La oss begynne med begynnelsen

Plassen het opprinnelig Jørgensrud, første gang i lensregnskapene i 1578. Som de fleste eiendommer var plassen oppført som Oslo Stiftsgods,altså kirkegods. Etter reformasjonen ble den krongods.,og fikk senere flere private eiere.,blant andre den rike enke Karen Cudrio,senere Peter Lumholtz og Jørgen Young. I 1856 kjøpte Thomas J. Heftye eiendommen,og hans sønn Thomas Th.Heftye eide den til Aker Kommune i 1911 overtok – på grunn av kommunens behov for drikkevannforsyning.

Thomas Th.Heftye store villa ble revet i 1911. Det er kjellermurene etter den vi kan se ute på pynten. Den opprinnelige ”sperrestua” var flyttet og bygget om .Som eldre østmarkstravere husker, ble den ødelagt av brann i 1971. Formodentlig en påsatt brann.

Familien Heftye var eiere i mange år. Slekten kom fra Sveits,og den første innvandreren var Thomas J. Heftye, 1767 – 1827. Han tok borgerskap i Christiania i 1791 og grunnla bankierfirmaet Thos.Joh.Heftye & Søn.som spilte en stor rolle i byens finansliv i mer enn 100 år.

Hans sønn, Johannes Thomassen Heftye, var far til ”vår” Heftye, konsul Thomas Johannesen Heftye, som kjøpte Sarabråten i 1856, og hans sønn , Thomas Thomassen Heftye var den siste eieren av Sarabråten.

At Sarabråten i konsul Heftyes tid ble et samlingssted for hovedstadens kulturliv skyldes konsul Heftye personlig. Han var opptatt av ”det nasjonale gjennombrudd ” i 1850 – og 60-årene og kjøpte en del bondekunst ,som ble til ”Heftye- samlingen” på Norsk Folkemuseum. Han ble venn med de fleste av tidens ledende personer i kulturlivet,og inviterte dem til sitt sommersted Sarabråten. Familien bodde der som oftest i 6 -7 uker om sommeren. Han var opptatt av norsk natur og friluftsliv og var medstifter av Den Norske Turistforening i 1868.

Og han må ha vært en munter og vennlig vert, det kan man se av hans invitasjoner .Han må ha vært stolt av stedet sitt og var ikke redd for å invitere kongelige gjester og kulturpersoner - diktere, kunstnere, musikere, og naturligvis sine egne gode venner og slektninger, som det var svært mange av.

Tidlige besøk på Sarabråten

Men jeg har oppdaget at Heftye besøkte stedet med sine venner før han kjøpte eiendommen, og før jernbanen kom i 1854!

I medlemsbladet Byminner fra Oslo Bymuseum nr.3, 2001, fant jeg en historie fortalt av oldebarnet Christine Heftye.

Hun skrev om en bevart skrivebok med skildring av 3 turer til Sarabråten i 1852, gjengitt av deltakerne: "Optegnelser om Sahrasbraaten og Dalbak".

Dette er 2 år før jernbanen stanset ved Bryn stasjon, og før Heftye bygget sin egen private vei gjennom skogen Jeg tillater meg å sitere, for Christine er min gamle studiekamerat.

En munter gjeng av venner og jegere drog av sted fra "Tobaksspinderiet paa Torvet " den 22.august 1852 kl. 9.30 og ankom Ulsrud kl. 10.15. Så langt kunne de ri. "Derfra begav man sig over Smedhytten tilfods til Sarasbraaten. " (Se gammelt kart neste side med navnet Smedhytten.)

Blakken var med og tok seg av bagasjen, som også inneholdt mat og drikke. Vel fremme inntok de en styrkende frokost ,formodentlig ute på tunet, før de vandret opp til kløftene ved Hauktjern .

"Nedstigningen var meget besværlig", står det. Festens høydepunkt var en utmerket middag.

Og "Efterat have indtaget Eftasvel tiltraadte Selskabet Tilbageveien over Smedbraaten".

