Der hvor Brynsenteret ligger i dag lå det tidligere et teglverk. Høyenhall teglverk ble oppført 1892. Teglverkindustrien har lange røtter i Norge. I middelalderen, på Håkon V Magnussons tid, ser vi de første sporene av industrien. Steinen har antagelig vært brukt til påbygging av Maria kirken, byggingen av Akershus, og til gulvfliser i klosteret på Hovedøya. Etter at Oslo brant i 1624 ble byen flyttet av Christian IV, og det ble innført murtvang innenfor bygrensen. Dette gjorde sitt til at teglindustrien vokste. På slutten av 1800-tallet var det stor byggeaktivitet. Da det fortsatt var murtvang ble det behov for flere teglverk. På landsbasis var det ved århundreskiftet rundt 300 verk

Å jobbe i teglverksindustrien må ha vært et slit. Til utpå 1920 tallet var alle operasjonene manuelle. Først måtte leira hentes ut og kjøres i trillebår. Deretter skulle den legges i former for å tørke. Dette arbeidet ble gjort i sommerhalvåret. Om vinteren ble steinen brent i store ovner, såkalte ringovner. Bryn tegleverk i Nils Hansens vei står fremdeles, og her kan man se en slik ovn. (Jeg ble advart mot rottene rundt ovnen, men så heldigvis ingen.)

Varmen fra disse ovnene trakk til seg mange husløse. Det blir fortalt at det var mange som snek seg inn og sov oppå disse ovnene om natta.

Produksjonen var svært brannfarlig, og mange verk brant ned. Dette skjedde også med Høyenhall teglverk. Det brant i 1925, men ble bygget opp igjen samme år. Bildet over er fra før brannen. Teglverket produserte takstein, murstein og rør. Mot slutten av 1950 tallet ble konkurransen fra Betong og Leca for stor. De røde mursteinene farget av jerninnholdet i leira måtte vike for nyere materialer, og på begynnelsen av 1960 tallet ble verket nedlagt.

Nordre Skøyen Hovedgård tidligere het Skodvin? Navnet er sammensatt av ordene skod og vin. Hva skod betyr er noe omdiskutert. Men en tolkning er at det kommer fra ordet ”skoda” som betyr å se. Endelsen –vin betyr eng eller gresslette, og er vanlig på gårder ryddet før vikingtiden. Er gården så gammel? Navnet i seg selv skulle tilsi det. Når det i tillegg er en gravhaug på området, må det ha vært bosetning her i førkristen tid. Den første skriftlige kilden vi har om Skøyen hovedgård, er ikke før i 1396. Da er den oppført i biskop Øysteins jordebok. Fra tiden før svartedauen kan vi se at Skodvin hadde høy landskyld, noe som indikerer at den er gammel. Biskop Øystein hadde ført opp gården som kirkegods. Hvem som tidligere har stått som eier blir bare gjetninger. Hvordan den ble kirkegods har to mulige forklaringer. En forklaring er at kongen tok gården fra en av sine motstandere og ga den videre til kirken. En annen er at den tidligere eieren har gitt gården som gave til kirken mot opplesning av sjelemesser. Slike gaver skulle forkorte sjelens opphold i skjærsilden.

Etter reformasjonen ble Skøyen krongods. Den ble pantsatt flere ganger på 1600-tallet på grunn av kongens akutte pengekrise. Denne krisen ble utløst av de lite vellykkede krigene i denne perioden. I 1663 ble gården solgt og var i privat eie helt frem til 1910. Da ble den solgt til Aker kommune. Kommunen begynte utparsellering av boligtomter like etter overdragelsen. En komité nedsatt av kommunen foreslo å sette tomteprisen på mellom 50 og 80 øre pr. kvadratmeter. Den foreslo også at ”tomtene søkes først og fremst solgt til folk, der er velanbefalet og edruelige mennesker”.

Fra 1910 til 1938 ble Skøyen forpaktet bort, og drevet som gårdsbruk. Men deler av jorda ble også drevet under andre verdenskrig. Den ble da delt inn i parseller, slik at lokalbefolkningen kunne drive matauk.

Gården ble fredet i 1924, og drives i dag av ”Foreningen for Nordre Skøyen Hovedgård”.

I morgenrushet ned Østensjøveien, mens trafikken går i sneglefart, har mang en bilist sikkert stusset over synet av en spesiell bygning. For i svingen før Bryn senter, litt oppe i skråningen på venstre hånd ligger Christinedal. Dette er en villa som for noen få tiår siden ble karakterisert som en åpenbaring av et kunstsenter.

Egentlig er det umulig å beskrive Christinedal uten også å nevne noe om bakgrunnen for dens tilblivelse. For det er gammel norsk industrihistorie vi her snakker om!

I 1891 ble Høyenhall fabrikker etablert av Eduard Fett, en tysker som opprinnelig startet fabrikkvirksomhet tilbake i 1871 på Vallø utenfor Tønsberg. Selve fabrikken lå på området til venstre for Bryn senter som i dag rommer mange ulike småbedrifter. Dette var landets eldste takpappfabrik, og gjennom varemerket ”Norit” produserte man i mange år et konkurransedyktig produkt. På det meste var det 200 ansatte her.

Villaen Christinedal’s eldste del stod ferdig i 1901 som hjemmet til Eduard Fett’s familie. Det er det som i dag er den vestlige fløyen. I 1907 fikk villaen et større tilbygg og stort sett det eksteriøret den har i dag.

