Under forarbeidet med boken tok Arthey kontakt med bl.a. Frode Jacobsen som informant om William Fishers opphold på Godlia i første halvdel av 1930-årene. Frode fremskaffet stoff fra forskjellige kilder som sammen med det Vin Arthey fant på annet hold, kastet nytt lys og bedre forståelse over den mystiske William Fisher (1903 – 1971). Sammen med kona Elena og datteren Evelyn bodde de i to-tre år i Damfaret 18A. Det var Fishers første oppdragssted i karrieren som spion for Sovjetunionen.

Lokalhistorisk interesse

Historien om William Fisher ble allerede i 1973 behandlet i Per Øyvind Heradstveits bok om Hemmelige tjenester – etterretning, spionasje og overvåking og fikk store oppslag i dags- og ukepresse. Spionasjeoppdrag blir sjelden fullt oppklart, heller ikke for William Fisher. Etter Sovjetunionens opphør og arkivenes åpning i både Øst og Vest blir stadig flere biter kjent og historien må delvis skrives om. Det er i den sammenheng den nye boken vekker interesse, også som lokalhistorie.

William Fishers etterretningsvirksomhet er på mange måter en arv etter faren Heinrich Fisher (1871 – 1935). Mesteparten av Williams spionkarriere foregikk langt fra Norge og Godlia, men i løpet av både hans første og siste år i KGB-tjeneste utenfor Sovjetunionen ble Norge en del av historien.

Navneforvirring, U-2 episoden og storpolitikk

U-2-episoden i mai 1960 ble fra flere hold karakterisert som den kalde krigens farligste situasjon for Norge med atombombetrussel og rakettangrep mot Bodø, flyplassen U-2 flyet hadde som destinasjon før det ble skutt ned over Sverdlovsk i Sovjetunionen. Flyet var på vei fra Peshawar i Pakitstan med Francis Gary Powers som pilot. Powers overlevde, men ble funnet skyldig i spionasje og dømt til ti års fangenskap, tre års fengsel og syv års straffearbeid

Advokaten fant løsningen

Mens verden ventet, fant advokaten James B. Donovan i New York, at saken var av spesiell interesse. I 1957 ble han valgt til forsvarer for Rudolph Ivanovitsj Abel, oberst i KGB, arrestert i New York og funnet skyldig i spionasje. Den prinsipielle anklage var at Abel hadde overført militær informasjon til Sovjetunionen. Han ble funnet skyldig i november 1957 og dømt til tretti års fengsel. Egentlig var det dødsstraff for en slik forbrytelse, men Donovan hadde henstilt til dommerne om ikke å benytte denne straff fordi, som han hevdet, man kan ikke se bort fra at det i overskuelig fremtid vil bli en amerikaner som blir tatt til fange i Sovjetunionen. Da kan en utveksling gjennom diplomatiske kanaler bli vurdert, noe som ville være i USAs interesse.

I et spill mellom de to supermakter og deres ledere, USAs president John F. Kennedy og Sovjetunionens førstesekretær Nikita Khrustsjov var verdens fokus rettet mot Abel og Powers.

Fangen som ble sendt over Gleinicker-broen i Berlin 10. februar 1962 som utveksling med

U-2 pilot Powers, het Rudolph Abel, mens mannen som ankom Damfaret 18A 30 år tidligere, het William Fisher. Det skulle gå mange år før verden fikk kjennskap til at det var samme person.

Naboer på Godlia – hva husker de?

Frode Jacobsen og hans fire år eldre bror Knut bodde på 1930-tallet i Damfaret 14B. Gunvor og Frants Mohr i Damfaret 18B var nærmeste naboer til Fishers i 18A og var derfor godt kjente med mye omgang. Paret hadde barna Per og Nina, omtrent jevngamle med Frode og Knut.

Tidlig på 1970-tallet skrev Gunvor ned trekk fra det hun husket om Fishers opphold, da sammenhengen mellom Fisher og Abel ble kjent. Både Frode og Knut kan huske Fishers, men det er kun barndomsminner. Mye av det Gunvor skriver har dannet grunnlaget for det som har fremkommet i den litteratur som er utgitt om spionen William Fisher og hans familie i Norgestiden. Frode har for å friske på hukommelsen også vært i kontakt med Nina Westgaard (født Mohr) som i dag er bosatt i England. Per Mohr døde i 1997.

Omslaget til boka Like Father Like Son – A Dynasty of Spies av Vin Arthey fra St.Ermin’s Press, London 2004.

Godliatiden – en lykkelig tid for familien Fisher

William Fisher presenterte seg i Norge som en engelsk familiemann med russisk kone, en tidligere ballerina, og deres lille datter som så vidt hadde begynt å gå.

