Bare det å ta toget fra Christiania til Bryn må på den tida ha vært oppfattet som spennende og eksotisk. I 1860 hadde toget hadde eksistert som transportmiddel i 5 års tid, men Bryn stasjon stasjon hadde vært åpen for passasjertrafikk bare et par år. Opprinnelig hadde dette bare vært et sted der togene kunne stoppe for å sette på ekstra bremser før den bratte nedkjøringen til Christiania.

Så det var absolutt uvant med liv og røre på Bryn stasjon denne sommeren. Etterhvert hadde passasjerantallet steget til rundt 20 på daglig basis, men godstrafikken til og fra det gryende industristedet Bryn var mye viktigere.

Vi kan tenke oss at forventningene var store i den flokken av mennesker som gikk av på stasjonen. Ikke bare hadde de blitt invitert til bankier Hefyes nye sted i marka, men de følte nok også at de var med på noe nytt på mange måter. Dette var nasjonalismens tid i Norge og troen på å utvikle norske verdier samtidig som at Norge skulle delta for fullt i den industrielle revolusjon var stor. I denne menneskegruppen var folk som skulle prege utviklingen av det norske samfunnet på ulike måter.

Mennesker med makt og penger møttes nok titt og ofte, men en tur ut i villmarka til Heftyes nye sted var noe for seg selv. Hva hadde verten funnet på denne gangen mon tro? Kanskje hadde han bragt dit enda flere hus av tradisjonsrik norsk type?

Heftye selv var en meget rik eier av bankierhuset Thos. Joh. Heftye & Søn, grunnlagt av hans bestefar, og han var veldig opptatt av å ta vare på og få fram det unike i norsk bondekultur.Han kjøpte den gamle husmannsplassen Jørgensrud i 1856 og døpte den om til Sarabråten. Her bygde han etterhvert opp et miljø som åpenbart skapte inspirasjon og grunnlag for interessante diskusjoner.

I dag er det å gå på tur og nyte naturen betraktet som en del av den norske folkesjela. I 1860 var det langt fra tilfelle. Folk hadde mer enn nok med å tjene til det daglige brød. Det å bruke krefter på uproduktiv virksomhet ble nok betraktet som fullstendig meningsløst. Folk flest hadde nok også problemer med å nyte det unikt vakre i naturen. Naturen var bare interessant i den grad den kunne utnyttes for å tjene til det daglige brød.

Gjestene til Heftye, som nå satte seg i sine karjoler på Bryn stasjon, visste nok også at de var priviligerte. Dette var folk som hadde ressurser, overskudd og de rette kontaktene. Ofte hadde de også nok penger til at de slapp å bekymre seg for det daglige brød. De kunne fullt ut nyte turen langs den nyetablerte Østensjøveien.

Østensjøveien hadde blitt anlagt i siste halvdel av 1850-tallet og var en viktig forutsetning for at Heftye overhodet etablerte Sarabråten. Det ville vært umulig å skape miljøet på Sarabråten uten de kommunikasjonsmuligheter som jernbanen og Østensjøveien skapte.

I 1860 fulgte veien stort sett samme trase som i dag. Men sørøst for dagens Bryn senter gikk veien langs det som i dag er Harry Fetts vei. Det østlige løpet krevde store sprengingsarbeider og ble ikke fullført før i 1870-årene.

Vårt følge passerte nå først Høyenhall, der Peter W. Kildal var i full gang med å etablere sin frukthage. Noen år tidligere hadde den driftige Kildal kjøpt Høyenhall for å sikre råstoffprodusjon til bær- og fruktindustri, og snart skulle Høyenhall bli kjent som Norges største frukthage.

Litt etter kan de i karjolene på venstre side se et av de tidlige industriforetak på Bryn, de kjører nå langs dagens Harry Fetts vei. Dette var et annet av Kildals prosjekter: Kritt og brisselfabrikken i Østensjøbekken. Denne fabrikken befant seg omtrent der hvor hagedammen nedenfor Christinedal i dag befinner seg.

Snart kommer karjolene igjen inn på dagens Østensjøvei og fortsetter langs Østensjøvannet opp til veiskillet ved Østensjø gård. Her står kanskje oppsitteren på Søndre Østenjø gård, Halvor Tveter, og hilser på dem.

Når turistene fra 1860 snudde seg i det de kom ned til Nøklevann, kunne de nok skimte Sarabråten i det fjerne

Forsatt kan vi beundre tørrmuren som støtter veien opp fra Ulsrudvann. Den er trolig fra 1856.

Halvor Tveter satt selv i anleggskomiteen for Østensjøveien og kunne nå tilfreds nyte det ferdige resultatet. Tveter var ellers en flott representant for det store hamskiftet i norsk bondenæring. Han tok stadig i bruk nye og mer effektive driftsmetoder, og under ham ble Søndre Østensjø betraktet blant de mest veldrevne i Aker.

På dette punktet fortsetter Østensjøveien gjennom Østensjøgårdene, veien var på den tida skillelinje mellom Søndre og Nordre Østensjø gård.

Vårt følge tar imidlertid av mot venstre mot Ulsrud gård, og når den er passert, er vi på Sarabråtveien!

Thomas Heftye sørget for å anlegge hele veistrekningen fra Ulsrud gård til Sarabråten. I dag er det gangvei fra Ulsrud gård ned mot General Ruges vei, og den fortsetter i en bratt bakke opp på andre siden. I 1860 må denne bakken ha vært den første store utfordringen for hestene.

Vel oppe er følget for alvor inne i Østmarka. De har forlatt et landskap preget av åker og eng, skogen står tett langs Heftyes nyanlagte vei. På høyre side ser de ned på det vakre Ulsrudvannet og fortsetter bratt opp til venstre.

Denne delen av veien er et flott skue i dag også. Intetanende turgåere legger neppe merke til at de går

på en vei basert på en flott tørrmur. Dette flotte stykke veibyggerkunst har nå holdt veien oppe i mer enn 160 år.

Veien fortsetter rett fram og deretter ned mot Nøklevann. I 1860 var korketrekkeren ikke fullført, men siden terrenget hellet så bratt gikk nok veien på kryss og tvers da også. Langs Nøklevann legger vi idag merke til starten på Heftye juniors snarvei over vannet som ble anlagt omtrent 35 år seinere. Den fikk kort levetid da hevingen av vannet i 1913 sørget for at veien ble overflommet.

I forhold til i dag gikk veien på vestsiden av Nøklevann litt nærmere vannet. Denne veien er fortsatt i god stand, og vi kan også her beundre 160 år gammel veibyggerkunst.

Karjolen runder nordenden av Nøklevann og har en kort rett strekning før hestene får sin siste utfordring før ankomst Sarabråten. Rett til høyre for dagen sti ligger ”Mærrapina”, og vi kan godt forstå årsaken til dette navnet. Hestene strevde nok fælt det aller siste stykket opp til Sarabråt-platået.

Men nå er de endelig fremme! På tunet foran den nyanskaffede Østerdalske ”sperrestue” står Heftye sjøl og ønsker sine gjester velkommen. Kanskje blåser han en velkomstlåt på sin lur. Festen kan begynne!