Beretningen er undertegnet av alle deltakerne, og her er navnene:

Konsul Heftye, fabrikkeier Johan H .Andresen, teatersjef Carl Borgaard, (Christiania Theater), generalkonsul Jacob Faye (Heftyes svoger), baron Herman Løvenskiold (gift med Heftyes kusine), grosserer Thorvald Meyer (bror av fru Heftye) kammerherre Hans Paludan, grosserer Stener Rosenberg (gift med søster av Thorvald Meyer), byråsjef Wilhelm Rosenberg, bror av Stener, slottsforvalter Carl Emil Rustad og grosserer Thomas Sewell, gift med fru Heftyes søster. Som man ser: familie og venner.

Neste tur var allerede 28.08.1852. Denne gangen er det Friele som refererer:

"Vi forlod Staden kl. 5.30.Fulgt av gode Ønsker kjørte vi henad Youngsgaden til Torvet forbi Bodsfængslet og dreide forbi Bispegaarden opad Strømsveien ".

Friele refererer muntert:

"Aar 1852 blev en Extraret sat paa Sahrasbraaten under Præsidium af dens hæderlige Eier Hr.Thomas Heftye med tilnavnene "Dalbakken ",Bilæggeren , "og Factotum.og Bisidderne Faye, Birch og Friele,hvilken sidste paatog sig ved denne Leilighed at føre Sagas Griffel og optegne de Begivenheder,der maatte forefalde. "

Hvordan de kom seg videre til Sarabråten er litt uklart for meg,men jeg antar at de fortsatte på Østensjøveien og videre til Ulsrud gård.

Det står at bygdeveien var full av "Stene, Udhulninger og Fordybninger " – men hvilken bygdevei kan det være ? Kanskje det rett og slett var Østensjøveien ?

Heftyes nye vei ble i følge kildene anlagt etter at jernbanen kom,og da Heftye var blitt eier.

Men de ankom Sarabråten uten uhell. Og ”Dalbakken ” ,som Heftye kalte seg, dekket aftensbordet som bød på både øl,dram og portvin.

"Selskabet grupperede sig paa det friske Græs,medens Dalbakken dækkede Aftensbordet med sit sedvanlige Liv. "

Ut på kvelden "begyndte Guden Morpheus sin Vandring….og ved Skinnet af en Lygte begav vi os ind i Høladen for at strække vore mødige Lemmer i det gode,tørre Hø. "

Det må være låven på husmanssplassen.

Søndagen ble benyttet til harejakt,men de fikk ikke skutt noen hare. "Man opgav Jagten. "

Den tredje ekspedisjonen var i mars 1853. Deltakerne samlet seg hos " Ritmester Meyer i Carl Johans Gade, iført Ulveskindspelse og Reisestøvler. Fra Pibervigen over Isen til Alunværket og opad Galgjeberget til Etterstad hvor Sledeføret blev godt "– og de kom vel frem.

Det blir for langt å forklare hensikten med turen- men det er tydelig at det gjelder en ”lille Arbeiderurolighed” med oppsitteren på plassen Dalbakk. "Man satte sig i Slæden,og drog med Værten i Spidsen til Dalbak ad en romantisk Skovvei. " Ved Dalbakk ble saken snart oppgjort,og

"Dalbaksmandens Underkastelse " gjorde at turen kunne avsluttes, Det kunne vært morsomt å vite hva denne konflikten handlet om – den gang var det stor forskjell på jordeier og husmann.

Også hjemreisen gikk bra .Referenten Friele skriver:

"Vi drog frem , ad ubekjendte Stier og Skovveie,snart over Aaser og snart over Isbelagte Søer,kun styrende efter det Kompas,som Heftye havde i sit Hoved. "

Til slutt kom de ned på landeveien ved Ljabru,og kjørte "deels ad den nyanlagte Chausse, deels paa Isen,ankom til Pibervigen omtrent kl.3 Eftermiddag. "

Undertegnet Chr. Friele.

Her ser vi at Heftye brukte stedet før han kjøpte det.

Jernbanen ble det store vendepunktet

Men det var jernbanen som ble det store vendepunkt fra 1854. Nå kunne man ta toget til Bryn og derfra kjøre,ri eller spasere på Heftyes vei,den nye Sarabråtveien. Og Heftye åpnet sitt sted for fri ferdsel.

