Språket er vårt viktigste verktøy for kommunikasjon og brukes på mange måter. Ikke alle tenker over det, men språket brukes også til å lage personnavn og stedsnavn, betegnelser som skulle bety noe og fortelle noe om person og sted. Dette er lettere å skjønne, spesielt når det gjelder stedsnavn, f.eks. Solbakken og Grønvoll. Ikke fullt så opplagt er det ved navn som Abildsø og Nøklevann. Mer problematisk å "forstå" er navn som Bremsrud og Skøyen. Nyere navn er det naturlig nok lettere å gjenkjenne elementer i enn i eldre navn. Men det er fort å ta feil også: Ensjø har ikke noe med sjø å gjøre og Nøklevannet ikke noe med nøkler å gjøre.

Mange navn i vårt område er svært gamle. De har i noen tilfeller levd i muntlig tradisjon i flere hundre år før de blei nedskrevet. Det gjelder f.eks. Abildsø, Bryn, og Skøyen, alle såkalte vin-navn. Først fra slutten av 1100-tallet har vi de tidligst bevarte dokumenter på norsk språk skrevet med latinske bokstaver. De er få til å begynne med, men alt de tidligste innholder både personnavn og stedsnavn, i all hovedsak gårdsnavn. Og det er nettopp gamle gårdsnavn vi har rundt oss på alle kanter: Haugerud, Tveita, Hellerud, Bryn, Teisen, Skøyen, Abildsø, Østensjø, Bøler, Bogerud, Oppsal, Skullerud. Gårdene har vært dominerende på flere måter, og det er rimelig at de har satt tydelige spor etter seg.

Når vi skal prøve å finne ut om navn "betyr" noe, må vi først se etter hva slags form navnet har, bl.a. om det består av ett eller flere navneelementer. Navna kan da ordnes etter typer, ofte i et kronologisk mønster. Når det gjelder sammensatte navn, gjøres det etter siste ledd i sammensetningen, f. eks. Boge-rud, Etter-stad, Ry-en, i disse tilfellene som henholdsvis såkalte rud-navn, stadir-navn og vin-navn. Det er flere av denne typen navne-elementer og dermed flere kategorier enn dette, men vi bør kanskje ikke her gå inn på noen større oversikt. Det er i alle fall interessant å granske navn, når en bare blir litt bevisst på hva stedsnavn egentlig er og hvordan en kan prøve å finne ut noe mer om dem. Ikke minst hva de kan inneholde av betydninger og hva de kan fortelle.

Jordeboksopptegnelser fra mellomalderen er gode og viktige kilder til kunnskap om stedsnavn. Historikerne pleier å regne denne perioden fra begynnelsen av vikingtida (ca. år 800) til reformasjonen (1530-åra). Kirker og klostere var svært nøye med å holde oversikt over jordeiendommene sine, i praksis gårder og deler av gårder. Vi hører av og til gårder omtalt som kirkegods og klostergods. Det betyr ikke annet enn at kloster eller kirke eide hele eller deler av gården. Jorda var viktig, for det var den som gav livsgrunnlag for både mennesker og dyr. Og jorda gav rikdom og makt for dem som hadde nok av den.

En viktig kilde til kunnskap om slike eiendomsforhold for vårt område er biskop Øysteins jordebok, også kalt Den røde bok (RB) fra ca. år 1400. Det er en systematisk oversikt over biskopens (kirkens) gårder bl.a. i Aker. Andre viktige kilder er Snorres Heimskringla og seinere sagaer, særlig kongesagaer. De nevner også flere navn fra Oslo og områdene rundt, navn som var i full bruk da sagaenes hendelser fant sted. Vi kan da minne om at Harald Hårfagre falt i Hafrsfjord på slutten av 900-tallet, Olav Tryggvason ved Svolder i år 1000 og at slaget på Stiklestad stod i 1030. Dette har Snorre bidratt til å gjøre levende for oss. Men enda har vi navn som kom i bruk i mye tidligere tider. De såkalte vin-navna (Skøyen og mange flere) regnes å ha blitt til før år 500.

