Da Bryn stasjon ble opprettet som stasjon på den nye hovedbanen i 1858, innledet det samtidig en helt ny tidsepoke for Bryn-området. På denne tida var området rundt Bryn og Østensjø preget av de store gårdene: Skøyen, Bryn, Østensjø og Oppsal lå der med sine tilliggende husmannsplasser. Da jernbanen kom, åpnet dette for helt nye alternativer. Fraktmulighetene gjorde det fristende å etablere industri her. Med industrien kom også folk, og det er etterkommerne etter disse som liker å kalle seg ”urinnvånere” i vårt område.

Noen år tidligere – i 1851 – ble det i Bohuslen i Sverige født en gutt ved navn Anton Anderson. Det skulle seinere vise seg at Anton skulle bli en slik ”Brynsk urinnvåner”. Da Anton kom i 20- årsalderen dro han til Gøteborg for å søke jobb. Der møtte han tyskeren Eduard Fett som tilbød ham jobb i en av sine forretninger der.

Vallø Saltverk – det gjaldt å sikre stabile leveranser av et viktig råstoff

Eduard Fett, født i 1849, var sønn av en velstående forretningsmann i Hamburg. I beste hanseatisk tradisjon dro han tidlig ut i verden. Med solid kassakreditt fra sin far etablerte han virksomheter både i Gøteborg og Christiania. 1860 og 70 årene var en tid preget av optimisme og ekspansjonslyst, og Eduard Fett grep fatt i de mulighetene som forelå. En dansk venn av Eduard Fetts far drev en fabrikk ved Gurre Sø i Danmark; Havreholm Papfabrik. Der ble takpapp produsert for første gang i Danmark. Eduard Fett skjønte at markedet for takpapp kom til å vokse kraftig framover og så seg om etter et sted å etablere liknende virksomhet som den i Danmark.

Før vi går videre med historien om Eduard, Anton og takpappfabrikken, må vi først gå enda vel 100 år tilbake i tid.

Saltverket på Vallø

Vi skal nå tilbake til vårt lands industrielle demringstid, en tid da kongen hadde etablert sitt enevelde og staten skulle være den store bedriftsherre. Å kontrollere bergverkene var en viktig del av dette, men også mye annen virksomhet ble etablert av kronen. På Vallø utenfor Tønsberg anla man et stort saltverk i 1739. Verket hadde virkelig store dimensjoner. To av bygningene var ca 600 meter lange og fikk etterhvert en rekke installasjoner som ble regnet som tekniske mesterverk. Det var det eneste saltverket i Norden og ble opprettet fordi man anså det som viktig ikke å være avhengig av import av et så viktig mineral som salt. Dessuten spilte forretningmessige hensyn inn: Man hadde tro på at dette ville bære seg med god margin rent økonomisk.

Til å begynne med slo dette også til. Verket gikk med tilfredstillende overskudd, men etterhvert kom Vallø Saltverk opp i stadig større vanskeligheter. Tilslutt gav de statlige eiere opp å drive verket, og et sveitsisk handelshus tok over eierskapet i 1831. Disse drev verket godt de første årene, men i 1860 årene gav også de opp og la ned driften.

Eduard Fett ankommer Vallø

Og det er nå Eduard Fett kommer på banen. Eduard ser mulighetene i det nedlagte saltverket som ligger der og kjøper fabrikkbygninger og arbeiderboliger. Men nå skulle det lages bokpapp, ullpapp og takpapp i saltverkets gamle bygninger.

De første forsøk på å konkurrere med anerkjente taktekkingsmaterialer som torv, takstein og skifer ble gjort i Tyskland på slutten av 1700-tallet. Man impregnerte først pappark med olje, men gikk etterhvert over til å impregnere større pappbaner som så ble levert i ruller.

Da en begynte å impregnere med stenkulltjære betydde det starten på takkpappindustrien. Ulempen var likevel at taket måtte smøres hvert 3. år for å holdes tett. Populær må pappen likevel ha vært, fortsatt snakker vi om ”tjærepapp” i dagligtale. Egentlig var det først da produksjonen av den betydelig bedre asfaltimpregnerte papp begynte på 1920-tallet at kvaliteten ble god nok.