Gunnvor Mohr sier det slik:

Familien Fisher kom hit fra Tyskland. Etter fru Fishers utsagn ble familien tvunget til å forlate Russland fordi hun hadde giftet seg med en utlending. Hun syntes forholdene var forferdelige i Tyskland med spekulasjon og prostitusjon og ga uttrykk for glede over å være kommet til Norge.

Fru Fisher påsto at hennes familie ikke hadde sett med blide øyne på hennes forbindelse med William fordi han var jøde. Elena Fisher var meget musikalsk. Under sin oppvekst hadde hun lært å spille og danse ballett. Hennes dansekarriere ble det satt stopper for da hun en gang ved et fall pådro seg en ryggskade.

William Fishers familieforhold lå det et slør over. Sjelden eller aldri kom han inn på dette emne.

Beskrivelsen av misnøyen med livet i Russland står selvsagt i radikal kontrast til virkeligheten, slik vi nå kjenner den. William og Elena holdt seg kun delvis til sannheten, løgn og oppdiktning var en del av den historien de fortalte til sine naboer.

Radioentusiast

William ble raskt kjent som radioentusiast. Forretningsvirksomhet var hans dekkoperasjon. Den kultiverte engelskmannen drev butikk med radiokomponenter, hadde verksted til å fremstille deler til radioutstyr som han solgte til radioamatører og til profesjonelle aktører i bransjen i og rundt Oslo. Dette arbeidet lå tett opptil hans virkelige profesjon. Primært bestod jobben hans i å få i gang en hemmelig virksomhet for radiomeldinger og sendinger til og fra Senteret i Moskva. De kodete meldinger han mottok, ble dekodet og overlevert agenter og kontakter i Norge, også til forbindelser utenfor landets grenser.

Gunnvor Mohr beskriver virksomheten til William Fisher slik:

-I annen etasje hadde han innrettet et arbeidsrom hvor det var fullt av verktøy, radiodeler, radiomottaker og – sender, morsenøkler og annet. En lang antenne førte fra taket til en 15-20 m lang mast i enden av haven. Her satt Fisher og arbeidet fortrinnvis om natten. Da hamret det, klirret og tikket der inne. Men han la ikke skjul på sin virksomhet.

Besøkende fikk lov til å titte inn også i dette rommet.

Sosialt søkte William selskap med folk fra bymiljøet der han traff samfunnsengasjerte familier som kunne lede han inn i sosialistiske sirkler og fagforeninger i et forsøk på å oppnå kontakt med kommunister eller de som sympatiserte med slike politiske bevegelser. Han lykkes med å plassere og gjemme radioutstyr i hjem til kommunister eller deres sympatisører. Barn til partimedlemmer kan erindre at når William var på besøk måtte de være stille for ”onkel Fisher er på kammerset og ordner med radioen”. Sendinger fra disse steder var på den tiden farlig, derfor ble kodete svar overlevert via skjulte hjemmesteder eller med vanlig post.

På hjemmebane forteller Arthey at dette var den lykkeligste tiden for familien Fisher. Borte fra sine svigerforeldre, borte fra alt det daglige i Moskva og fra de stressende politiske realiteter i den sovjetisk bolsjevistiske stat. Alle forbindelser William og hans familie etablerte hadde potensial i seg for å kunne bli utnyttet i etterretningsoppdraget. Men slike forbindelser kunne også være helt selvstendige sosiale sammenkomster uten ytterligere baktanker. Slik ble familiene Mohr og Fisher godt kjente med mye omgang.

Høy levestandard

Gunnvor Mohr forteller:
-Naboene begynte etter hver å vanke hos familien Fisher. De inviterte til selskap og ble selv invitert til naboene.

Familien Fisher levde godt. De hadde en levestandard som lå godt over det som var gjengs på Godlia. Av og til virket det som ren ødsling når fru Fisher tok knuste egg og kastet dem i vasken.

Fru Fisher gjorde for så vidt ikke så forferdelig mye på kjøkkenet. Det virket som om hun ikke var vant til det. Dreide det seg om retter som krevde innsikt, gikk hun til naboene og ba om hjelp. Dessuten hadde hun hushjelp. Det var kanskje heller ikke alltid så lett å være hushjelp hos utlendinger med andre skikker og vaner. En av dem sa hun syntes det var så fælt å være der fordi foreldrene brukte ridepisk på datteren Evelyn. Det kan så være. Men inntrykket var ellers at de skjemte Evelyn dyktig bort. I sin lekekrok i annen etasje hadde hun et utall av all slags leker. Hun fikk de lekreste klær, kjoler og kåper.

Evelyn arvet foreldrenes kjærlighet til dyr og blomster og hos Fishers var det derfor alltid kjeledyr og blomster fremme. Gunnvor Mohr beskriver Evelyn som et sjeldent kvikt barn.

