis i desember på grunn av værforholdene, fanget kongen umiddelbart interesse for Dominikus Wilsters forslag.

Arveprinsen ble derfor i januar måned sendt til Gøteborg for å gjøre de nødvendige forberedelser til et snarlig felttog, denne gang mot Norge. Forutsetningen for et angrep mot Norge var at det måtte skje på en tid av året hvor det enda var vinter i landet.

Dominikus Wilster kjente godt til det norske forsvar, det må være hevet over tvil. Festningsverk i Norge og rundt Christiania hadde han trolig detaljkunnskap om fra sin far, egen oppvekst og militær tjenestetid. Stensrud skanse og vinterveien forbi Abildsø og over Østensjøvannet var steder han kjente godt. Ingen tvil om at han hadde viktige opplysninger om det norske forsvaret.

Dominicus Wilster, heter det, forsvant deretter ut av historien og døde i 1720.

Andre kilder trekker noe av det Dominicus Wilster fortalte svenskene i tvil fordi han skal ha oppgitt feil styrkeforhold i Norge. På den annen side var både høyere og lavere offiserer ofte en brikke i et større spill, gjerne da i politisk sammenheng, også med tanke på egen posisjon. Dessuten var de allierte i krigen mot Sverige langt fra samstemte og kunne være direkte motparter slik Fredrik IV og tsar Peter gjennomførte avtaler de var blitt enige om. Det var grunnleggende mistillit mellom de to allierte. Ville Russland på lengre sikt bli en større trussel enn Sverige?

På utstillingen Akershus beleiring 1716 som i 2016 ble vist i besøkssenteret på Akershus festning kan det ikke lenger herske tvil om den norske overløperens (Dominicus Wilster ) hjelp til fienden:

«Allerede tidlig i 1715 hadde svenskene fått etterretninger om lokale norske forhold gjennom en overløper, artilleriløytnant Wilster. Offiseren hadde tjenestegjort ved flere norske festninger og satt med viktig informasjon. Wilster hadde rådet svenskene til å angripe Norge på vinterstid og ga dem råd om hvordan man best mulig burde disponere en angrepsstyrke».

Akershus festning under beleiring

I snaut 40 dager var Akershus festning beleiret. Svenskene hadde ikke beleiringskanoner med seg, de sto igjen i Gøteborg, kun mindre kanoner som ikke var sterke nok til å bryte gjennom. I tidsskriftet til Selskapet til Oslo byes vel, St. Halvard nr. 2 2016, gjengis to brev til kong Fredrik IV, det siste datert 23. april 1716. Brevet tar bl.a. opp kvaliteten på kanoner og krutt: «For øvrig vil jeg ikke unnlate å underrette Deres Majestet om at mange av våre bomber ikke holder mål. Det er svært få som eksploderer. I det øyeblikk de skytes ut av morteren, brenner tenderen godt, men når bomben eller granaten faller, slukker tenderen. Jeg har spurt artilleri-major Meyer om årsaken, men det eneste han vet er at oberst Wilster har fått laget dem for feltartilleriet. Jeg har undersøkt et par av dem for å se om kruttet var i orden. Kruttet var som det skulle være, og feilen må ligge i tenderen. Ikke engang kanonene som er levert fra Larvik er å stole på. De skal så vidt jeg vet være prøveskutt to ganger. Siden min forrige rapport har enda en av kanonene eksplodert. To personer ble skadet og en artillerikonstabel ble drept». ↩

Fredrikstad festning

Oberst Peter Jacob Wilster var på Fredrikstad festning som kommandant i beleiringsdagene, men som artillerist og ingeniøroffiser for festningsverkene var han også medansvarlig for krigsmateriellet på Akershus festning. Men det var som kommandant på Fredrikstad festning at han gjorde seg bemerket.

Noe forsøk på å angripe Fredrikstad ble ikke gjort, og svenskene fortsatte videre nordover allerede 15. mars. På Moss ble det lagt igjen en styrke som skulle bevokte depotet der. Da Wilster fikk underretning om dette, sendte han av sted en del fotfolk og ryttere som tok seg fram dels sjøveien og dels landeveien og overrasket svenskene på Moss. Mange ble tatt til fange, og forrådene ble ført til Fredrikstad.

Peter Jacob Wilster var en umulig kommandant forteller historien. Han kom til byen høsten 1712 etter den store brannen, på en tid da innbyggerne i høy grad trengte hjelp og forståelse. I stedet fikk de en kommandant som mer enn noen av hans forgjengere neglisjerte de sivile interesser. I 1713 strømmet klagene inn over hans overgrep. Det nyttet ikke å stevne kommandanten for retten, for han møtte ikke. Han anerkjente ingen annen som sin øvrighet enn kongen. Når Wilster forlot stillingen som kommandant på Fredrikstad festning den første mai 1716, dvs. før Karl XII hadde trukket seg ut av Norge, så skyldes det at han kom i et uheldig lys fordi hans bror og hans sønn hadde gått over til svenskene. Den offisielle fratredelse er oppgitt til 20.11.1716.