Alle var velkommen Vi må huske at dette var lenge før banen til Frognerseteren kom. Det var i 1898. Sarabråten var først ute,og ble raskt et populært utfartsted for Kristianias innbyggere.

Til innvielsesfesten i 1856 inviterte Heftye kronprins Carl, senere Carl XV av Sverige og Norge og hans adjutant Fritz von Dardel. Den siste var en dyktig tegner. Hans tegning av den bratte ”Mærrapina” fra 1862 viser hester som trekker karjoler opp den siste bakken, og Heftye som vinker fra huset: "C `est le proprietaire de Sarabraaten ! "

En enkel husmannsplass—bygd ut etterhvert

Husmannsplassen var en enkel bygning, av Eilert Sundt kalt ”den Agershusiske Stueform.”

Grunnplanen er ett stort og to mindre rom,og inngang midt på langveggen.I de første årene var det bare i husmannsstua det var kokemuligheter .Det ble nok mange løpeturer for kjøkkenjentene over tunet til sperrestua. Husmannsstua er med på mange av de gamle bildene,og den fikk stå helt til kaptein Thomas Th..Heftye overtok etter sin far i 1886.

På et fotografi ser man Heftye med gjester ute på tunet foran stua mens han blåser på lur.

Hans”østerdalske Sperrestue” ble bygget i tømmer, kledd med panel og hvitmalt. I 1877 ble huset påbygget i lengden. Heftye kjøpte og flyttet to stabbur til stedet for å skaffe flere overnattingsplasser. Det ene er funnet igjen. Se senere.

Båter på Nøklevann

Og nede ved stranden var det en solid steinbrygge der tre båter lå fortøyd: Den berømte hjulbåten Sara, nordlandsbåten Marie og robåten Dragen En gang i 1970-årene var det eksepsjonelt lav vannstand i Nøklevann – og jeg tok bilder av både brygga og båthusmuren.

Det er morsomt å ha sittet på Heftyes brygge !

Sarabråtens storhetstid

Nå begynner Sarabråtens storhetstid. Vi skal hilse på noen av gjestene. Kronprins Carl var nok den fornemste på innvielsesfesten i 1856. Vi kan lese hans hilsner i gjesteboka,hvor han på innvielsesfesten skrev vers, datert 29.6 1856. Første gang undertegner han med Carl – men senere med ”Calle”. Tegneren Fritz von Dardel skriver også en hilsen – på fransk,som jeg har forsøkt å dechiffrere:

"L`amour le jeu le bon vin. Voila mon joyeuse re- frain Et ma philosophie!"

Under linjene har Heftye skrevet: Bravo!

Jeg vet ikke hvordan Heftye ble kjent med Vinje. Men de var begge ivrige fjellvandrere.

Vinje var særlig glad i terrenget rundt Eidsbugarden,og skrev at han etter sin død ville "sitje paa Falketind og skoda utyver ". Men han hadde jo ikke penger til å kjøpe noen eiendom. Heftye ga ham et lån,og Vinje fikk kjøpt en tomt og bygget hytte.

Sammen stiftet de Den Norske Turistforening i 1868. Og Vinje skrev et langt takkedikt,som Heftye straks lot trykke i foreningens medlemsblad.

Et fotografi fra 1865 (se side 21) viser Heftye og

Vinje med fjellstaver, og foran dem den danske turist og politiker Orla Lehmann, kjent for sin interesse for nasjonalliberale ideer.

Ole Bull var ofte utenlands ,men besøkte Heftye i 1870 og ble fotografert omgitt av damer i krinoline:

"Genralinde Næser,fru Rosenberg, teaterchef Schrøder, fru Louise Heftye og frøken I Heftye. " Samt bak dem: ”Konsul Heftye, teatersjefen, Johannes Heftye og kammerherre Gran. "

Flere gjester: Da Henrik Ibsen var i Norge i 1874 etter sine mange år i utlandet passet Heftye på og inviterte ham. Og dikteren skrev i gjesteboken. Det finnes ett fotografi av ham og sønnen Sigurd, og ett av Ibsen med flosshatt og hans frue Susannah. Begge fra 1874. (Se side 21)

Ibsen skrev : "Med hjertelig tak for en herlig dag på Sarabråten d.26.Juli 1874.” Både han og Susannah undertegnet.