Men det var særlig under Eduard Fetts sønn og Norges første riksantikvar, Harry Fett, at Christinedal vokste fram til et kultursentrum av de sjeldne. Harry Fett bygde opp en gedigen samling av Christian Krogh-malerier i topp-etasjen på Christinedal. I syd etablerte han en mosaikkterasse der kunstnere som Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og mange andre var representert. I Harry Fetts berømte selskaper i den vakre hagen vanket mange av de som betydde noe i norsk kulturliv i etterkrigstiden.

I 1960-årene endret bygget karakter ved at det primært ble kontorbygg for Høyenhall fabrikker. Kontorfløyen ble bygd inn i den opprinnelige bygningen og malerisamlingen forsvant.

Fabrikken ble nedlagt i 1973, og eiendommene omkring skiftet etterhvert eiere. I dag er det et reklamebyrå som eier Christinedal. Og selv om omgivelsene er totalt forandret, holdes hvertfall selve bygget i god stand.

Den Norske Eterfabrikk er over hundre år gammel. Ætherfabriken ble stiftet i februar 1900, og driften kom i gang i november samme år. Beliggenheten hadde vært et sentralt tema. På grunn av eksplosjonsfare måtte den ligge et godt stykke unna annen bebyggelse. Vann til kjøling under produksjonen var viktig, og fra Bølerbekken ble det lagt inn vann. Av transporthensyn var det viktig med kort vei til jernbanen, samt offentlig vei. Fabrikken ble derfor anlagt på tomta til det som opprinnelig var Bogerud gårds grunn. Bygningene ble oppført i murstein innkjøpt fra Høyenhall teglverk. Østensjøveien var nærmeste offentlig vei og det var vel 300 meter derfra til fabrikken. Å frakte 100 000 murstein oppover bakken må ha vært et slit både for hester og mennesker. Mindre slit var det nok ikke å frakte de 600 liters store spritfatene. Det fortelles at det måtte leies inn ekstra mannskap og hester for å få varene frem. De første årene ble det produsert ni tusen kilo eter. Sprit er det viktigste råstoffet, og det går med to liter sprit i fremstillingen av et kilo eter. Det må med andre ord ha vært mange tunge løft. Å opparbeide vei opp til fabrikken tok noe tid, og først i 1909 var veien fullført. Den var svært svingete og dette skapte store problemer på vinterføre. Ofte måtte hester spennes foran lastebilene for å dra dem opp det siste stykket.

Fabrikken hadde de første årene en svært ustabil arbeidsstokk, noe som nok skyldes lett tilgang på sprit. Staten krevde tidlig kontroll av råstoffet, og frem til 1965 var det ansatt en offentlig spritkontrollør på fabrikken. Tiltaket må ha virket bra, for arbeidsstokken har vært meget stabil siden.

Sikkerhets tiltakene må ha vært gode, for det har kun skjedd en ulykke på over hundre år. Ulykken skjedde i 1951. En eksplosjon sendte ut damp som gjorde at tre arbeidere havnet på sykehus med kraftige forbrenninger. To av disse døde kort tid etter av skadene.

Fra 1800- tallet og frem til midten av 1950-tallet ble eter brukt som bedøvelsesmiddel. I dag inngår eter i legemidler.

Eterfabrikken er fremdeles i drift og er den eneste av sitt slag i Nord Europa.

Det har bodd mennesker i dette området lenge.

Hvor lenge er det ikke godt å vite, men at området har vært bebodd lengre enn Oslos tusenårige historie er sikkert. Hvordan kan vi vite dette når de skriftlige kildene ikke går så langt tilbake?

Vi må se på andre kilder. Arkeologiske kilder viser at det har vært en viss aktivitet. Eksempler på dette er gravhauger, som vi blant annet kan se på Skøyen-gårdene, og på Østensjø gård. På Tallbergåsen ved Manglerud har vi gravrøyser, og ved Skullerud har vi rester av en bygdeborg. Gravhauger, røyser og bygdeborger er ikke noe absolutt bevis på at området har vært bebodd, men det er jo svært sannsynlig.

Det er ikke så godt å si hvor gamle røysene og haugene er. Gravhaugene er ikke gravd ut, og gravrøysene er gravd ut eller røvet uten noen dokumentasjon. Arkeologene mener allikevel, grovt antatt, at funnene kan stadfestes til jernalderen (ca. 500 f.Kr. til ca. 500 e.Kr). Bygdeborgene stadfestes gjerne til perioden rundt 200-300 e.Kr., men hva de har blitt brukt til, vet vi foreløpig lite om.

Vi kan også bruke gårdsnavn til å finne ut hvor gammel bosetningen er.

I vårt område har vi Skodvin (Skøyen) og Bruvin (Bryn). Disse navnene er sammensatt og etterleddet ender på –vin, som betyr eng eller slette. Disse navnesammensetningene er blant de eldste. Vi regner med at –vin-gårder er anlagt i perioden mellom år 200 e.Kr. til vikingtiden. Gårdenes navn og arkeologisk materiale skulle derfor tilsi at området har vært bebodd svært lenge. Ellers har vi i bydelen mange gårdsnavn som ender på -rud, slik som Bogerud, Ulsrud og Manglerud. Rud betyr rydning. De fleste av -rud-gårdene er ryddet i høymiddelalderen, dvs.1200-tallet. Disse gårdene var ofte små og hadde lav status. Mellom 1600 og 1800 fikk også enkelte gårder og plasser navn som endte på –rud. Et eksempel på dette er plassen Passerud, som på folkemunne ble kalt Pisserud.

Det finnes også en mer omfattende artikkel om dette temaet på våre nettsider. Bjørn Eithuns artikkel finner du her.