Når Wilster forlot festningen var det ikke som følge av innbyggernes mange klager. Men det må innrømmes at festningen hadde tapt en dyktig kommandant som hadde utrettet adskillig for å sette den i forsvarlig stand, heter det i Fredrikstad bys historie.

Jobben som inspektør i den norske fortifikasjonsetat over alt felt- og festningsartilleri i Norge beholdt han til utgangen av 1717. I tillegg måtte han sikkert ta seg av Abildsø gård som han solgte i 1719.

Oberst Wilsters retrett

Det vi vet om oberst Peter Jacob Wilster og hans familie tyder på at forholdene ikke alltid kan ha vært preget av enighet. Temperamentet til gårdeieren var ikke greit, egenrådig og vrang som han kunne være. Overløperne kan neppe ha bygget opp samholdet i familien. For obersten ble belastningen så stor ved familiens to forrædere at han trakk seg som kommandant på Fredrikstad festning, solgte Abildsø gård og forlot landet.

Kilder/litteratur:

• Svensk angrep – norsk forsvar- Christiania 1716. Ivar Bu- Jan Lillejord- Kjeld Th. Magnussen: Boka datert i februar 2011.
• Foreløpig rapport om Skansene på Bakås. Historikk 1716 og undersøkelser 1999-2000. Ivar Bu, Jan Lillejord, Kjeld Magnussen. Oslo 2000.
• Fredrikstad Bys historie. Bind I. Kjøpstad og festningsby 1567-1767. Martin Dehli. Utgitt av Fredrikstad kommune 1960.
• Kongsvinger festnings historie. Vakten ved Vinger – Kongsvinger festning 1682-1807. Per Erik Rastad. Utgitt ved hovedkomiteen for Kongsvinger festnings 300-års jubileum 1992.
• Utstilling på Akershus festning i 2016: 1716 Beleiringen.
• Beleiringen av Akershus festning 1716. Harald Moberg, konservator for Akershus slott og festning fra 1988 til 2015 i St. Hallvard nr. 2 2016.
• Utstilling om Peter Wessel Tordenskjold på Karljohansvern, Marinemuseet i Horten 2016.
• Det Norske Geworbne Regiments Leib Compagnie 1708 leir og oppvisning på Linderud gård 27. august 2016.
• Ved Karl XIIs død. Fredrikstens beleiring i 1718 – myter og fakta. Kjeld Th. Magnussen. Valdisholm forlag 2007.
• Oldtidsveger, slep og kongeveger i Oslo og på Østlandet. Reidar Fønnebø. Pax forlag, Oslo 2004.
• Notater fra foredrag av Kjeld Magnussen i Søndre Aker Historielag 22.01.2004 om «Forsvarsanlegg og befestninger omkring Christiania» fra tiden rundt Den store nordiske krig.
• Nordens Løve – Karl 12. i Norge. Alf E. Bjerke. Achehoug, Oslo 1992.
• Akershus – Festning, mennesker og begivenheter gjennom 700 år. Christian R. Kaldager. Universitetsforlaget, Oslo 1993
• Akershus – Vårt riksklenodium 700 år. Stephan Tschudi-Madsen og Harald Moberg. Aschehoug, Oslo 1999
• Oslo bys historie - Byen ved festningen, bind 2. Cappelen, Oslo 1992
• Oslo Byleksikon. Kunnskapsforlaget. Oslo 2000
• Aschehougs Norges Historie, bind 6 Krig og fred. Oslo 1996.
• Sothøna nr. 9 1994: Ingeniøroffiserene på Abildsø. Kjeld Magnussen
• Sothøna nr. 11, 1995 og nr. 12 1996: Vinter- og sommerveien gjennom Østmarka. Reidar Fønnebø.
• Sothøna nr. 20 2000 – nr. 39 2010. Artikkelserien «Karnappmannen». Erik Henning Edvardsen.
• Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker. Henning Sollid. Akers Sognesleskap. Oslo 1947.
• Peter Tordenskiold, historisk roman af P.P. (Theodor Rumohr), A. Christiansens Forlag, København 1905.
• Carl Johan Anker: Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner 1628-1885. Kristiania 1885, s. 284.
• Christian Gierløff: Tordenskjold. F. Bruns bokhandels forlag. Trondheim 1941.
• Benny Kloth-Jørgensen: Tordenskjold på eventyr. Forlaget Læsehesten, København 2014.
• Sjøormens Vel av Ladislav Reznicek, E.A.C. Eikenes Forlag, Stavanger 1995
• Tordenskjold. En biografi om eventyreren og sjøhelten. Dan H. Andersen. Spartacus forlag 2006.
• Det gamle Christiania 1624-1814. Ludvig Daae. Cappelens Forlag 1871

Denne artikkel er en litt justert versjon av artikkelen med samme tema som sto i Sothøna nr. 52, 2016: Den store nordiske krig – oberst Peter Jacob Wilster fra Abildsø gård og familiens overløpere av Leif-Dan Birkemoe. .