-Hun snakket snart norsk like godt som russisk og engelsk. Hun gikk til naboene og fortalte hva foreldrene snakket om på russisk for så å bringe videre til foreldrene på russisk hva naboene snakket om på norsk.

Meget omgjengelige i nærmiljøet

Ellie startet ballettundervisning noe som ga en tillitsvekkende virkning. Gunnvor Mohr har omtalt Fishers som meget omgjengelige i nærmiljøet:

-Herr og fru Fisher var usedvanlig sjarmerende og omgjengelige. De fant snart sin plass i miljøet på Godlia som på den tiden var ungt og drivende. Her var det en aktiv virksomhet med velforening, havebrukslag og amatørteater.

Familien Fisher var snart aktivt engasjert på mange områder. Amatørforestillinger i uegnede lokaler stilte store krav til det elektriske opplegg. Men Fisher mestret oppgavene med glans. Det ble lyseffekter nesten som på et ordentlig teater.

William Fisher i 1957, fra tiden med rettssaken i New York.. Fra omslaget på boka. World Wide Photos.

Og amatørteateret fikk plutselig koreografiske innslag. Her fikk Elena Fisher utløp for sine anlegg. Hun fant egnede unge piker som hun lærte opp i dans. Da Godlia Amatørteater i 1933 oppførte ”Åse Fiskepike” i gymnastikksalen på Østensjø skole, var tilskuerne aldeles henrykket over den skjønne ballett. Ingen ting å undres over at familien Fisher hadde sikret sin plass i det lokale miljø.

Williams reiser til utlandet

Under oppholdet i Norge var William en gang i blant på reise i utlandet. Arthey skriver at offiserer i etterretningstjenesten trengte trening og erfaring med å forhandle med grensevakter. I Sentret var det mye moro med å fortelle anekdoter om passkontroller og dekkhistorier.

William var bl.a. i Danmark i oktober 1932 som medlem av en gruppe som overvåket Lev Trotskijs besøk og rapportere hvem som møtte Trotskij. Sovjetunionen var desperate etter å få tak i vestlig teknologi og i denne sammenheng brukte William sin dekkvirksomhet til å besøke ustillinger og messer over hele Europa.

Hvilke affærer William var involvert i er fortsatt skjult. Han selv ville ikke fortelle det i sine memoarer, ”jeg foretrekker ikke å fortelle alt, fremfor å fortelle en løgn”, var hans utsagn. I boka til Arthey er det flere saker som han trolig var en del av, men det blir med mistanke og spekulasjoner.

Skepsis til Williams virksomhet

Williams oppdrag med radiokommunikasjon fortsatte, men hans venner og naboer på Godlia ble etter hvert litt skeptiske til hans virksomhet. Hvordan kunne Fisher-familien ha så god råd så lenge hans radioforretning kastet så lite av seg? Det er noe som ikke stemmer, sa en av naboene. William var også i søkelyset til en norsk offiser, major Klingenberg, som var mistenksom for Williams interesse for norske forsvarsanlegg og norsk teknologi.

Denne mistenksomheten har Gunnvor Mohr uttrykt slik:
-Naturlig nok begynte folk å snakke. Hvor fikk Fisher pengene fra? Han arbeidet ikke. Likevel hadde han mange penger å rutte med. Fisher selv forklarte det på følgende måte: Han hadde penger i Russland og han hadde greid å få dem med seg da han reiste. Russerne, sa han, er så forferdelig glad i barn. Da vi dro, var Evelyn blitt syk og vi gjemte rikdommene under henne i barnevognen. Ingen fant på å undersøke hennes sengetøy.

Og penger hadde han.. Fru Fisher anskaffet seg en harpe som hun spilte på mens hushjelpen ordnet opp i huset. Fisher var raus med gaver når det gjaldt nabobarna.

Flytter til Bygdøy – og forlater Norge

Fishers flyttet til Bygdøy, men opprettholdt forbindelsen med familien Mohr.

De norske myndigheter var mistenksomme til Williams arbeid og ville ikke lenger gi han oppholdstillatelse. Fisher-familien tok farvel med sine venner og fortalte at de returnerte til England. Etter ordre fra Senteret reiste Fisher- familien gjennom Tyskland og tilbake til Sovjetunionen der de ankom helt på tampen av desember 1934. De lovet å skrive, men ingen hørte noe mer fra dem.

Og her slutter egentlig historien om spionen fra Godlia. Det skulle gå mange år før William Fisher igjen viste seg, men da under et annet navn.

En amerikansk ”nickel”, dvs. fem cent, som ble begynnelsen på slutten til William Fishers spionoppdrag i USA. Inne i mynten, i et hulrom, var det gjemt en tallkode på en mikrofilm.
Mynten er liten, ca. 2 cm i diameter. Egentlig et kunststykke å utforme et slikt gjemmested. Foto: Leif-Dan Birkemoe.