Ikke alle vet at Henrik Wergeland hadde en bror, Harald, som ble general. Han ble også –sammen med andre prominente gjester, fotografert på Sarabråten.

Etter hvert ble det nødvendig å skaffe flere sengeplasser. Konsul Heftye kjøpte to stabbur og innredet dem for gjester. Den som leter,kan finne steinene der de sto. Men stabburene er borte. Et gammelt avisklipp fra Lågendalsposten omkring 1970 viser ett av stabburene som bærer årstallet 1861. Det er kommet fra Sarabråten og står på gården Fossan, skriver avisen.

Flere kulturpersonligheter :Her er professor Gude med frue,ikke datert. (se s. 21) Men kjolene tyder på ca.1880.

Alle har vel hørt om hjulbåten Sara. Jeg har funnet et fotografi hvor man kan se de to husmennne som sveiver. Det var nok en slitsom jobb !

Og når vi er inne på husmenn – her er et fotografi av tjenerskapet. Kokke, 4 jenter og 2 kusker.

Som nevnt før var redaktør Friele en venn av konsul Heftye og en flittig gjest. En gang skriver han i gjesteboka følgende hjertesukk :

"Ja her paa Heien er Glædens hjem. Gud give Veien var ei saa slem "

Han var redaktør i Morgenbladet,som var de konservatives hovedorgan Han var fryktet og hatet for sin skarpe penn. Folk som Sverdrup og Bjørnson var hans erkefiender.

Flere gjester: Lyrikeren Andreas Munch og språkforskeren Sophus Bugge

Forfatteren Jonas Lie skrev et langt dikt i gjesteboka .Jeg skal ikke sitere det,men det er gjengitt i den første boka om Østmarka fra 1975,og det er meget romantisk.

De siste kongelige gjestene :

Kong Oscar,20.juni 1882, som skriver :

"Lige godt om tunge Skyer lagt sig over Fjeldet Når i et Gjæstfrit Hjem Glæde og Hygge bo

De tunge Skyer vige da bort fra Tanken og Sindet Og Harmoniens Engel vugger Hjertet til Ro.

Et Øieblik alene, men det lever i Erindringen med Taknemmlighed.

Sarabraaten d.20.juni 1882."

Undertegnet Oscar. Han skrev faktisk på norsk !

Og tre år etter, 11.februar 1885: Gustav og Victoria. Hans sønn og svigerdatter.

Thomas Heftye døde i 1886. Og hans sønn forandret stedet Han planerte ut et stort tun, rev husmannsstua og flyttet den ombygde sperrestua nordover. Ute på pynten oppførte han en stor villa i ”dragestil”.

Den var ferdig i 1897, og familien mente å bruke den som helårsbolig, Heftye junior la inn vann med

ledning fra Hauktjern, men det gikk bare noen år før Aker kommune kom inn i bildet og forlangte rivning.

Det store huset ble revet. Eieren av Østmarksetra hevder at en del av tømmeret ble brukt til sidebygningen hos ham. Det må i allfall være slutt på å tro at tømmeret ble benyttet til den såkalte ”Heftye- villaen ” på Frognerseteren.

Sperrestua, Heftyes første hus , ble som sagt ombygd, men fikk beholde dørene med fine utskjæringer, Heftyes initialer og årstallet 1856. Heldigvis var dørkarmene plassert på Bymuseet da huset brant.

Tenk om vi kunne bygge opp ”kuskeboligen” og få et lite serveringssted på Sarabråten igjen ?

Det er klart at dette unike stedet må være bydelens viktigste kulturminne.

Og takk og pris for at leder av Østensjø Kunstforening, Odd Uglem, er den som sørger for at i ”Spillet om Sarabråten ” skal få leve videre,slik at nye beboere i bydelen vår kan få gjenoppleve historien.