LogoHjem

Minner fra min ”barndoms dal” Nordre Skøyen

Av Gerd Marie Skarderud

Mitt navn er Gerd Marie Skarderud f. Torkildsby, og mine foreldre var Marie og Karl Oskar Torkildsby.I 1919 kjøpte mor og far tomt utparsellert fra Nordre Skøyen Hovedgård, og de flyttet inn i Promenaden 26 om sommeren 1923.

Det var store tomter med mye fjell som ble lagt ut for salg, og mine foreldre la ned et stort arbeid med å anlegge haven som skulle være både til nytte og pryd. Vi ble etterhvert tre søsken, Kaare, Gerd og Ellen.

Det var liten bebyggelse i førstningen. Vi bodde i Promenaden, og følgelig ingen lekekamerater i nabolaget, men etter hvert ble det fart i boligbyggingen. Mor fortalte at min bror som kjedet seg sa til meg: ”Jeg tror du og jeg skal ta senga mi og lure oss tilbake til Kullebund.” Da vi barna ble så store at vi fikk lov til å gå utenom hjemmet, fant vi oss lekekamerater som jeg holder kontakt med også i dag. Det var store løkker hvor særlig guttene fant sin tumleplass med forskjellige leker og aktiviteter. Spesielt kan jeg huske leken ”indianer og hvit,” som nok ble for voldsom enkelte ganger. Jeg husker særlig en gang da broder Kaare ble tatt til fange av noen større gutter. Han ble bundet til et tre eller en stolpe, og så satte de en bøtte med epler foran ham. Nokså utspekulert, for han hadde sikkert lyst på disse eplene, selv om vi selv hadde epler hjemme. Jentene derimot hoppet paradis og slo ball i grusveien. Det var få eller nesten ingen biler den gang, så veien var barnevennlig. Vi lekte mye med dukker også.

Butikker var det få av, og i vårt nærmiljø kun Hans Bråthe`s kolonial nederst i Låveveien, som den gang endte med nr. 33.

Før Låveveien ble forlenget frem til Østensjøveien gikk Goliabekken i dalsøkket med gåstier på begge sider. Dette var skoleveien for de fleste skolebarna i Golia. Det hendte av og til at noen plumpet i bekken, og de kom da våte og skitne på skolen. Skjenn ble det både på skolen og hjemme. På begge sider av bekken var det bare jorder med fine bakker som tilhørte Søndre Skøyen gård. Vi gikk på ski i disse bakkene da vi ble så store at vi fikk gå så langt hjemmefra. Det var et eldorado for oss barn. Vi satte på oss skiene hjemme når vær og føre tillot oss å benytte skiene. Dessuten hadde vi en fin akebakke fra huset vårt og ned til Låveveien.

Under Nordre Skøyen Hovedgård var det flere husmannsplasser, og den jeg husker best er Trasop. Jeg minnes meget godt Ola Olsen som var gårdskar på Nordre Skøyen. Han bodde med sin familie på husmannsplassen Trasop, og ble derfor kalt Ola Trasop. Han gikk opp bakken hos oss hver dag kl. halv syv uansett vær, og trasket den lange veien hjem om kvelden etter en lang og slitsom arbeidsdag. Det ble noe hvile etter måltidene, men det var ikke greit å være arbeidsfolk den gang.

Fra Nordre Skøyen Hovedgård gikk det en gangsti rett over Peter Aas vei, ned en dyp dal som vi bare kalte daln. Det var litt skummelt å gå der syntes vi barna, for det var mange piggsvin som rørte seg i grøftekanten. Gangstien krysset Dalbakveien og fortsatte forbi oss, Låveveien et lite stykke, opp Goliaveien og forsatte Parkstien til Solbergliveien, deretter Kjerrevei opp lia til Trasop. Ved den vanlige turveien Golia – Skøyenpytten – Østmarksetra lå Kusletta. Et populært utfluktsted for søndagsskolen, speideren og andre foreninger. Vi barna var ofte på tur dit. Bare koselige minner.

I Dalbakveien der hvor gangstien kom opp hadde Otto Brekke og hans frue startet garn- og manufakturforretning, men da Golia Velhus ble ferdig flyttet de sin forretning dit. Etter Brekke overtok søstrene Larsen, og de hadde også strikkeforretning ved siden av. Jeg husker disse søstrene godt, de var alltid blide og hjelpsomme.

Det var hverken melk eller fløte i noen av butikkene da jeg var liten. Disse varene måtte vi kjøpe fra Nordre Skøyen Hovedgård, og de ble kjørt ut i små og store spann etter behov hos hver enkelt familie. Varene ble levert tidlig om morgenen hver dag, og gårdsgutten som leverte spannene tok med seg tomme spann tilbake til gården. Vinterstid var det en kald jobb for den som stod for utkjøringen. Dårlige klær og de satt i åpen vogn. Ofte så vi at de gikk av vognen og slo ”flokker” for å holde varmen.