Navn vi daglig bruker kan altså være veldig gamle, eldre enn våre første skriftlige kilder, til dels mye eldre. Stedsnavn er derfor utrolige bærere av gammel kunnskap, både om språk og kultur mer allment. Men med det skrevne ord kommer problem med å gi det muntlige et skriftlig uttrykk. Skrift er i utgangspunktet forsøk på å gjengi tale. Spesielt enkelt var det nok ikke i mange tilfeller for danske skrivere. Fra 1500-tallet og i hvert fall til helt opp til 1800-tallet har vi mange navneformer i skrift, som nok gir uttrykk for både problem og skrivemoter. I en periode ser det ut til at jo flere bokstaver en fikk med i ord og navn, dess bedre. Mange norske navn fikk meget kunstferdige former i skrift. Dette er en av grunnene til at det kan oppstå store stridigheter når en i vår tid skal bestemme best mulige skriftformer. For navnegranskere kan en forenklet si, at jo eldre navneformene er, dess bedre er utgangspunktet for å si noe om betydningen av dem. Et par eksempler på varierende skriveformer opp i gjennom tidene: Sinsen: a sincin (1312, Synnndtzenn (1617); Skøyen: af skodini (ca. 1400), Skodden (1578); Abildsø: apaldasin (ca. 1400), Abelsiøe (1723).

De enkelte gårdene

Skøyen (gnr. 144) er et gammelt sammensatt navn, Skøy-en, skrevet af skodini ca. år 1400. Vi ser at det er et vin-navn. Det er en stor gruppe og det er mange av dem i Oslo. Noen eksempler er: Løren, Ulven, Sinsen, Grefsen, Tonsen, Disen, Tøyen, Hovin, Rommi (nå ofte skrevet Rommen og uttalt med feil tonem/tonelag, dvs. enstavings istedenfor tostavings tonelag). Sisteleddet -vin betyr eng, kanskje også havnehage. Ordet som appellativ, fellesnavn (altså ikke proprium, egennavn) vin, vinjar ser ut til å ha gått ut av vanlig språkbruk i de eldste bevarte skriftlige kildene. Som usammensatt navn finnes det flere steder i former som f.eks. Vinje, Venner. Skøyen har nå fått skriftuttale, men jeg har sjøl hørt Skø-i (to stavelser) av folk som kjente den gamle uttalen. Det er en gammal, lokal uttale, både for Skøyen her og Skøyen vest i byen, en uttale som også er registrert i begynnelsen av 1900-tallet. Skøyen i Vestby har vært uttalt Skø-e, mens Skui (i Bærum) har fått denne uttaleformen også i skrift. Rundt om i landet finner vi mange liknende navn, alle med samme utgangspunkt, men nå med forskjellige former, både i skrift og uttale, f.eks. Skodvin og Skodje (uttalt skøye).

Det fortsatt ikke mulig å gi noen sikker forklaring på hva førsteleddet i navnet Skøyen kan bety. Det har da blitt en utfordring for mange som vil prøve seg på den spennende idretten det er å tolke navn. I Biskop Eysteins jordebok (RB) står det skrevet (med preposisjon) af skodinni. I andre kilder står det i skodini, a skodinæ, i skodinø, skodin. Førsteleddet skod- kan på et eldre språktrinn ha vært et *ska›u-. Det er ikke mulig å si hva det kan settes i forbindelse med. Vi kan ikke her gå inn på de forskjellige forslag som er lansert, men bare ha nevnt at det norrøne gudenavnet Ska›i ikke kan være aktuelt, heller ikke verbet sko›a - skue, se på.

Av underbruk er nevnt Østby og Solberg, seinere Lille Skøyen og Bråte (skrevet braatte). Andre plasser er Bråtehuset, Fredrikstad, Tørtberg, Slamperud, Vetland, Kroken, Granlia/Grønlia, Høyenhall, Fagerlia, Stein, Trasopp. De fleste av disse er relativt enkle å "forstå".

Siste leddet i Trasopp er ganske sikkert adverbet opp, og bør derfor nå skrives slik. Førsteleddet tras er ikke fullt så enkelt. Vi kan gjette på et par muligheter: et verb trase som er notert i betydningen "arbeide planløst, uordentlig", eller verbet trasse "trosse, gjøre motstand; streve ivrig etter noe, holde lenge ut".

Betydningen av Vetland er mer usikker. Vi kunne gjette på en eller annen forbindelse til et gårdsnavn Vetteland, som finnes et par steder, men også det med usikker tolking. Det kan se ut som et såkalt oppkallingsnavn, en oppkalling av et annet navn fra et annet sted.