I 1873 ankommer Eduard Fett Vallø. Med seg har han flere av sine arbeidstakere fra forretningene i Gøteborg, deriblant Anton Anderson. Nå ble maskiner til råpapp, bokpapp og takpapp montert, og produksjonen settes i gang fra 1874. Virksomheten gikk godt og ble stadig utvidet. I 1880 ble det i tillegg etablert tapet og takrosett produksjon ved fabrikken.

Eduard Fett ble på Vallø kjent som en jovial og gjestfri mann, og han var vel ansett av sine arbeidere. Anton Anderson etablerte seg også på Vallø, giftet seg og fikk barn. Vallø var et levende samfunn på rundt 500 mennesker som livnærte seg både på handel og forskjellig industrivirksomhet.

For pappfabrikken gikk det bra fram til 29.mai 1889. Da kokte en gryte med tjære over, og det hele tok fyr. Hele fabrikken ble ødelagt i brannen. Den ble bygget opp igjen, og sommeren 1890 stod en ny fabrikk klar.

Fabrikken flyttes til Bryn

Nå skjer det imidlertid et bytte på eiersiden. Eduard Fett hadde i flere år allerede hatt kontakt med en kjent skikkelse på Bryn. Dette var Petter Wessel Kildal. Kildahl hadde kjøpt eiendommen Høyenhall i 1850-årene og etterhvert anlagt landets største frukthage på 200 mål her. Gjennom eiendommen rant Østensjøbekken, og her hadde han etablert et par små anlegg til framstilling av kritt og brissel. Etterhvert ble det også anlagt en fargemølle på stedet.

Eduard Fett fikk rede på at fargemøllen skulle legges ned og fikk tilbud om å overta eiendommen. Han følte at tiden var moden for å forlate Vallø og bestemte seg for å etablere sin nye fabrikk her. På Vallø tok nye eiere over etter brannen, og de etablerte Vallø tapetfabrikk. Denne virksomheten har sin egen historie som vi nå skal forlate i vår fortelling og konsentrere oss om det som skjer på Høyenhall.

For ikke bare Eduard Fett og fabrikken etablerer seg på Høyenhall. Eduard Fett ville også ha med seg sine mest lojale og trofaste arbeidere. Blant disse medarbeiderne var Anton Anderson.

Anton Andersen – en av Eduard Fetts trofaste arbeidere

Anton, som hadde føyd Walløe til sitt etternavn, hadde i mellomtiden mistet sin kone, men giftet seg igjen med sin avdøde kones søster.

Gave fra Eduard Fett til Anton Anderson i 1903. Takk for 30 års samarbeid!

De to eldste barna ble igjen på Vallø og fortsatte sine livsløp der. Anton derimot, flyttet med sin nye kone til Høyenhall i 1890-årene. Han fikk en viktig stilling som kardemester i Eduard Fetts nye virksomhet på Høyenhall.

Med ukuelig framtidsoptimisme bygde Eduard Fett fabrikken på Høyenhall. Ny teknologi og bedre kvalitet gjorde takpapp enda mer konkurransedyktig som taktekkingsmedium. I tillegg produserte fabrikken takrosetter og vatt til madrasser ol.

Bygningsmassen vokser rundt fabrikken på Høyenhall

Nye bygninger kom til etterhvert. Den eldste bygningen på fabrikkområdet er ”Den Gule stue” (rødmalt i dag!) fra 1850-tallet. Dette var opprinnelig del av en husmannsplass på Rognerud, men ble flyttet hit for å bli benyttet som funksjonærbolig. I 1898 kom arbeiderbolig med stall og uthus, og i 1901 ble første byggetrinn av den seinere så legendariske privatboligen ”Christinedal” fullført.

Sammen med en stadig voksende familie flyttet Anton inn i den nybygde arbeiderboligen. Den delte de med mange andre familer. Mye tyder likevel på at det gode samarbeidsforholdet og de medmenneskelige relasjonene fra Vallø-tiden ble beholdt. Eduard Fett framholt ved flere anledninger at han hadde verdens beste arbeidsstokk. ”Valløatmosfæren overflyttet han til bedriften på Bryn, han levde seg inn i sitt bedriftsmiljø, ble ett med dette, med sitt arbeid og sine folk” skriver Harry Fett om sin far. Medarbeiderne ble da også værende der.