Jeg har gode minner fra denne tiden også. Hver fjortende dag etter at min søster Ellen og jeg var blitt store nok til å gå alene, spaserte vi til gården for å betale melkeregningen. Det var Fr. Faye som forpaktet gården den gang, og de var hyggelige å komme til for oss småjenter. Jeg kan enda fornemme eimen av fjøs og stall inne på det store kjøkkenet. Langbordet og krakkene, grua med stor svart komfyr som det varmet godt av, og jeg må ikke glemme å nevne kobberet som alltid var blankpusset. Fru Faye var en koselig og blid dame, og satte frem pepperkaker og melk til oss to beskjedne jentunger. Hun hadde alltid tid til å slå av en prat med oss. Faye sjøl satt ofte i gyngestolen sin i stua ved siden av kjøkkenet og røkte sin middagspipe.

Det var en stor tomt ved siden av vår som ikke ble solgt og lå ubebygd i flere år. Der hadde vi gleden av å ha ca. 50 kuer samt ungdyrene fra Nordre Skøyen på beite. Dette syntes vi barna som bodde i nærheten var en stor opplevelse, særlig når dyrene kom gående gangstien til beitet på forsommeren.

Vi hadde lang skolevei de første årene. Låveveien var ikke satt i stand ennå, så vi gikk opp Promenaden til Skøyen allé, og svingte sørover på den gamle gårdsveien, (Oldtidsveien), forbi Søndre Skøyen gård, og videre gjennom skogen et stykke før vi nådde skolen. Men så, i begynnelse av tredveårene, ble Låveveien ført frem til Østensjøveien, og vi fikk en bedre skolevei. Om vinteren ble det kaldere å gå den veien fordi det var mer åpent terreng, og alltid et kaldt drag langs veien som går i nord - syd retning.


I slutten av tredveårene opphørte ombringelsen av melk og fløte. Fru Karen Halvorsen i Låveveien 15 startet egen melk og delikatesseforretning, og etter hvert også salg av ferske brødvarer samt andre nødvendige matvarer innen delikatesser. Dette gjorde hverdagen enklere for husmødrene. Varetransporten gikk som regel med hester, ofte i to-spann, noe som særlig bryggeriene benyttet. De hadde ekstra store hester som ble kaldt ”bryggeri-gamper”.

Før trikken ble forlenget til Oppsal, delte Goliabekken omegnen i to. På østsiden av bekken het det Golia, og på vestsiden Nordre Skøyen. Vår adresse var Nordre Skøyen, Bryn stasjon i alle de årene jeg bodde hjemme. Bekken ble lagt i rør, og det naturlige skillet ble trikkelinjen.

Vi søsken og mange med oss hadde stor glede av å være med i turnforeningen ”Bjart”. Minner fra alle stevner, store eller små har jeg tatt vare på i mitt ”Minnenes Album”. Jeg minnes også godt alle skiturene med mor og far i Østmarka. Lange turer ble det etter hvert som vi ble større: Østmarksetra, Sarabråten og Gullsmeden. Det var fine turer, men ofte også slitsomme.

Fra de mange skiturene til Gullsmeden er det spesielt en jeg husker. Det var fint skiføre da vi dro ut med mor og far, og hadde en fin tur gjennom Østmarka til Gullsmeden. Der spiste vi nistematen vår, og far kjøpte noe varmt å drikke. Vi hvilte en god stund før vi startet på hjemveien, og i løpet av denne tiden hadde været slått om så det var blitt mildere. Vi dro av sted, men kommet halvveis over Nøklevannet merket vi mildværet for alvor. Det ”kladdet” under skiene våre. Far visste råd for uråd, så da vi nådde skogkanten brøt han av noen grankvister og la i løypa så vi kunne fjerne kladdene ved å stryke skiene over disse. Dette hjalp for en liten stund, men vi måtte gjenta prosessen flere ganger. Føret var for øvrig noe bedre inne i skogen. Vi passerte Østmarksetra og i en svak utforkjøring lå det en gutt på ca. 10-12 år i løypa. Far stanset opp ved gutten som virket nokså forkommen, men han fikk sagt at han hadde diabetes, og at kameratene hadde gått fra ham. Far ga ham sukkerbiter og fikk ham på bena, satte ham mellom skiene sine, og slik gikk det frem til Godlia trikkeholdeplass. Dette var endestasjon den gang. Trikken ble ført etappevis fra stasjon til stasjon frem til Oppsal. Den stakkars gutten hadde ingen penger til trikken, men far ga ham noen øre slik at han kom hjem. Han bodde nede ved Etterstad. Det ble en svært så slitsom dag for far.