Bråte- er et hyppig brukt stedsnavn, især på Østlandet. Det henger sammen med verbet brjóta (bryte) og bør settes i forbindelse med nydyrking, oppdyrking. Kanskje kan vi knytte ordet til spesielle sider av en rydningsprosess, der røtter, nedhogd skog og kratt blei kasta i hauger og sannsynligvis brent. Bråte kan også være en haug med kvist og kvas. Vi kan ennå brenne bråta.

I likhet med mange navn, kan Fredrikstad være en type navn som finnes flere steder. Forklaringa er antakelig nokså enkel: Enten har det på en eller annen måte tilknytning til en mann som het Fredrik, eller plassen kan være oppkalt etter byen Fredrikstad. Oppkallinger er ikke uvanlige (Vetland, Ensjø, Hadeland (gnr. 23 i Vestre Aker), Holstein, Prøysen og mange flere).

Høyenhall sies å ha vært en plass under Hovin (gnr. 122) med henvisning til lensmann Knophs oversikt i 1771 (bl.a. i St. Hallvard 1949 og på nettstedet ager.no), men står i lista som plass under Skøyen. Det er nok riktigere. Det kan se ut som om Skøyen-gårdene (gnr. 3 og 4 i tidligere Vestre Aker og gnr. 144 i Østre Aker) har vært gjenstand for sammenblanding og da med feilføringer. Høyenhall (med varierende skriveformer) står oppført i fortegnelser fra slutten av 1700-tallet og på kart fra år 1800. Hvis det er snakk om samme lokalitet, kan jeg derfor ikke forstå annet enn at opplysningen i Oslo Byleksikon, om at fabrikkeier Kildal er den som, midt på 1800-tallet, har gitt dette navnet, må være uriktig.

Uansett må vi kunne si at navnet har en nokså pompøs form, vel og merke dersom det gjelder navn på en husmannsplass fra 1700-tallet eller tidligere. Hall er vanligvis ikke betegnelse på små hus. Men det er ikke uvanlig at navn kan være gitt mer ironisk eller at de som gav navnet, ville uttrykke ønske om noe annet og bedre. Førsteleddet i navnet, høyen / højen, er nok helst en dansk, litterær form av adjektivet høy, jf. sitat fra dansk kongesang "Kong Christian stod i højen Mast, i Røg og Damp...". Men en mulighet er også substantivet høyde i dansk skriftform Høj, (jf. navn som f.eks. Elverhøj). Betydningen blir i begge tilfelle ikke så forskjellig: "Den høye (høytliggende) hallen", eller "hallen på høyden".

Godlia har ikke vært noen matrikkelgård, og jeg kan heller ikke finne at det har vært plass under noen av de nærmeste gårdene, f.eks. Hellerud eller Skøyen. Jeg antar at det er et nokså nytt navn, kanskje opprinnelig på en utparsellert eiendom, hus eller hytte. Det er en vanlig og naturlig måte å gi navn på på steder med fin beligghenhet.

Hellerud (gnr. 143), skrevet hellurudh i RB. Det er liten grunn til å legge annen betydning i navnet enn den som umiddelbart synes naturlig: "Terreng med berggrunn, stein- eller helleformasjoner i nærheten av rydningen, gården". Dette er et rud-navn som går tilbake til mellomalderen. Navneelementet -rud har vært forståelig og godt brukbart langt opp i nyere tid. Fra 1700-tallet er det, særlig på Østlandet, registrert mange nyere navn på mindre bruk og plasser, som regel med en annen type førsteledd i sammensatte navn enn de eldste. Flere av dem er trolig nyrydding av ødegårder etter den store pesten, svartedauen. Det er navn som eksempelvis Lopperud, Piserud, Slamperud.

Under Hellerud er nevnt to underbruk på slutten av 1800-tallet, Nordengen og Gydebråten. Det siste kan jeg tenke meg har ordet jyde i førsteleddet, altså betegnelse på en person fra Jylland. Antakelig er det ikke mer presist enn at det like gjerne forteller at det var en danske som bodde her.

Ulsrud (gnr. 145) er skrevet ulfsrud i RB. Førsteleddet er ganske sikkert mannsnavnet Ulf.

Her er nevnt som underbruk Beverlia og Eftasåsen. Eftasåsen er trolig et navn av samme type som er kjent mange steder i landet. I ei tid da få eller ingen hadde egen klokke, kunne sollyset, solas plassering og spesielle skygger i forhold til skar og åstopper fortelle hvor langt dagen var lidt, om det var tid for mat eller tid for å avslutte arbeidet.