Markedet for fabrikkens produkter vokser

Markedet for taktekkingsmaterieler var stort og voksende og fabrikken på på Høyenhall leverte et kvalitetsprodukt gjennom sitt varemerke ”Norit”. Til å begynne med var konkuransen fra utenlandske leverandører stor. Særlig fra det valutasvake Tyskland rett etter første verdenskrig. Utfordringen var derfor å slå ut den utenlandske importen av takpapp. Derfor lanserte bedriften sitt varemerke med slagordet ”Norsk Arbeid – Værn for norsk Samfund”. Det var også omtrent på denne tiden at den nye asfaltimpregnerte Norit ble lansert.

Men det var ikke bare fabrikasjon av takpapp fabrikken drev med. Det å legge et godt tak er en kunst, og det ble utviklet mange finesser for å utføre dette best mulig. Etterhvert ble det utviklet en meget stor stab som utførte taktekkings-oppgaver over hele landet. Svalbard, med sitt utfordrende klima, var bare ett av mange steder.

Takpapp ble opprinnelig solgt gjennom et stort spekter av kunder, mange hundre av dem skulle besøkes og ofte kunne sykkel være den mest rasjonelle distribusjonsmetode.

I 1932 tok fabrikken initiativ til et samarbeide mellom landets øvrige takpappfabrikanter. Dette gjorde at takpappindustrien fikk et ytterligere løft, en fikk standardiserte kvaliteter, felles leveringsbetingelser og rasjonell distribusjon gjennom bransjeorganisasjonene.

Staben ble stadig utvidet og telte på det meste ca 200 ansatte. Omtrent halvparten av dem var ansatt i taktekkeravdelingen, og de hadde mer enn nok av oppdrag vår, sommer og høst. Vinterstid derimot, kunne ikke taktekking utføres, og det kunne være en utfordring å gi fornuftige oppgaver til taktekkerne på den årstiden.

Harry Fett – ikke først og fremst fabrikkeier!

Eduard Fett var en typisk grunder-personlighet, mens sønnen Harry Fett hadde helt andre interesser. Han ble tidlig glødende opptatt av kunst og kunsthistorie og brydde seg lite om fabrikktekniske emner. Faren aksepterte motstrebende dette, og lot han reise rundt i Europa i et par års tid på studiereiser. Han regnet nok med at en overdose med museer ville kurere kunstinteressen, og at han snart ville være klar til å gå i sin fars fotspor. Men der tok han feil; Harry styrte tvertimot sin kunstinteresse mot en akademisk karriere. Etter studier i Munchen og Berlin, fullførte han sin doktorgrad på en avhandling om billedkunsten på Kong Sverres tid (!) Han deltok med stort engasjement i den tids offentlige kunstdebatt. Harry Fett var også en meget sosial person og fikk snart en stor venneskare i kunstnermiljøet.

Norges første riksantikvar

Først da Harry Fett oppdaget at faren var i ferd med å bli eldre og ikke lenger hadde den samme kapasitet og glød som før, skjønte han at han nå også måtte rette mer oppmerksomhet mot fabrikkdriften. Eduard Fett døde i 1911 og etter den tok Harry Fett over som leder av familiebedriften. På omtrent samme tid skulle det for første gang ansettes en riksantikvar i Norge. Forut for ansettelsen var det en betydelig debatt (”opprivende” skriver Francis Bull), men den endte med at Harry Fett ble ansatt som Norges første riksantikvar.

Når vi ser tilbake, er det åpenbart at vi her har å gjøre med en person med overskudd, arbeidskapasitet og produktivet utover det vanlige.