I begynnelsen av tredveårene var det ikke radio i alle hjem, men far og en kollega kjøpte de delene som skulle til, og bygget hvert sitt krystall apparat med tilhørende hodetelefon. Denne bestod av en bøyle med to øretelefoner eller øreklokker. Øreklokkene kunne tas fra bøylen, slik at mor og far satt med hver sin øreklokke. Vi barna måtte være ganske så rolige når det var noe de ville høre. Hodetelefonen ble lagt i en krystallbolle når vi barna skulle høre barnetimen. Krystallbollen forsterket på en måte lyden, i hvertfall så mye at vi ved å sitte tett sammen kunne følge med i programmet. Men så, noen år senere, kom radioen med høyttaler. Far kjøpte en Telefunken, og det var stor stas. Far og mor var glad i musikk, så vi hadde anskaffet grammofon i mahogny med en stor tut til lyden. Grammofonen ble drevet av en fjær som måtte spennes med en sveiv, og dette måtte gjøres for hver plate. Noen år senere anskaffet far reisegrammofon som var en ”koffert” med innebygget drivverk og lyddåse isteden for den store tuten. Som navnet sier så var denne lett å frakte med seg når det var aktuelt.

Etter folkeskolen gikk jeg på Østre Aker kommunale almenskole (middelskolen), og deretter Otto Treiders handelsskole med stenografi og maskinskrivning. Min store drøm var å bli håndarbeidslærer, men krigen kom, og jeg begynte på kontor. Det var mange som måtte endre sine planer den gang.

Da jeg gikk på middelskolen i årene 1936 – 1938 ble jeg med i en forening med navn International Friendship League, vesentlig kalt I.F.L . Vår avdeling hadde sitt utspring på middelskolen, og hadde sine møter i gymsalen. Foreningen var også åpen for andre ungdommer som ikke gikk på middelskolen. Et par av lektorene lærte oss noen gammelnorske sangdanser, og ellers danset vi vanlige danser som var populære på den tiden. Det ble også arrangert turer i Østmarka, og vi sang mye. Foreningens formål var å arbeide for fred og vennskap mellom de forskjellige nasjonene. Da krigen brøt ut mellom Finland og Russland i 1939, la vi ned et stort arbeide med å strikke forskjellige ullplagg. Disse plaggene og en masse ulltepper og tøy som vi samlet inn ble levert i en sentral i Oslo, og sendt til Finland. Da tyskerene kom i 1940 ble alt foreningsarbeide forbudt.

Det var en stor begivenhet da Golia Velhus stod ferdig i 1934, og vi barna fikk anledning til å gå på kino alene. Tidligere måtte vi reise til byen, og måtte da ha følge av voksene.

Mor og far var ivrige bær og fruktdyrkere og de ble med i Hagebrukslaget, da det ble stiftet i 1925. De var også medlem i Golia Velforening. Foruten bær og frukt så hadde mor et stykke i haven hvor hun dyrket grønnsaker og jordbær. Et stort blomsterbed hadde hun også med alle slags stauder. Mye arbeid, men så vakkert det var når de stod i fullt flor. Mor hadde stor interesse av å bevare noe av frukten vi høstet inn, så både epler, pærer, kirsebær og plommer ble lagt ned på glass og hermetisert. Det ble mange gode desserter utover vinteren. Mor brukte også en del av bærene vi hadde til vinlegging. Det var en av hennes hobbyer. Mor og far fikk både premier og diplomer for sin virksomhet opp gjennom årene, når Hagebrukslaget hadde sine utstillinger i Velhuset.

Da krigen brøt ut 9. april 1940 ble det stillstand i landet vårt. Tunge år med rasjonering og mangel på alt mulig av mat og klær. Mange med hus og have anskaffet seg både høns og villagris, og alt som ble dyrket av frukt og grønnsaker kom godt med. Da freden kom i 1945 ble det stor jubel over hele landet.

I 1947 forlot jeg mitt barndomshjem, og giftet meg med odelsgutten til en gard i Våler i Solør. Her har jeg hatt et meningsfylt liv som ”gardkjærring”. Det var ikke så enkelt å skulle bli ”gardkjærring” for en byfrøken, så etter et godt råd fra mine foreldre gikk jeg i 1946 ett år på Akershus husmorskole i Eidsvoll. Dette ga meg et godt grunnlag for mitt nye yrke som lå langt fra hva jeg tidligere hadde lært.

Jeg bor fortsatt på garden i kårboligen, og jeg kan ikke tenke meg et annet sted å bo, selv om jeg mistet min mann for et år siden. Min bror og svigerinne bor fortsatt i Promenaden 26, så det hender jo at jeg reiser dit, og samtidig treffer gamle venner fra min ungdomstid.

Alt har sin tid, mye er forandret i min ”barndoms dal”, men slik har det alltid vært. Vi må følge med utviklingen.