Oppsal (gnr. 146) er skrevet af vpsolum i RB. Det er ei form i dativ flertall. Flertallsform er vanlig i gamle navneformer. Salr er entallsforma. Ordet har etter hvert fått flere betydninger, men er antakelig helst å regne som betegnelse på den gården som blei rydda og bygd her. Adverbet opp (upp, her skrevet vp) skal sikkert angi lokalisering på et høytliggende sted i forhold til omgivelsene. Også Oppsal er et navn som finnes mange steder.

Under Oppsal er nevnt Jørgensløkken/Jørnsløkken.

Bydelen har nå navn etter gården Østensjø, gårdsnummer (gnr. 147). Det er sammensatt av preposisjonen austan og substantivet sjor i gammalnorsk, (med preposisjon) skrevet af austansio i jordeboka (RB). I Håkon Håkonssons saga (fra 1200-tallet) nevnes en mann audun austansior (-sior er nomitivsform). Navnet Østensjø betegner altså "gården østafor sjøen". Det ser vi jo stemmer helt fint.

Her nevnt en plass Myrvoll.

Manglerud (gnr. 148) er skrevet magnarud i et brev fra 1341, Magnillerudt i 1557. Av underbruk er nevnt Rognerud og Magnelberg på slutten av 1700-tallet. Del av gården er nevnt Manglerud på slutten av 1800-tallet. Over tid har det foregått en endring eller omtolking av navnet, fra Magnerud via Magnhildrud til Manglerud. Slike endringer er ikke så uvanlige, og kan skyldes språklig utvikling over tid, endret uttale eller misforstått skrivemåte.

Ryen (gnr. 149) er nevnt i ryghini i RB og som første del av det sammensatte navnet ryginaberg i flere kongesagaer. Det forklares helst som sammensatt av kornslaget rug og vin, altså også et vin-navn.

Som underbruk nevnes Ryenhaugen, Simensbråten, Hagen, Engen, Nordengen, Vestengen og Østli. Ingen av disse skulle trenge spesiell tolking.

Abildsø (gnr. 160). Skrevet apaldasin og appaldasyn i RB. Yngre former: Abbildzsøø, Aabbellsøe og Abelsiøe. Helt oppe i vår tid har det vært strid om hvordan dette navnet skulle skrives. Navnegranskerne mente at Abelsø ville være å foretrekke, men lokale krefter villa ha Abildsø. Få ting engasjerer folk mer enn spørsmål omkring språk og navn. Når strid og valg er over, er det ikke alltid en sitter igjen med et godt resultat. Det er ikke så lett å se at dette også er et vin-navn, der sisteleddet er redusert til -ø. I mange vin-navn har utviklingen gitt -i eller -e som en rest av -vin. Men lydmessig er det liten forskjell på uttalen av en ubetont vokal -e og -ø i slutten av et ord (med trykk på foregående stavelse). Derfor er ikke en slik -ø i skrift så merkelig. Det opprinnelige sisteleddet -vin forekommer nå i forskjellige former: Som -in (Hovin), -en (Skøyen), -n (Bryn), -e (Gisle i Asker, Skodje), -i (Skui), -ø (Abelsø, kanskje Vækkerø). Ordet apal brukes ennå, vel helst andre steder i landet og tilsvarer vårt ord epletre. Om navngiverne i utgangspunktet enten har vært inspirert av ett eller flere epletrær, andre frukttrær eller annet treslag her, kan vi selvsagt ikke si noe om.

Av bruk nevnes Olsrud, Halmbråten, Svenskerud, Haugen, Hagen, Lille Langerud, Tallberg, Haslefet. Om førsteleddet i Tallberg kan vi si at tall og toll flere steder brukes som betegnelse på furu. Sisteleddet -fet i Haslefet er en vel kjent terrengbetegnelse for flatlende ved vann. Alnafet er et gammalt navn i Oslo og er bevart i navnet Alnafetgata. Etter vanlig uttale på våre kanter kunne disse navna gjerne vært skrevet med to t-er for å markere at det ikke er lang, men kort vokal, både i usammensatte (Fett) og sammensatte navn (Haslefett). Forleddet Hasle- har med treslaget hassel å gjøre, enten med henvisning til vegetasjon på stedet, eller til et eventuelt elvenavn Hasla, som i sin tur kan ha blitt navngitt etter vegetasjonen ved elva. Navnegranskeren kan godt være den som driver nærmere undersøkelser for å finne svar på slike "ytre" forhold, men han kan i alle fall peke på mulighetene.