Christinedal – et kultursentrum og møtested for kunstnere

Det utviklet seg etterhvert et kunstmiljø rundt Christinedal. En ny fløy stod ferdig i 1907, og etter at Harry Fett tok over eierskapet ble det kunstneriske innholdet i bygget stadig viktigere. Fabrikken ble herjet av en brann i 1916, og i forbindelse med gjenoppbyggingen ble mye stein sprengt ut. Man trengte materialer til byggearbeidene. Dermed ble det frigjort et nytt areale foran hovedhuset. Etter en tid i tenkeboksen forkynte Harry Fett sin ide: Dette skulle bli en mosaikkterasse med 20 motiver. Og motivene skulle hans kunstnervenner stå for. Det var imidlertid spesielt vanskelig å få bidrag fra 5 av dem. Han inviterte derfor disse til middag med beskjed om at maten ikke ble servert før alle hadde levert sine skisser! Det virket!

Christinedal ble etterhvert også et personlig preget byggverk. Særlig Christian Krogh salen på toppen, i det som tidligere var tørkerommet, ble av samtiden betraktet som en sensasjon! Det var helt spesielt å ha rundt 65 bilder av den store mesteren i et privathjem på Bryn. I tillegg inneholdt huset en rik samling av andre viktige norske kunstnere gjennom de siste 200 år.

Glemmes må heller ikke den arkitektoniske hagen og en fenomenal boksamling

Kunst på arbeidsplassen: Kulturen ut til dit folket er

Noe av det Harry Fett huskes best for, er institusjonen han skapte etter at han hadde gått av som riksantikvar: ”Kunst på arbeidsplassen”. Den startet på hans egen fabrikk, men spredte seg videre og vokste snart utover Norges grenser. Ideen gikk ut på å bringe kunsten ut til ”det brede lag av folk”.

I dag disponerer ”Kunst på arbeidsplassen” over 6000 bilder gjennom 300 ulike utstillinger. Disse utstillingene ambulerer mellom medlemsbedriftene.

Bryn på starten av 1900-tallet

Hvordan var så forholdene på Bryn i den perioden fabrikken etablerte seg. Beboerne var ikke flere enn at stasjonsmester Madsen på Bryn stasjon nikket og hilste på hver enkelt av de reisende med toget, han kjente hver enkelt av dem. Siden toget var stort sett enerådende på transportsektoren, både når det gjaldt gods og persontrafikk, var Bryn stasjon stedet der folk møttes og ble kjente med hverandre. Og siden det (da også!) ofte var problemer med å holde ruta, kunne møtene bli både hyppige og langvarige.

Bygninger var det ikke mange av på Bryn. Det var etablert fabrikker langs Alna elva med tilhørende boliger og noen få andre hus. Bortsett fra storgårder og husmannsplasser hadde de eiendommen ”Granlien” med et tilhørende arrestlokale som lå der hvor Bryn torg ligger i dag. Strøket kunne nok se idyllisk ut fra utsiden, men det var slett ikke trygt å ferdes overalt etter mørkets frembrudd. Etterstad var tilholdssted for mange løse individer, og rett som det var ble noen overfalt der.

Området var imidlertid i rask utvikling. Og i 1910 kjøpte Aker kommune Nordre Skøyen Hovedgård og utparsellerte jordeiendommen til boligtomter. Noe av jorda ble fortsatt forpaktet bort og drevet som gårdsbruk, men nå fikk mange Bryn-beboere anledning til å kjøpe sin egen villatomt og bygge hus.

Anton bygger eget hus

For Anton Anderson Walløe ble dette også en velkommen mulighet til skaffe seg sitt eget hjem. Arbeiderboligen ved Høyenhall fabrikker begynte å bli trang. 10 barn hadde han etterhvert fått og drømmen om eget hus skulle snart gå i oppfyllelse. I 1912 kjøpte familien med oppsparte midler 2 mål tomt og i 1916 stod huset ferdigbygd. De eldste barna var nok viktige bidragsytere i denne prosessen. For ikke bare skulle de bygges hus, man måtte også bli mest mulig selvforsynt med matvarer. Poteter, grønnsaker og frukttrær gjorde at husholdningsbudsjettet balanserte. Under 1.verdenskrig sikret de kjøttforsyningen ved å ale opp en gris på tomta. ”Villagriser” var åpenbart et vanlig fenomen på denne tiden.

Etter den tid har familien fortsatt å bo i det samme huset.