Langerud (gnr. 161, 162), skrevet langharud i 1358, "den langstrakte rydningen". Det er også et eksempel på at mange ord i moderne norsk fortsatt har former som blei brukt for mange hundre år siden. Gammalnorsk er ikke alltid aldeles uforståelig!

Av underbruk nevnes Konglerud, Kolbjørnsrud og på kart fra begynnelsen av 1800-tallet står også nevnt Lopperud og Luserud. Betydningsmessig skulle ingen av dem trenge særlige forklaringer.

Bogerud (gnr. 163) finnes i forma boghærud i 1323. Ei sikker tolkning er ikke så lett å gi. Førsteleddet kunne være et mannsnavn Bogi, nå kjent som Boye, Boje og Bøye, men det er et navn som det ikke har vært mulig å finne i gamle kilder. Selv om det er en lettvint løsning, kan en da falle for fristelsen til å si at ikke alle ord i eldre norsk er bevart i skrift. På Island finnes navnet Finnbogi, som er kjent fra mellomalderen. Når det gjelder Bogerud tror de lærde heller at det kan være et substantiv bugr i gammalnorsk, som betyr bøy, buktning, krok som er brukt i førsteleddet. Det kan jo ha vært spesielle formasjoner i terrenget som har inspirert navngiverne.

Bøler (gnr. 164) er skrevet i bøle, i bølæ i RB, i flertallsform. Det betyr "oppholdssted, bolig, gård". I moderne norsk kan vi kjenne det igjen i ord som bol, bøle og hovedbøle.

Bråten (gnr. 165). Skrevet Brotte på slutten av 1500-tallet. Se ellers under Skøyen.

Jørgensrud (gnr. 166). Så vidt jeg kan forstå, var dette et bruk under en eldre gård Bremsrud, skrevet bræmsrud i RB og Brennssrudt i 1578. Kronologien er vel helst slik, fordi Bremsrud er nevnt i jordeboka, mens Jørgensrud ikke er det. Jørgensrud er nok heller et underbruk som har overtatt plassen som hovedgård. Bremsrud er seinere ført opp som bruksnummer under Jørgensrud og har altså bytta plass i matrikkelen. De mange skiftende forhold rundt Bremsrud, Jørgensrud og Sarabråten kan vi ikke gå inn på her. For navnegranskeren betyr det også mindre. Etter den eldste skrivemåten vi har, med m, er ikke navnet Bremsrud så lett å gi noen overbevisende forklaring på. Et ord det kan være rimelig å tenke på, må være gammalnorsk brim, som kan ha betydningen "bølge, bølgeslag mot land". Det er et ord som riktignok er brukt ved sjøen og havet og det er vel grunnen til at det er bevart i gammal skrift. Skildringene fra kysten og havet er mange. Bremsrud lå slik til at de derfra hadde god utsikt til den delen av vannet som vender vestover, men også den lange delen nordover. Lyden av vann og bølger har de sikkert hatt, de som rydda og bygde her, men det er mer enn usikkert om sammenhengen og betydningen kan være slik. Når en prøver å tolke navn, er det nødvendig å bruke fantasi, men den må heller ikke føre oss ut på urimelige vidder.

Av underbruk kan nevnes Sarabråten, Dalbakk, Lutdalen, Nøklevannsbråten.

Verken Lutdalen eller Nøklevann er umiddelbart forståelige navn, selv om sistnevnte egentlig er greit nok. Rundt om finnes flere sammensatte stedsnavn med Nøkle- i forleddet, f.eks. Nøkleby i Kråkstad, som finnes nevnt i skrift så tidlig som 1279, men da i forma myklabø og Møckelby så seint som i 1616. Førsteleddet kan vi derfor gjenkjenne som det gammalnorske adjektivet mikill, som betyr "stor". Nøklevannet betyr derfor "Det store vannet", Nøkleby "Den store gården". Lut- i Lutdalen (og Lutvannet) er ikke så enkelt, for vi har ikke så gamle skriftbelegg som vi kunne ønske.

Uttale har de forsøkt å antyde i skrift og er gjengitt både med kort og lang u, tydelig lang i forma Luutvandet, mer usikkert i Lutvannet. På den annen side sa en av mine informanter ved min navneinnsamling i 1966, at hans bestemor "bodde i Lutt", altså med tydelig kort u. Lut(t) var en plass nord i Lutvannet. Dette var ganske sikkert en eldre, lokal uttale. Opplysninger om uttale er et viktig element når en skal prøve å finne rimelig betydningsinnhold i navn. Det ikke lett å si noe om opphav og betydning i dette tilfellet. Ved kort -u er det en mulighet for at det kan være en eldre sammentrukket diftong som skjuler seg i vokalen, men det kan vi bare gjette på. Det finnes et substantiv i gammalnorsk laut som kan bety "liten dal, dokk (senkning i terrenget)". Men dersom vokalen på den annen side i utgangspunktet var lang, kan en tenke seg et par andre muligheter: En sammenheng med verbet lute (gammalnorsk lúta), som har litt forskjellige betydninger: lute, bøye seg; falle, stupe. Med litt fantasi går det an å tenke seg en sammenheng med åsen, særlig på vestsida av Lutvannet. Det er ganske bratt her. En annen mulighet: På et kart fra tidlig 1800-tall kan vi se at flere eiendomsgrenser møtes i vannet. Det kunne da være tale om delt eiendomsrett til vannet, at i alle fall fem gårder hadde rett til sin del, sin part, sin lut, gammalnorsk: (H)lútr. Det eneste som er sikkert om betydningen, er at den er nokså usikker.

Rustad (gnr. 167) er skrevet rudhstadh i jordeboka (RB). Rudstad er en ryddet plass for en gård. Ellers er både rud og stad vanlige betegnelser på boplass, gård.

Av underbruk og plasser er nevnt Ødegården (Øgården), Kattisa; Hølet (Hullet, Gjestebudshullet), Gullsmedbråten, Løkka. Navnet Kattisa er antakelig ei kortform, kanskje for Kattisplassen. Kattise er betegnelse på en faststående, ruseliknende fiskeinnretning. Det kan passe fint at det her i Kattisvika var satt opp slik fiskeredskap. Begrepet og ordet Kattise kommer østfra, fra Sverige, men det skal også være innført dit østfra, kanskje helt fra Russland, for det skal være et russisk ord. Skrivemåten Kattisa i begynnelsen av 1800-tallet er spesiell. Det ikke er vanlig med slike folkelige hunnkjønnsformer i skrift.

Skullerud (gnr. 168) er skrevet skularud i mellomalderen (RB). Uttale jeg har notert fra 1966 stemmer helt med ei slik skriftform, lang vokal u og såkalt tjukk l, skul(e)ru. Fra slutten av 1500-tallet har vi ei skriftform Skullerudt, videre Skallerud og Skullerød på 1600-tallet, Schullerud på tidlig 1800-talls kart, og fra slutten av 1800-tallet Skulerud, alt eksempler på at det ikke så lett å skrive det en hører. Jeg mener å huske at det på Skullerud skole, på veggen ut mot veien stod skrevet Skulerud skole, seinere retta til dagens vanlige form Skullerud. Dette er da egentlig feil og en meningsløs form, for grunnlaget for stedsnavnet er mannsnavnet Skule.

Flere plasser er nevnt: Røsedalen, Lindern, Dritut, Pi(i)serud/Passerud, Smeden, et par sterke navneformer, for å si det sånn, men ikke uvanlig på plasser og småbruk, og enda er det flere. Vi legger merke til norsk skriftform -ut (ikke -ud) i Dritut i kartet fra 1800.

Gater og veier har navn og det er også stedsnavn. Til vanlig pleier naturlig nok ikke slike navn å være gjenstand for navnegransking i vanlig forstand. De aller fleste er relativt nye og har i mange tilfeller fått navn etter offentlige vedtak og spesielle regler. Navngivere i vår tid skal bl.a. ta hensyn til gamle, lokale navn, men det er også tradisjon for oppkalling av personer som har utmerket seg, eller ved at det lages helt nye navn.

Som et par eksempler kan vi henholdsvis nevne Haslefetbakken, Rognerudveien, Østbyfaret; Haakon Tveters vei, Snipp-Møllers vei, Thygesons vei; Eterveien, Granhekkveien, Traktorveien.

Før den store utbygginga i dette området etter krigen, var det stor åpne områder med dyrka mark, men det var også skog og annen uberørt natur. All erfaring fra liknende utbygging sier at det overalt var stedsnavn: navn på jorder, teiger, utmark, fjellrabber, åssider, bekker, stier osv. Mye av dette er nå borte for alltid, navna også. Men i det store og hele må vi ha grunn til å si at vi kan være fornøyd med at mye tross alt er bevart.